Jeg har forfatterambisjoner, og tenker litt på for et stort ord ambisjoner egentlig er. I det norske akademis ordbok står det at den foreldede arkaiserende betydningen av ordet er ærgjerrighet, sosialforfengelighet, æresyke. Ordet kommer via det franske ambition, fra latin ambitio (genitiv ambitionis), avledet av ambire, grunnbetydning ‘gå omkring for å verve stemmer, søke embete o.l.’
Ambisjoner har for meg vært ensbetydende med spisse albuer, hvor man kjemper seg frem. Dermed et litt negativt ladet ord. Men når jeg har et mål og et sterkt ønske, en drøm, så blir veien mot målet i seg selv ensbetydende med handlingen jeg må investere for å oppnå mine ambisjoner. Derfor gjorde jeg det som måtte til.
Det er ikke til å tro men jeg har faktisk fullført mitt første romanmanus. Har begynt på mange og har flere liggende mer eller mindre uferdige. Forsto etterhvert at sånn nytter det ikke å holde på. At jeg måtte ta meg selv i ørene. Ikke hoppe fra den ene ideen til den andre, men faktisk ta det første først og gjøre det ferdig.
Det viktigste først. Historien som ikke har gitt meg fred i snart 19 år måtte bare prioriteres. Å da bli ferdig med manus og sende inn til forlag er en personlig seier, så stor, at jeg ikke har ord for det. Jeg har aldri før sendt inn noe annet enn dikt og noveller til tekst konkurranser. Så gjenstår det å se. Ventetiden er lang. Tålmodighet er en dyd. For mitt vedkommende er det som om jeg allerede er i mål. I alle fall et delmål. Jeg har vist for meg selv at jeg kan. Selv om romanen min er tenkt som en trilogi, så vet jeg nå at jeg kan og at jeg kommer i mål. Det er opp til meg selv. Det skjer ikke av seg selv. Min ambisjon er nå at det skal bli noe av dette.
På forfatterskolen lærte jeg utrolig mye, men noe av det viktigste jeg lærte var å ta kritikk og refusjoner med fatning. For om du sender inn et manus og danser av jubel, så er virkeligheten at din skatt bare havner i en enorm haug av andres skatter. Et manus trenger ikke være dårlig om det blir refusert, for de aller fleste blir det. Det er mye som skal klaffe for å bli antatt. I dagens marked er forlagene meget bevisste på hva de ønsker å gi ut. Kanskje tar de heller ingen sjanser? Greit nok. Det er nok en av grunnene til at flere og flere satser på i bli indieforfattere. Gi ut sine egne bøker selv.
Hva gjør egentlig min skatt så unik at jeg har tro på at en redaktør vil gjøre noe med den? Annet en min egen subjektive følelse av å ha kreert noe vidunderlig? Det er lett å surre seg inn i sin egen dagdrøm, sin egen illusjon. J.K Rowling ble refusert utallige ganger før noen grep tak i hennes skatt og Harry Potter ble historie.
Nå skal jeg være så ydmyk å si at jeg ikke sammenligner meg med henne, eller hennes forfatterskap, men prosessen er lik. Også hun måtte igjennom en kanossagang fra forlag til forlag før hun endelig lyktes. Hvem vet, kanskje ender jeg rett og slett som indieforfatter jeg også?
Jeg forbereder meg på avslag men er optimistisk likevel. Er litt som myrsnipa som synes hennes barn var de vakreste barna som fantes. Mitt manus, min skatt, er for meg uvurderlig. Jeg har egenhendig skapt det. Blod, slit og tårer ligger mellom ordene.
Men noe viktig har løsnet. Vantroen er borte. Jeg har fått troen på meg selv!
Jeg har forvandlet meg fra tro at jeg ikke kan eller er god nok, til å vite at jeg faktisk kan. Nå håper jeg bare at en redaktør i et forlag plutselig også mener at jeg er god nok, og faktisk leser manuset mitt. Kanskje føler de på samme måte som meg og noen begeistrede pilotlesere. For jeg har prøvekjørt manuset både i deler og som helhet. Tatt til meg kritikk og redigert deretter. Nå tenker jeg resten av redigeringen hører hjemme sammen med en eventuell redaktør.
Resten legger jeg i universets hender. For å gjøre det hele litt mer spennende for meg selv, har jeg også skrevet og sendt inn en krimnovelle til en tekstkonkurranse. Dermed har jeg muligheter til å få antatt tekst i min fjerde antologi. Denne gang med kriminelt innhold. Muligheter er håp. Lysende stjerner som gjør nattehimmelen vakker.
Foreløpig er jeg optimist. Av tidligere innsendte tekster har jeg flere antatte enn refuserte. Så nå må jeg bare se hva tiden bringer.
Mange har imidlertid uttrykket sin bekymring for at min forfatterambisjon skal få meg til å slutte helt med å ta imot klienter. Jeg har jo allerede trappet ned. Det gjør fort ventelisten på kanaliseringer spesielt lang i perioder. Andre timer fåes raskere. Jeg har ingen planer om å slutte med noe som er så givende å holde på med. Men jeg må følge mitt eget tempo og egen helse. Som jeg har sagt før, jeg tar det jeg gjør på alvor og er jeg redusert på grunn av egen helse, så kan jeg ikke yte optimalt. Jeg skylder dere å gi mitt beste. Derfor blir det når det blir. Noen ganger prioriterer jeg også skriving. Timene mine begynner å bli eksklusive. Se heller på det sånn:
At når du får en time hos meg er du faktisk veldig heldig 😉
Jeg har forfatterambisjoner, ja visst har jeg det, men på en litt ydmyk avventende måte. Hva var vel livet uten at man følte lidenskap for noe? Hva brenner du for? Hva må til for å oppnå det du vil?