Indriel Body & Soul

Fra bloggen

Alenetid og poltergeistfenomen

Alenetid og poltergeisfenomen

Altså, jeg må bare si det, jeg trenger alenetid, jeg elsker alenetid, jeg lever for alenetid …

-Ja du forstår poenget.

Dessverre skjer det ikke ofte. Slik er det bare. Denne helgen derimot har jeg hele huset for meg selv. O` lykke!

Webfreakpoeten er i Oslo på WorldCamp og dro tidlig på fredags morgen.

Det var iskaldt ute og bare 18 varmegrader i stua. Fyr i ovnen måtte til slik at jeg kunne tine opp og oppnå et funksjonelt nivå. Jeg går i dvale når det er kaldt, samtidig som jeg holder på å dåne når det blir for varmt, skulle tro jeg var vekselvarm.

Når man har mye man vil pakke inn i en begrenset tidsperiode blir det vanskelig å velge. Skriving, meditasjon, yoga, slektsforskning, egenpleie? Ante ikke.

Dermed satte jeg på musikk, høyt!

Har fått helt dilla på latinamerikanske rytmer og det går i reggeaton for tia. Spotify får kjørt seg gjennom min harman/ kardon høyttaler. Og i slike øyeblikk kjenner jeg rytmene strømme igjennom hele meg og kan bare ikke stå stille, vrikker på rumpa, synger med og danser rundt i en sånn semi-Zumba stil.

Vet ikke om det er min ascendant i vekten eller mitt surrehue, som er årsaken, men når jeg får mange valg og alle frister like mye. Ja da blir jeg omtrent handlingslammet, klarer liksom ikke å velge noe. Sånn var det og jeg tenkte da, at om jeg rista litt på kroppen foran varmen, så ville hjernen tine såpass at jeg kunne ta en smart avgjørelse.

Etter en liten stund begynte sansene min å levne til og jeg kunne høre romanen jeg skriver på, skrike på meg. Den holdt på å dø av ensomhet etter tre dager uten å engang ha vært åpnet. Da var saken løst, jeg visste hva jeg skulle dedikere meg til først. Hadde hele dagen til rådighet uten avbrytelser. Så jeg satte i gang med litt redigering og gjennomgang.

Slo av musikken og nøt stillheten. Fortapte meg i min indre verden. I den verden finnes det spøkelser og mange andre rare ting. Som medium har det omtrent blitt en naturlig del av hverdagen. Du kan fnyse og le av det eller du kan nikke gjenkjennende. Vi er alle forskjellige.

Det har vært både spennende og slitsomt å ha slike evner. For uansett hvor jeg er, kan jeg aldri slå av helt og får mer eller mindre uønskede opplevelser. Har bodd på steder som har vært hjemsøkt men her vi bor nå er det heldigvis ikke noe som oppholder seg permanent i huset.

Streifere forekommer, som når naboen døde, men er ikke noe problem.

Jeg satt altså her i mitt spøkelsesfrie hjem og ante fred og ingen fare. Var hundre prosent fokusert, tenkte setningsoppbygging og «show not tell» så smalt det..

Det må nevnes at jeg er i overkant skvetten og denne gangen var intet unntak. Tror ikke jeg overdriver om jeg sier jeg befant meg en halv meter over stolen. Slo ut med armene og peivet til Pc`en jeg hadde i fanget, så den var på tur i gulvet.

Min raske reaksjonsevne hindret heldigvis en skikkelig pc krasj. Hva Søren var det? Det kunne minne om pistolskudd. Løftet hodet, holdt pusten, lyttet.. Nei ingenting.

Uanfektet, men med litt høyere puls, fortsatte jeg med det jeg holdt på med. Så smalt det igjen og jeg skvatt like mye som første gang. Var det noen som åpnet ytterdøra?

Jeg satt der stiv, jeg ventet ingen og ingen andre har nøkkel. Døra var jo låst. Skal det være alenetid så skal det være alenetid!

Det knirket i huset, men jeg følte ikke noe nærvær og tenkte det var kulda. Så ble det stille igjen.

