Indriel Body & Soul

Fra bloggen

dilemma

Å si NEI når det er nødvendig, mitt evige dilemma

Hvorfor er det så vanskelig for meg å si nei? Jeg føler av og til at jeg blir stående i vanskelige dilemma.

Jeg har fått en gave som kan brukes for å hjelpe andre. Jeg kan se, veilede og hjelpe andre mennesker, da må jeg jo bruke evnene mine så langt det lar seg gjøre, må jeg ikke? Har jeg ikke fått disse evnene av den grunn? Er det ikke da min plikt å bruke dem på alle som trenger, når de trenger det?

På mange måter tror jeg disse tankene har blitt min indre slavedrivers mantra!

Hva så når min indre overbevisning kommer i konflikt med mitt ønske/ behov for å realisere andre deler av meg selv, eller kommer i konflikt med hva jeg faktisk klarer. Hva da?

Har hatt god tid til å analysere akkurat de spørsmålene i det siste og joda, jeg testes stadig på egen evne til å sette nødvendlige grenser. Prøvelsene står omtrent i kø og det uten kølappsystem.

Om noen spør meg om jeg er god til å sette grenser for meg selv, svarer jeg uten å tenke meg om; -Ja så klart!

-For det er jeg jo, er jeg ikke? Jeg vet jo hva som trengs og hva man gjør liksom ….

Men saken er den, at det er ikke sikkert jeg er så flink som jeg tror! Jeg vil så gjerne, så veldig gjerne, vil så veldig mye. Jeg vil både hjelpe andre og gjøre ting for egen del. Det er jeg neppe alene om…

Men jeg må innse at jeg alene hverken kan løse alle verdens problemer, eller fikse alt som trengs fiksing. Heller ikke forbedre alt som trengs forbedring.

Vanligvis ser jeg veldig kjapt hva som må til, der andre kanskje  ikke ser det. Jeg mener jeg har evnene til å gjøre, være og ordne. (Jepp, klarsynt. skarp og observant jomfru, you know … ;-))

Men jeg må lære meg at DET ikke er synonymt med at det ER eller skal være mitt bord. Eller at det er påkrevd at det er JEG som må fikse det.  Jeg stresser alt for mye med slike og liknende ting. Jeg erkjenner at det er ikke så lett å sette grenser for meg selv som jeg trodde. Jeg strekker meg som regel lengre enn langt.

Hver gang jeg tar meg en liten pause, enten fordi helsen krever det, eller fordi jeg har behov for å fokusere på litt andre ting, da havner jeg med begge beina inn i mitt verste dilemma:Begrensninger

Skal jeg ta på meg ansvar for det hvis andre kan gjøre det? Skal jeg sette andres behov foran mine egne? Skal det jeg mener er mitt kall og min plikt alltid komme foran alt annet, også mine egne behov?

Nå er det slik at jeg har en lidenskap for skriving, min største drøm er å bli forfatter. Jeg har gjort masse for å komme i gang, men forfatterdrømmen havner bakerst i prioriteringsrekka hver gang…

Som kvinne er jeg både mor, kjæreste, husbestyrerinne/ rengjøringskonsulent, venn, datter, svigerdatter, tante, søster osv.

Så er jeg rådgiver, healer, kanal og veileder for mange. Jeg er også regnskapsfører og sekretær. Alle disse rollene krever av oss alle. Jeg har også en del helsemessige utfordringer som krever daglig behandling og dermed også en del av dagen og energien min. Så er det  meg da, det som er meg. Min essens, med mine håp, ønsker, behov og drømmer. Jeg har en tendens til mot bedre vitende,  alltid plassere meg selv i bakevja.

Jeg er ikke alene om å ha det sånn, og mange kvinner vil nok kjenne seg igjen i min beskrivelse. Hva med meg, hva med oss?

Noen ganger føler jeg det som om jeg bare forsvinner helt i alt som skal gjøres og i alle andres behov. Nei jeg klager ikke og dette er heller ikke ment som sutring fra min side. Jeg er takknemlig over alt jeg faktisk rekker over og alt jeg er så heldig å få gjøre. Jeg er uendelig takknemlig for den tilliten så mange flotte mennesker viser meg. Det bare at enkelte dager er det vanskelig. Kanskje er det spesielt kvinner som føler på disse tingene. Føler på hovedansvaret for alt som må gjøres og blir dermed både dobbelt og tredobbelt arbeidende. Føler at man ikke strekker til på alle områdene, heller ikke ovenfor seg selv.

