Jeg har reflektert en del over projeksjoner i dag.
Projeksjon er : Forsvarsmekanisme eller mestringsstrategi, hvorved en tillegger andre følelser, motiver eller egenskaper en selv har, men som en opplever som uakseptable og derved benekter hos seg selv. Eks.: Egen fortrengt aggresjon projiseres på andre, slik at en opplever dem som ubehagelige, truende eller de skaper frykt.
«Uansett hva jeg måtte gjøre av feil, er det alltid DIN skyld!»
Innenfor psykologi og i den alternative verden, er projeksjoner et kjent fenomen. Men hvor sikre kan vi være på at det alltid er den andre part som projiserer? Hvor sikre kan vi være på vår egen suverenitet og åndelige renhet? Er mange så rene og fri fra sitt ego som man påberober seg å være? Jeg er en betrakter, og jeg ser og jeg opplever.
Det er ikke alltid at kunnskapen om projeksjoner går hånd i hånd med selvinnsikt, dessverre. Hva er det med menneskers aggresivitet og hva er det med oss, som så lett fraskriver oss ansvar og dømmer andre. Det er ikke noe som får meg til å reagere med mer harme, enn at jeg selv eller andre blir feilaktig dømt kun ut fra antagelser alene.
Gjør jeg det aldri selv? Jeg vet jeg har gjort det. Og kan nok gjøre meg opp enkelte tanker om andre, men jeg prøver likevel så godt jeg kan. Prøver å være åpen og gi «tiltalte» retten til å være uskyldig, frem til det motsatte er bevist.
Det har gitt meg integritet nok til å sette grenser og ikke tåle hva det måtte være, fra andre. Jeg har lært i det siste at jeg heldigvis ikke bryr meg så mye om, hva andre tror. Heller ikke om de misforstår hvem jeg er eller mine motiver. Det er ikke ofte jeg kommer i møte med slike mennesker, heldigvis. Men har hatt tre frittstående episoder det siste året. Tre helt forskjellige situasjoner og mennesker. Jeg ser på det som en test.
Jeg har lært mye, det nytter ikke å prøve å korrigere, forklare eller komme til enighet. Helt bortkastet energi. Når noen antar, har bestemt seg og putter deg i bås, mener å kjenne alle dine tanker og hensikter. Da er de ikke til å rokke. Forklarer du deg, vil det sannsynligvis bare gjøre situasjonen verre. Det beste er å bevare roen og sette klare grenser.
Kjenner man seg selv vet man hvem man er og lar ikke andres antagelser vippe en av pinnen. Jeg vet hvem jeg er og jeg prøver å være åpen for kritikk. Blir jeg beskyldt for noe kan jeg bli lei meg. Både fordi jeg blir skuffet over den andres synspunkt og fordi det kan være et potensial der for at det de sier kan være sant.
Selvinnsikt er noe jeg har og jeg bruker denne evnen. Holder den vedlike. Veier alltid all kritik mot min kjennskap til meg selv.Enten har man denne evnen eller ikke. Man ge kan ha en posjon selvinnsikt men fortrenger den for å slippe å se. Med det sier jeg ikke at jeg SER alt ved meg selv, men så langt der er mulig så gjør jeg det. Har iallefall ingen blokkering i forhold til å se meg selv, også de mørkere sidene.
Selvinnsikten må trenes som en muskel. Alfa og omega for selvinnsikt er VILJEN til å se seg selv. Uansett hvor ubehagelig det måtte være.
Hvorfor dette temaet i dag ? Jeg vet at mange erfarer å bli angrepeet, anklaget osv.
Mitt beste råd i slike situasjoner er; Vit hvem DU er og vær trygg på deg selv. Vi vil alle prøves på vår egen integritet. Spesielt hvis man er usikre. Det kan være veldig ubehagelig, det kan trigge en hel masse følelser. Men det er helt greit! Kanskje var det akkurat det som var meningen. Føl, reager, ikke vær redd for det. Men la deg ikke knekke, stå i deg selv og hold på din egen integritet!