Følte meg litt mer på vakt, men ristet på hodet av meg selv og fortsatte med det jeg holdt på med.

Smellene fortsatte å terrorisere med ujevne mellomrom, og tilslutt begynte jeg å bli litt frynsete av å skvette så innmari, gang på gang. Noe var helt feil her. Derfor bega jeg meg ut på en rekogniseringsrunde. Var det noen som hadde kommet seg inn i huset? Var det paranormal aktivitet?

I ren Ghost Adventures stil, minus alt utstyret, beveget jeg meg fra rom til rom i det mørke huset. Ja vel da, det var ikke mørkt, jeg innrømmer det. Men det gir effekt til historien min. Jeg gikk altså fra rom til rom for å sjekke og føle. Men ingen av mine sanser ga meg noen svar. Fant ikke noe.

Det ble kveld og jeg bestemte meg for en serie -marathon, noe jeg vanligvis ikke har tid til. Valget falt på VampireDiaries, da jeg helt tilfeldig oppdaget at en ny sesong lå ute på HBO. Til mitt forsvar er det å se på serier som research å regne. For man lærer om plott, dialog, sceneoppbygging og.. – Ja du forstå hva jeg vil frem til.

Siden jeg også har en god del av både mitt indre barn og min indre tenåring, intakt i meg, så liker jeg også sånne absurde serier. Alt til sin tid, og nå var det tid for vampyrer.

La meg sent og sto opp sent, som det privilegium det er når man kan gjøre akkurat som man vil.

Den verste kulden hadde heldigvis gitt seg og det var ikke like iskaldt i huset som dagen før. Musikken kom på likevel og jeg gjorde litt husarbeid i Zumbatakt mens jeg sang «Havana o na na»

Nå må jeg fortelle at den ytterste gangen og den ene boden, i huset vi bor i, ikke er isolert. Dermed blir det omtrent like kaldt d,er som ute. Så i den kulden som hadde vært, hadde vekselvarme meg, unngått boden. Nå derimot, måtte jeg ut dit med plastavfall og hente nye matavfallsposer. Akkurat da jeg tok i håndtaket på døra, da smalt det. Høyt!

Jeg tror jeg ropte, men jeg er helt sikker på at jeg skvatt, for jeg slo hånden i håndtaket på døra. Har en vond hånd som bevis!

Ble stående stiv som en pinne, mens jeg hørte en hissende lyd inne på boden. Hadde ikke veldig lyst til å gå inn. Var det noen der? Jeg mobiliserte all min styrke, røska opp døra, så hoppa jeg inn, klar til å …

For å være ærlig vet jeg ikke helt hva jeg var klar til. Men jeg var klar.

Boden var tom og stille. Noe brunt, klissete så ut til komme tytende ut av den ene veggen. I ren skrekkfilmstil. Jeg ble blek, hva var det?

Poltergeist- fenomen

Lydløst beveget jeg mot dette poltergeist -fenomenet. Ble stående å se uforstående på det, skulle jeg våge å røre ved flekken? Så denne hissende lyden igjen.

Da smalt det igjen og noe føk forbi hodet mitt. Jeg skrek, bråsnudde og løp ut av boden. Klarte å kaste igjen døra bak meg. Den lukket seg med et brak. Ble stående rådvill i gangen og la hendene over mitt hamrende hjerte. Hva skulle jeg gjøre?

Et øyeblikk tenkte jeg å ringe webfreakpoeten, men hva kunne han gjøre? Kanskje trøste en frynset sjel? Dette var helt klart et poltergeist- fenomen og hvem var da mer riktig å tilkalle enn meg selv? «Who you gonna call? -Ghostbusters!» Sangen fra den populære filen begynte å gå på repeat inni hodet mitt.

Dette begynte å bli drøyt. Jeg ble jo skutt på for svarte….

Forsiktig åpnet jeg døra på nytt og der smalt det igjen. Noe føyk forbi ansiktet mitt. Og som den Nordlendingen jeg er, ropte jeg noen saftige gloser. Nei, jeg gjentar dem ikke her. Jeg slamret igjen døra og ble stående og liksom holde den igjen med begge hendene. Bare sånn i tilfelle spøkelset hadde tenkt å komme etter.