Hva skjer når alt som er meg bare må stå på vent? Jeg forstår at alle ikke bare kan slippe alt ansvar og forfølge sin drøm og dekke egne behov. Heller ikke jeg kan det. Det vil aldri fungere. Men det er nødvendig med litt balanse, kanskje? -Hvorfor er det så lett å si nei til oss selv?

Jeg har bare måttet innse at jeg har ikke energi og tid til alt jeg gjerne vil. Det er jeg neppe alene om. Og jeg har måttet lære meg at tiden og energien min må disponeres veldig omhyggelig. Må skille mellom det jeg vil og det jeg faktisk har behov for. Hva jeg klarer og ikke klarer. Jeg har lært meg at det å leve med sykdom går fint, men også at det er en hårfingrense for hva som fungerer og ikke. Ikke minst ta på alvor når det sier stopp.  Jeg har lært meg å velge, og kunsten det er å velge bort. Men tendensen er at jeg som regel velger bort meg selv…

Kanskje er det minste motstands vei, det enkleste å gjøre. Enda så bevisst jeg er på hvor viktig det er å ikke gjøre det. Et sant paradoks i grunn. Frie valg kan være både til hinder og til utvikling. Det kommer an på hvordan disponerer dem.  Velger man seg selv bort i for lang tid får det følger; Manglende energi, tunge tanker og følelser, osv.

 Vi lever dette livet og da må vi faktisk også tillate oss å leve litt!! Man kan ikke fortsette å velge bort seg selv!! Det kan man ganske enkelt ikke. Ferdig snakka!

Det er jeg som lever mitt liv, det er DU som lever ditt liv. Man skal følge sin samvittighet, men man må også lytte til seg selv. Kroppen min sier fra når jeg har glemt meg selv for lenge, gjør din? Jeg blir sur, irritabel, lei meg, sliten, giddeløs. Jeg kunne nevne i fleng …gjør det som gjør deg lykkelig

Hva er det du lengter etter å få gjort, bare for din egen del? Skulle du kanskje sakt litt mer NEI? -Tenk litt på det! Hvordan føles det?

Blir du litt sånn trist, litt sånn tykk i halsen? Da er det på høy tid at du tar deg en liten pause fra det daglige store MÅ. Vi mennesker er åndsvesen som trenger å LEVE, altså være i kontakt med naturen, med oss selv, skape, leke, le, elske.

Vi trenger å være i kontakt med vår åndelighet, vår kreativitet og våre følelser. Vi trenger personlig frihet og vi trenger å lytte til våre indre behov. Disse tingene må tas på alvor om man skal føle på tilfredshet og lykke.

Maslow viser i sin behovspyramide at alle grunnleggende behov må være på plass før man kan realisere sitt potensiale. Selvrealisering er det høyeste av alle behov. Det er sant og visst. Men mange av oss blir stående så fast i frykten for bortfall av disse grunnleggende behovene, at vi ikke kommer lengreMaslows Behovspyramide

. Vi vet kanskje ikke hva man trenger å realisere i en selv? I en økonomisk verden styrt av kapitalismen blir vi lett slaver av systemet. Ikke å undres over at det står skrevet i bibelen at man kan ikke tjene både Gud og Mammon ….

Det lar seg vanskelig gjøre å ivareta sine emosjonelle/spirituelle/ åndelige behov samtidig som man strever for trygghet, og tjene penger for stadig ha mer og mer.

Jeg beundrer mennesker som er frie nok til å ikke bry seg om penger, men jeg ser at mange av dem likevel sliter i sin frihet, for uansett hvordan man snur og vender på det så koster ALT penger. Også de tingene vi trenger for å dekke våre grunnleggende fysiologiske behov. Da blir vi ofte stående der da, fanget i våre strev etter å dekke disse behovene, og blir blindet av alt vi tror vi MÅ ha.Spør deg selv, har du ikke nok? Hva er nok for deg?