Ingen kan tekkes alle, eller gjøre alle til lags. Det vil alltids finnes mennesker med så mye smerte, frykt og sinne i seg, at de må dominere andre. Det vil alltid være noen som er psykisk ustabile eller på andre måter finner det på sin plass å la sitt eget gørr, gå ut over deg og meg.
Vi bestemmer faktisk selv hvor mye vi vil la det gå ut over vår egen selvfølelse eller hvor mye man tillater andre å trykke oss ned eller la det ødelegge humøret.
Hva andre måtte tro, tenke og mene om meg, er faktisk helt uten betydning. For JEG vet hvem jeg er og de som kjenner meg vet hvem jeg er. At fremmede mennesker lager sitt eget bilde av deg og meg, hva betyr det egentlig? Er det så viktig? Det får bare den betydningen man gir det.
Hvis man har et enormt behov for å bli likt kan det nok slike projiseringer virke skremmende eller nedslående. Vi vil erfare både å være de som prosjiserer og vi vil bli utsatt for projeksjoner. Hvorfor? Fordi vi skal lære å stå sterkt i egen kraft. Vi skal vite hva vi står for og bli så trygg i det at vi ikke lar oss rokke.
Vil det si at vi ikke engang vil føle ubehag? Nei, men graden av ubehag er ikke det som avgjør om vi står i egen kraft eller ikke. Jeg har erfart at ubehaget kan være stort, men jeg lar meg ikke skremme av det. Jeg er en som gråter lett, spesielt hvis jeg blir frustrert eller føler meg urettferdig behandlet av noen som står meg nær og brude vite bedre. Jeg takker faktisk for disse erfaringene, uansett, for jeg ser at sterkere i meg selv enn det jeg nå er, har jeg aldri vært.
Vær forsiktig med å anta, vær forsiktig med å dømme og vær forsiktig med å sette i bås. Jeg gjør så godt jeg kan, for hva vet vi egentlig om andre? Et gammelt indiansk visdomsord sier at du aldri skal dømme en mann før du har gått mange mil i hans mokkasiner.
Fei for egen dør. Bli sterk i deg selv og bevar selvinnsikten på et sunt nivå. Det er mitt råd. Ikke send ditt negative skyts på andre. Ta ansvar for det som skjer i deg. Det å sette din grense når det blir for mange urettferdige negative piler skutt i din retning, er nødvendig. Men gå ikke til angrep selv. Ivareta din egen integritet.
Eksempel på klassisk prosjisering er når noen hisser seg opp og slenger dritt til deg og beskylder deg for akkurat de tingene som de selv sier og gjør. eller for å være slik de selv er.
Min mor sa ofte: På seg selv kjenner man andre. Det er bra sant. Men det som er så fint, er at det trenger ikke være sant. Kjenn deg selv og du vil forstå dine egne reaksjoner og blir i stand til å arbeide med dem i deg selv.
Jeg har skrevet et dikt i etterkant av å ha blitt utsatt for en projesering:
HVA DU SER
Hva ser du når du ser meg?
– Så sikker du er når du dømmer meg
så sikker på at du vet nøyaktig hvem jeg er
Uten å vite
Uten å kjenne til
og på lang avstand
Kan du påberope deg å
vite alle mine tanker og motiver
Du legger din fordømmelse over meg
som om var jeg en dødsdømt uten rettergang
på vei til skafottet
der du hever øksen
Forundret seg jeg opp fra mine gjøremål
Uvitende om ditt pågående indre drama
dine mange antagelser
men din reaksjon forbløffer meg
uforstående undrer jeg
Er det meg du ser?
Eller er jeg kun en hildring,
en refleksjon av din egen skygge
Dine antagelser
som piler
der de skytes langt forbi målskiven
alt for sent å korrigere
nytter ikke forklare
Jeg ser deg sikte, ser deg bomme
ikke engang nær blinken
du tror du ser
meg
Jeg
forstår at du bare forsøker å
eliminere
hildringen av deg selv
Det handler ikke om meg
det som foregår i deg
dine tanker
ditt mørke
Jeg tenker ikke ta imot
Ufortrødent går jeg tilbake til mine gjøremål
Måtte selvinnsikt komme til deg og gi deg fred
Alle dine beske tanker og antagelser
Forgifter
ingen andre enn deg selv.