Dette hadde jeg slett ikke tid til. Skulle jo bare hente matavfalls-poser, skulle jo kose meg i dag. Kjente raseriet stige. Det fikk da være måte på! Når jeg for en gangs skyld skulle ha alenetid, så skulle det dukke opp en uforskammet poltergeist for å terrorisere meg. Kunne han ikke vente til over helga?

Nå fikk det være nok. Jeg kunne ikke la denne poltergeisten holde på sånn.  Forsto jo at jeg ikke kunne be om utsettelse. Han var her og jeg måtte forholde meg til det.  -Men, han skulle vekk, nå, en gang for alle! Jeg samlet all min kraft og gikk bredbent inn i boden, uten noe på beina ble jeg stående å trippe på det kalde gulvet.

-Vik fra meg! ropte jeg med skjelven autoritet. Strakte ut en hånd, som for virkelig å markere, at det var hit men ikke lengre! Og mitt iskalde, litt trippende, sinte vesen, viste seg å ha nok åndelig autoritet, for stille ble det. Flekken på veggen trakk seg ikke tilbake da, men det ble stille.

Så fikk jeg øye på brusboksene vi hadde stående på hylla under poltergeist- flekkfenomenet. Det var jo helg og klart jeg kunne kose meg med Pepsi Max eller sukkerfri Nocco med koffein…. ( ja alle vet jo hva som skjer med meg da, vet du ikke? les HER).

Så jeg fisket frem to bokser Nicco med juleskumsmak. Svært fornøyd med min egen evne til å jage vekk spøkelser, gikk jeg inn på  kjøkkenet. La merke til at boksene var frosne, så jeg la dem på kjøkkenbenken for å tine dem.

Slo på musikk og nynnet mens jeg satte noen fat inn i oppvaskmaskinen og plutselig smalt det. Noe kom susende og traff meg i skulderen. Jeg seig nesten sammen og tok meg til armen. Var jeg skutt? I ren skyttergravstil krøp jeg fremover mot kjøkkenbenken. På gulvet ved siden av meg lå toppen av en brusboksen. Hva i alle dager?

Jeg glemte meg litt og reiste meg opp. Så smalt det igjen og jeg klarte akkurat å dukke idet brusboksmetall kom susende forbi hodet mitt. Hele kjøkkenbenken og flisene over benken ble dekket av slush. Frossen Nicco over alt.

Brusboksgranater

Da demret det for meg.

Brusboksene hadde  utviklet seg til rene brusgranater i kulda og når de tinte, eksploderte de en etter en….

Ingen poltergeist fenomen altså. Det var bare brusboksene som hadde terrorisert meg. Den skumle flekken på veggen var ikke noe paranormalt skrekk- fenomen, men resultatet av en Pepsi Max eksplosjon.

-Da vet man det, og sånn går no dagan aleine hjemme!

 

I tilfelle noen ble skremt eller støtt av dette innlegget: Hør på låten under, den løser opp all gruff, garantert!

 

 

( Denne historien er basert på virkelige hendelser, påvikret av selvironi og en stor dose humor og er ikke representativt for mitt virke for øvrig 😉 )

 

 

 

kommentarer

  1. EtD var noe kjent med den historien der. I mitt tilfelle var det tomtebrygg som var klar til avgang

    1. Hahaha, Må innrømme at jeg ikke tenkte at kulda kunne gjøre noe med brusboksene på boden… Man lærer stadig nye ting ;-D

  2. Spennende historie, spesielt når du forteller og med dine evner, Monica. Måtte le godt til slutt Jeg har gått med kniv utenfor huset, i pysjen! når jeg trodde det var innbruddstyv på vei inn kjellerdøra, mens lyden bare var en ledning som gnagde på veggen…

    1. Tusen takk Brit -Agnes 🙂 Elsker når folk kan kjenne seg igjen, uanset om jeg skriver om dype alvorlige ting eller om jeg rett og slett bare er uhøytidelig og selvironisk. Det er godt å kunne le av seg selv innimellom 😀

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.