Jeg har behov for realisere meg selv på så mange måter, men det blir liksom aldri tiden for det jeg drømmer mest om.  Det tar for lang tid. Man kan jeg si at jeg har vært så heldig å få  oppleve å realisere meg på så mange måter. På Maslows pyramide har jeg kommet til toppen. Det er jeg utrolig takknemlig for. På det åndelige plan har jeg fått realisert mye, men noe gjenstår. På det personlige planet har jeg da denne drømmen.

Drømmen er  høyst levende, til å ta og føle på, likevel fortsetter jeg å skyve den til side. Jeg setter enda MÅ ting og andres behov foran mine egne. Jeg tror nok det er derfor jeg føler at jeg er helt fullstendig tom innimellom.

Vil beskrive det med en liten Klisje: (eller en lignelse som jeg liker å kalle det)

En bileier vet at skal man kjøre, må man også fylle drivstoff. Jeg kan ganske enkelt ikke kjøre fra Stjørdal til Bodø på en halv tank. Det er utenkelig og om jeg hadde påstått noe slikt, ville alle ledd av meg og min naive dumhet.

Men ….

Jeg påstår visst ikke bare det, men også at jeg kan dure frem som en Duracell-kanin uten batterier, skal man dømme ut fra hva jeg gjør.

Tenk etter: Hva er ditt drivstoff?

Joda mat og drikke er drivstoff, men som det også står i bibelen: (som for øvrig inneholder mye visdom) Man lever ikke av brød alene!

Sjelen og sinnet trenger føde like mye som kroppen. Hva er din sjels behov? Hva er dine personlige behov? Hva trenger du for å være levende?

For noen er det natur, dyr, musikk. For andre handler det om å fordype seg spirituelt eller religiøst. være skapende, kreative. Andre igjen trenger kanskje litt av alt dette. Men hva er virkelig din greie? Hva er det som får din sjel til å synge og deg til å stråle av fryd. For meg er det å skrive. Hva er ditt drivstoff?

Vet du det ikke? Da bør du kjenne skikkelig godt etter. Den viktigste esoteriske visdommen, som vi finner igjen både i de gamle Egyptiske mysterieskoler, i gresk filosofi og religion osv. kan summes opp i en setning. KJENN DEG SELV!

Her er et knippe påstander som har kommet igjennom i ulike kanaliseringer jeg har gitt:

 Den som kjenner seg selv, kjenner det gudommelige. Den som kjenner seg selv, vil lede seg selv på best mulig måte. Den som kjenner seg selv, vil oppnå balanse. Den som kjenner seg selv, vil aldri tiltrekke seg konflikter. Den som kjenner seg selv, kan stå i egen kraft. Den som kjenner seg selv, er som klippen.

 

Hvor godt tror vi at vi kjenner oss selv og hvor godt kjenner vi oss selv egentlig?

Og når vi har funnet svarene, hvor enkelt er det å utføre det du har satt deg fore? Å være en positiv egoist, er å sette nødvendige grenser for seg selv. Det er å tillate seg å finne rom og tid til det som gir deg  energi. Sørge for balanse i livet og realisere ditt potensiale uten dårlig samvittighet.

Samvittigheten preges ofte av den indre konflikten mellom dine behov og det du tror (bevisst og ubevisst) at du heller MÅ eller BØR.

Personlig liker jeg ikke ordene MÅ og BØR. De slavebinder mennesker. Også meg. MÅ-ting suger energien ut av meg. Jeg blir som en fisk liggende på land når alt jeg egentlig trenger er å være i vannet (Joda jeg er det billedlige språkets dronning, man kan ikke alltid komme utenom klisjeer/ lignelser)

Jeg er der nå, jeg er en fisk på land som ikke får puste og er i ferd med å tørke ut. JEG vil ikke bli en tørrfisk!! Så i november sier jeg mer nei.Tørr Fisk på land

Jeg har for en stund siden bedt om å få noen klare tegn på om min  forfatterdrøm bare er en livlig fantasi eller om det er noe jeg faktisk kan jobbe for å realisere. Jeg elsker å skrive. Sitte alene på kontoret, fordypet i meg selv. Bare la ordene renne ut, uten at jeg trenger å tenke så mye. Da lever jeg. Da har jeg gode dager.

