Det er ingen skam å snu !

Det er ingen skam å snu !

Lød en fjellettregel som jeg for første gang kom i kontakt med som liten.

Den gang i gamle dager, hadde vi kun en TV- kanal. Barne-tv var klokken 18:00, og varte i 30 minutter. og reklameinnslag fantes ikke. I den tiden hadde vi hverken PC, mobiltelefon, playstation eller online-spill. I «gamle dager» var ungene ute å lekte, ofte alene . Det var vanlig at ingen voksne var å se, og vi»satte livet på spill» med å leke i naturen. Vi klatret i ur og trær. Løp i bratte fjellknauser og på smale stier.

Det var helt vanlig at barna fikk kniv med seg ut. Skulle jo smi spyd og piler må vite. II min familie var vi friluftsmennesker.  Eller mest pappa da. Vi var ute på tur, gjerne  på ski, uansett vær og vind. Påsken var høytid for fjellturer. Jeg husker godt at i påsken rullet fjellvettreglene over skjermen.. Ofte de eneste innslagene som ble sendt mellom programmene.

Jeg var vel ikke alltid like positiv til familiens turer, spesielt ikke de som gikk mil, etter mil. Derfor bet jeg meg merke i  spesielt denne fjellvettregelen.  Jeg hadde ofte lyst til å snu…

Særlig når jeg begynte å bli sliten,  og min energiske far enda ikke hadde nådd frem til turens endelige  mål. Jeg grublet mye på det å snu, men jeg kunne jo ikke kjøre bil og vi var som oftest langt til fjells. Ofte hadded jeg lyst til å snu og gå tilbake til knauser med barmark.Sitte i lyngen med niste og kakao. Ofte kladdet skiene så mye , at jeg omtrent måtte stake i nedoverbakker. Slike minner er ofter kombinert med minner av vind og snø fokk som røsket i anorakkhetta. Hvorfor kunne vi ikke snu da?

For vi var ikke sveklinger. Vi skulle nå målet. Kan huske det  ofte kom noen velvalgte ord, og forbannelser over leppene mine… Elelr kanskje jeg  knurret sånn stille inni meg. For jeg ville ikke være den som klaget over klabbete ski og dårlig vær . Dette var i den tiden FØR skiene ble smørefrie. Vanlige folk hadde ikke så god peiling på å smøre og preparere ski. Heldigvis hadde jeg ekte pels rundt hetta, det varmet så bløtt og mykt. Det var nok kanin men jeg likte tanken på at det nok var ulv. For dette var FØR pels ble et skjelsord. Nå til dags er det politisk ukorrekt å snakke om hvor godt pels varmer i vårt nordiske klimae. Pels er ut, det er fy. Det er ingen forskjell på jakt og pelsoppdrett.  Pels er pels,  og sånn er det med den saken.

Jeg er enig i at pelsdyrnæringen stort sett er en skam, og jeg mener at ingen dyr skal leve i bur. Men vi mennesker har kledd oss i skinn, og pels siden tidenes morgen. Jeg savner den gode gamle anorakken min,  med ekte pels rundt hetta når det er bitende kaldt ute. Siden jeg har vokst på så mange måter, kan ikke den gamle anorakken min brukes lengre.

Det er ingen skam å snu,. Vel for oss var det det.  Uansett. Jeg kan ikke huske at vi snudde en eneste gang. Vi gikk dit vi skulle og gjorde det vi kom for.  Det har nok gjort meg sterk og sta. Jeg pusher igjennom motstand og står på.  Likevel har livet lært meg at man ikke skal la overmot , frykt for å se ut som en tåpe, eller bli dømt av andre, hindre meg i å snu. SEr jeg at det ikke går lengre, når været faktisk er for dårlig, man er for tynnkledd, eller, har ski med skladder. Da skal man tillate seg å snu.  Å ombestemme seg er også å snu.

Ofte ønsket jeg meg skikkelig uvær, slik at turen ble kortet ned eller gjorde skammen i å måtte snu mindre.. Jeg «mukket» ikke.. – DA!