6 comments
Når jeg i voksen alder traff mine fire søstre så likte jeg dem IKKE! Det tok en stund før jeg innså at det jeg ikke likte var det jeg mislikte mest i meg selv for det kjente jeg igjen hos dem! Så det ble et arbeide med meg selv og med å lære meg at jeg måtte akseptere dem som dem var og er og jeg lærte en god del om meg også! Er dette det du mener med projisering?
Ja det er et godt eksempel på projisering 🙂
Hei:) Jeg har vært i den posisjon/ det sted der jeg virkelig har opplevd dette å bli utsatt for projesjon.(Jeg har også helt sikkert projisert på andre,alle har vi vel gjort det.)
Men denne opplevelsen av at noen projiserer på meg, det har vært veldig vanskelig. For det var virkelig en prosess fra å ta det i hjerterota, føle skyld, tro på det den andre sa,forklare og forsvare meg, uten noen nytte. Helt til jeg sakte men sikkert skjønte at det ingen vits var, og skjønte sakte men sikkert at det beste jeg kunne for meg selv var å forbli taus, la være å slå inn dører.Så i neste steg: Jeg mistet munn og mæle, greide ikke si noe, fant ikke ord. Veldig vondt, veldig vanskelig,var skjør, ensom,alene,trist,kraftløs. Så steg en erkjennelse opp, dette handler ikke om meg. Jeg vet at dette ikke stemmer.Jeg forble taus, helt til jeg fikk visshet om hva jeg skulle si til rette tidspunkt. Da traff jeg, uten å være usikker, uten å tvile.
Du har rett i at det ikke skjer uten ubehag, det er faktisk noe av det verste og vanskeligste jeg har vært gjennom i utviklingen av meg selv. Det er som om man mister fotfeste, grunnen forsvinner under føttene, og man er kvalm, veldig dårlig følelse om seg selv. Og som du sier, man har blitt dømt og ilagt straff, uten engang å ha mulighet til å forsvare seg. I visshet om at dommen er helt feil.
Man må virkelig finne sin indre kraft for å greie dette. Jeg hadde nok ikke min indre kraft, og dette trengte jeg nok for at kraften min skulle finne tilbake.
Det virker som om jo mindre kontakt med kraften sin man har, jo sterkere og hardere lut må til for å få den fram. Dette virker egentlig veldig ubalansert,når man får de vanskeligste oppgavene når man er på sitt svakeste. MEN, jeg velger å tro at jeg får så vanskelige oppgaver fordi jeg faktisk har styrken til å klare de vanskeligste oppgavene, jeg bare vet det ikke når det står på som verst.
Så supert at du skriver om dette tema nå. Når jeg har passert det verste. Jeg tenkte først,at hvorfor kunne ikke jeg fått disse rådene når jeg følte det var som vanskeligst, MEN nå ser jeg at jeg fakstisk hadde kraften til å løse det selv, så jeg trengte ikke rådene. Derfor er det veldig deilig å lese dette nå. Så kan jeg se at jeg har klart en veldig viktig oppgave, 🙂 Og jeg takker deg for dette. For du er en av de som har hjulpet meg mest på veien dit jeg er idag:) stor klem
Tusen takk 🙂 Opplever ofte at jeg erfarer ting som mange står i og opplever, for så å enten kunne hjelpe direkte eller ved å skrive om det slik at andre får hjelp, eller forstår osv. Dette er et veldig aktuelt tema også akkurat nå for tiden. De planetariske konstellasjoner med venus i vekt som kommer i forhold til både Pluto og Uranus vil gi utfordringer der man må finne ut hvem man er, hva man vil og hva som er sant for en… Og er man bevisstgjort på forhond trenger ikke veien bli så humpete 🙂 Det er en glede å kunne bidra med at du er underveis Linda <3
Stor klem
Takk Monica 😉 Du gir meg stadig noe å tenke på. Dette passet godt akurat nå <3
Takk selv Brit 🙂