Og plutselig skjedde det; Jeg vinner ikke bare en, men to skrivekonkurranser. Får dermed tre tekster med i to antologier som utgis i høst. Et dikt og to noveller. Ikke nok med det, et annet dikt ble trukket ut som ukens dikt på forfatterblogg.no. Ut over dette har jeg også blitt forespurt om skrive en del artikler for Lymfeposten (Norsk Lymfødem og Lipødem Forbunds medlemsblad)

ER ikke dette ganske tydelige tegn? Tydelig nok for meg iallefall. Jeg har blitt antatt med tekster jeg har skrevet uten anstrengelse. Dikt og noveller er noe som plutselig bare kommer som inspirasjon. De blir til der og da. Det jeg virkelig legger arbeid i, og som er hovedarbeidet mitt, finner jeg sjelden tid nok til. Eller så har jeg ikke energi nok til å arbeide med det. En romantrilogi vil ut av mitt hode og på papiret ( les: pc)

Så derfor har jeg bestemt meg for  at jeg skal få ferdig den første delen. Jeg har brukt for lang tid som det er. Det vil være en milepæl for meg å bli ferdig. Så nå satser jeg derfor alt og erkjenner at jeg må ta fri fra alt annet, skal jeg klare det før jul. Nanowrimo skal være en drivkraft for meg.

Så kommer jeg til tilbake til dilemmaet mitt. Min drøm og behov, kontra alle andres behov. Det føles som å klatre  en vegg på to stiger, med hvert bein på hver sin stige. Ustøtt høyt oppe i luften. Jeg vet ikke hvilken stige jeg «burde» ta. Men jeg vet hvilken jeg ønsker å ta.

Når jeg på forespørsel må si at det blir dessverre ikke noen time før i desember og at jeg også har venteliste …. Da vrenger det seg i meg av dårlig samvittighet. Jeg vet jo at få har tid å vente. Mange trenger nå og ikke om en måned. Det har jeg forståelse for, men jeg er bare et menneske og jeg kan ikke alltid være tilgjengelig.

Jeg vet hva jeg trenger for egen del nå. Å ta klientpause er ikke lett. Forespørslene kommer, de graver i samvittigheten min. Vil jeg denne gangen faktisk være lojal ovenfor meg selv? Holde på de avsatte dagene. Gjøre det som skal til for at jeg ikke skal bli en tørrfisk. Jeg vakler når jeg må si nei, jeg gjør det.

Den indre slavedriveren hvisker i mitt indre: -Tenk om du testes på dette fordi det riktige er å være der for andre, ikke pusle med disse skriveriene dine?  Jeg blir usikker, slår litt med sporen som jeg kjenner er i ferd med å stivne. Tenker at jeg  hater faktisk tørrfisk, vil i hvert fall ikke bli en! Aldri.. Så jeg spreller for livet  og havnet endelig i vannet. Jeg skriver, redigerer….-Mitt hjerte fryder seg. Dette kan ikke være feil!

Jeg er veldig lei meg hvis jeg ikke kan være der for å hjelpe deg når du trenger. Jeg tar bare vare på meg selv, gir min sjel føde. Jeg nekter å bli en tørrfisk. Tar derfor ordet NEI i min munn, men slenger på et beklager også. Jeg kommer enda sterkere tilbake. DU fortjener å møte den beste utgaven av MEG når vi møtes.

Håper du har forståelse for at november er min måned. Jeg er urokkelig bestemt på det. Kanskje du skal gjøre den til din måned også?

Hva trenger du å gjøre for deg selv denne måneden?

Gjør det da vel, om så bare for en dag !

– Alt godt til akkurat deg!

 

 

November

 

PS: Dette innlegget er ikke myntet på noen spesielle personer. Alle momenter som kan tas personlig eller minne om noen faktiske hendelser er helt tilfeldige og ikke tilsiktet. Heller kom ingen dyr eller fisker til skade under innlegget. Det beste av alt er at jeg er meg og forfatteren i meg er lykkelig. Alt er godt, det er ikke farlig å si litt nei! 😉

 

 

 

 

Skrivedrømmen oppfylles

 

-ENDELIG!

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.