Nå i godt voksen alder gidder jeg ikke holde ut noe jeg ikke vil,  bare fordi det er forventet, eller fortsette med prosjekter som  bare tapper meg for energi. Jeg har erfart hvor viktig det er å være tro mot seg selv. Ikke bare være så opptatte av å være snille,hyggelige, og trofaste mot andres ønsker , behov, og forventninger. Å ta hensyn til seg selv er faktisk viktig. Ikke på en navlebeskuende, selvsentrert måte, men i tilfeller der samvittighet, egne behov og egne verdier. må komme foran,

Det er faktisk ingen skam å snu.! Man kan si nei, selv om man først sa ja. Det er greit å ombestemme seg.  Hva er det vi prøver å oppnå ved å gå på kompromiss med seg selv ? Ære, anseelse, bevare ansikt?  Er det viktigere enn å være tro mot seg selv?

Å evaluere i sitt eget liv, kan være nyttig, for å forsikre seg om at man  utvikler seg, og er på rett vei. Slik at man unngår å bli stående fast i egne mønstre. Det gjelder alle områder av livet. Hva fungerer for deeg og hva gjør det ikke? Hvor er man virkelig ikke ærlig med seg selv? Hva trenger du å forandre for å få det bedre med seg selv? Redusere stress?

Jeg er slik at jeg gjerne prøver ut nye ting men etter en stund evaluerer jeg. Jeg spør meg selv, var dette det jeg trodde det skulle være? Føles det riktig? Gir det meg noe positivt? Er jeg glad når jeg gjør det? Fungerer det slik jeg ønsker ?Gavner det meg på en god måte ? og i såfall hvorfor ikke? Hva føler jeg og hvorfor? Har jeg brutt grenser? ER det frykt som holder meg tilbake ?

Disse spørsmålene, hjelper meg til å avgjøre om det jeg gjør, eller  har tatt på meg,  er riktig for meg. Om det er noe jeg vil fortsette med.

Som barn var jeg ikke like bevisst på disse tingene. Jeg gjorde som jeg ble fortalt. Jeg kastet meg på det ene etter det andre. Fordi andre gjorde det. Barn skal jo prøve ut.  Finne ut hva man liker, hva man er god på. Hva man trives med osv.

Det  ble søndagsskole, turning, leikaring, sjakk- klubb, korps, gospelkor, kristen ungdomsklubb, vanlig ungdomsklubb, skirenn, håndball, svømming, vollyball, speidern…. mer husker jeg ikke i farta. Men det jeg husker er at ingen av disse tingene fenget meg egentlig over lengre tid. Fordi jeg gjorde det ikke av et brennende eget ønske.  Likevel har det vært gode erfaringer.

Ungdomsklubben/ diskoteket og gospelkoret var nok det jeg likte best.  Jeg har alltid elsket å synge. Og selv om det er mange år siden nå, husker jeg enda flere av sangene. Så flyttet vi og det ble en naturlig avslutning på alle fritidssysler Heldigvis var det ungdomsklubb også der vi flyttet til, så den forstatte jeg å gå på. Ikke før jeg ble voksen tok jeg opp den tråden igjen med det å synge i kor.

Jeg har vært opptatt av å bryte grenser bare for å erfare og utfordre meg selv. . Det er jeg stolt av. Men nå når jeg har evaluert, og befinner meg i en situasjon der jeg føler for å ombestemme meg.

Jeg sa ja til å  lede mediatasjoner på livegym.no. Det var en spennende utfordring for min kameraskrekk og en halt annen måte å jobbe på. . Jeg fikk prøvd det, brynte meg på min kameraskrekk. Men siden det ble et stykke å dra for å spille inn flere meditasjoner, og det alltid er andre ting som må prioriteres først. følte jeg at det ble vanskelig å følge opp. Jeg opplevde at det å lede meditasjoner når jeg måtte se inn i et kamera, kontra en gruppe mennesker, føltes for kunstig og konstruert for meg. Jeg gjorde ikke mitt beste. Jeg ble den jenta som måtte være med på skitur mens hun bare ville dra hjem.

Jeg kan det jeg holder på med, jeg vil faktisk si at jeg er ganske god på mednitasjoner. Likevel ble det uvant og jeg følte fokuset på kameraet. kom foran selve meditasjoen.  Det tok også mye lengre tid med innspilling enn jeg hadde sett for meg. Mulig noen synes jeg er feig som ikke trosser kameraskrekken min mer. Men jeg prøvde dette, og syns ikke det funket så bra som jeg ønsket. Kanskje er jeg litt for perfeksjonistisk, men siden livegym først og fremst er et trenings- nettsted, følte jeg meg kanskje litt malplassert.

Tilbakemeldingen etterpå ble veldig gode, og mange har fulgt meditasjonen som ble lagt ut. Så velger jeg å ikke lage flere for livegym. Det passer nok bedre med yoga, qigong og tai chi, noe som allerede finnes der.

Føler at jeg personlig  brøt grenser i meg selv, jeg sjelden utfordrer. og fikk prøvd hvordan dette fungerte. Det passet ikke mitt konsept. Derfor stanser jeg her, selv om det ble ytret ønske om å lage flere.

Livegym er virkelig et superflott nettsted og jeg anbefaler det på det varmeste. Tren hjemmefra. Det er nok det beste nettstedet som er utviklet for hjemmetrening. Jeg er veldig glad for at jeg fikk muligheten til å prøve dette.

Jeg syns livet er for kort til å bruke tid og energi på ting som føles som press , en plikt, eller ikke føles riktig. Spesielt når det var ment å være til rekreasjon og glede.

Det er ingen skam å snu, så jeg snur, forandrer kurs, og jeg skammer meg ikke. Hva andre mener, påvirker meg ikke.

Med bildet av jenta med klabbete ski som endelig sier takk for  seg og nur,  på netthinnen. Jeg hører den umiskjennelige melodien fra fjellvettreglene i hodet., smiler  og er fornøyd. Jeg synes det er bra med evaluering.  Det bevisstgjør  og gjør valg enkelere.

Evaluerer du noe i ditt liv ?

Det er aldri noen skam å snu. Aldri!  Husk at vi faktisk står ikke til rette for andre enn oss selv i dette livet! ( bortsett fra etikk, lover og regler ) Har vi tatt en bestemmelse, er vi ikke bundet til den i all evighet. Vi er frie til å kunne ombestemme oss når vi ønsker.

Når noe ikke er riktig,  blir for stressende, ubehagelig, slitsomt, vondt, leit, frustrerende osv. Da er det tid for evaluering. Er det ikke noe du MÅ og det ikke bare din egen frykt som hindrer deg.. Gjør forandringer, og gjør det for din egen skyld. Sånn bevarer du både energi, livsglede og din sjelefred.

Jeg kaller det positiv egoisme. For det handler faktisk om å være tro mot deg selv.

Andre Bjerke sier det så godt i sitt dikt;

Du skal være tro.

Men ikke mot noe menneske

som i gold grådighet

henger ved dine hender.

Ikke mot noe ideal

som svulmer i store bokstaver

uten å røre ved ditt hjerte.

Ikke mot noe bud

som gjør deg til en utlending

i ditt eget legeme.

Ikke mot noen drøm

du ikke selv har drømt…

Når var du tro?

Var du tro

når du knelte i skyggen

av andres avgudsbilder?

Var du tro

når din handling overdøvet

lyden av ditt hjerteslag?

Var du tro

når du ikke bedrog

den du ikke elsket?

Var du tro

når din feighet forkledde seg

og kalte seg samvittighet?

Nei.

Men når det som rørte ved deg

gav tone.

Når din egen puls

gav rytme til handling.

Når du var ett med det

som sitret i deg

da var du tro!

Andre Bjerke (1918 – 1985)

Ha en velsignet dag  🙂