Det er så mye enklere enn man tror!

 

For en tid tilbake satt jeg i en meditasjon og helt uventet fikk jeg en klar beskjed til meg selv. Jeg hørte en klar og tydelig stemme som sa: ”Seek your vision! ”  Enkelt og greit tenker du nok, og for så vidt var det jo det. Trodde jeg…..

Den enkle beskjeden satte igang en desto mer komplisert prosess i meg. Jeg har lenge vært i en slags limbo, der jeg har manglet energi til å gå i meg selv og man kan si jeg har neglisjert behovet jeg har for å praktisere spiritualitet for egen del. Det vil si, det å søke åndelig føde, ha nok tid til meg selv og jobbe med det som trengs for å vokse videre. Derfor er det nok riktig å si at jeg er litt ute av trening…

Ikke i det å være en formidler, men i det å være i kontakt med meg selv, for egen del. Skulle jeg søke min visjon så jeg for meg at jeg måtte meditere masse og bruke flere kompliserte teknikker og..

ja, noe veldig komplisert, seriøst og dypt. Jeg tenkte mye på hva som skulle til for å finne denne visjonen min. Deretter prøvde jeg nølende å finne tilbake til det som før hadde vært så lett for meg, nemlig det å bare enkelt og greit finne svaret.

Det ble jaggu vanskeligere enn jeg trodde, gitt. Først var jeg  litt nonchalant og litt for selvsikker, trodde virkelig ikke dette skulle by på noen utfordring. Det var vel bare som å sykle, var det ikke? Hadde tross alt mange års trening, det var jo bare å gjøre det, trodde jeg. Ikke nok med det, jeg forventet også umiddelbart resultat.

Så enkelt var det nok ikke. Det kom ikke noe. Tankene begynte å surre. Hva var egentlig min visjon? Hvorfor hadde jeg ikke tenkt på det før? Var jeg ikke på plass der jeg skulle være?

-Joda det er ting både med helse og økonomi som godt kunne forandres på. Drømmer hadde jeg nok av. Jeg følte ogsåpå at det ligger an til forandring i livet mitt, men HVA?

Jeg mediterte men kom ikke dypt nok. Tankene mine levde sitt eget liv. Jeg fikk noen få vage bilder og svar på alt annet enn det jeg ville vite og resutatet ble at jeg ble usikker. Prøvde ulike teknikker og gikk konkret inn for et konkret resultat men nei… – dermed begynte jeg å bli en smule frustrert.

Jeg som kunne veilede andre, vise dem konturene og/eller retningen mot sine egne visjoner og livsmål. Noen ganger kunne jeg faktisk også fortelle dem hva jeg så deres visjon var. Gleden over å se hvordan alt falt på plass for dem da. – Det var jo bare å…, for er det ikke bare. ..? -NEI, det er det ikke!

Hvordan kunne en så klar og enkel beskjed til meg selv bli så uoverkommelig innviklet og vanskelig å utføre? Hva var greia? Jeg måtte visst stikke fingeren i jorda og bli litt mer ydmyk. Denne gangen skulle det ikke komme like lett til meg, hvorfor?

Betydde det at jeg måtte faste og sitte ute ensom i naturen i et par dager for å komme inn til kjærnen. Visjonsvake slik som indianerne, min helt personlige visjonssøken? Ble jeg nødt til å hengi meg til masse kompliserte ritualer?

– Hadde jeg gjort noe galt, slik at jeg ikke var verdig noe svar? Må innrømme at jeg ble mer og mer frustrert og oppgitt. Følte at den nære kontakten jeg hadde hatt med mine guider og det jeg kaller for GUD, hadde sviktet meg. Kollapset helt. Jeg følte meg sviktet, forvist, forkastet. Mine veiledere og den visdommen jeg hadde tilgang til, hadde forlatt meg, ville ikke hjelpe meg hverken med å sortere eller vise meg i klartekst hva min visjon var.

Det var en vekker for meg. Jeg hadde tatt ting for gitt. Hadde tatt gavene som en stor selvfølge! -Shame, shame, shame!

Jeg tenkte at det var på tide å innse at min tid som veileder kanskje måtte revurderes. Var det rett å veilede andre når jeg kunne gå meg så vill i mitt eget indre landskap? ”Burde” ikke jeg klare å finne klarhet i noe så enkelt og fundamentalt som min egen visjon? Jeg kunne ikke finne svar på noen av disse spørsmålene. Dermed la jeg dem vekk. Hadde min juleferie og fortapte meg helt ( les: flyktet)inn i hverdagslige sysler og juleforberedelser. Så behagelig å gjøre noe som ikke krevde noe særlig og bare skape meg min egen ilusjon om at alt var helt i orden.

Men spøkelsene ville ikke gi meg fred. Og denne gangen var det bare snakk om spøkelser i øverført betydning.  For ordene  ” søk din visjon” spøkte i bakhodet. Dette spøkelset raslet med lenkene sine og var hverken lett å overse eller kvitte seg med. Det nederlaget jeg følte fikk sin egen kraft, en entitet som ikke ville la meg glemme og den indre kritikeren sto opp fra de døde. Jeg ble jekket ned noen hakk.

Siden jeg var barn har jeg kjent på et spirituelt kall og vært søkende, lyttende til den veiledning jeg har fått. Jeg har vært så heldig å kunne bruke meg selv for å hjelpe andre og dermed var jeg overbevist om at jeg hadde gått helt inn i min livsoppgave.

Hvis det ikke var å veilede/ hjelpe andre, som var oppfyllelsen av min visjon, hva kunne det da være? Jeg grublet fælt.

Joda jeg er en grubler, liker å gå dypt inn i ting. Men nå hadde jeg viklet meg helt inn. Var det frykten min for å erkjenne min egentlige visjon, som hindret meg? Fordi det betydde at jeg måtte gi slipp på alt det som var trygt og oversiktelig for meg? Eller var det rett og slett at tankene mine bare hadde blitt til hodeløse høns som løp i alle retninger og skapte mer forvirring enn klarhet? Jeg vil gjerne leve som jeg lærer, men innså at nå gjorde jeg ikke det. Hadde ikke styring på tankene og konsentrasjonen.

I noen korte øyeblikk følte jeg likevel at jeg var i kontakt med en slags fornemmelse i meg, som om noe jeg nesten husket eller visste, men ikke fikk tak i. Så jeg la det bort igjen, men det fulgte meg likevel i perioder mens andre perioder glemte jeg det nesten helt. Så i dag var det en stund siden sist jeg hadde tenkt på hva min visjon var. Hadde bare konsentrert meg om å ha det bra å finne mitt eget tempo.

Jeg fikk helt plutselig en slags aha opplevelse, jeg ble inspirert og da sto det med ett så klart for meg. Jeg hadde jo visst det hele tiden. Inspirasjonen fikk meg plutselig til å forstå hva min visjon faktisk var!

Har du forresten tenkt på hvilken betydning ord har? Vi aksepterer at vi vet hva ord betyr men hva BETYR det egentlig? Vi vet hva et bord er, hva en stol er, men hva innebærer betydningen for oss? Jeg vet ikke hvorfor, men jeg tenker mye på engelsk og noen ganger kommer ordene til meg på engelsk. Som om den hele betydningen dekkes bedre med engelske ord. Jeg hørte på en tale av dr Wayne. W. Dyer for en stund siden, der han snakket om nettopp inspirasjon at når man er inspirert er man ”in spirit” altså i kontakt med kilden i oss selv. Jeg husker jeg syns det var så selvfølgelig, både ordspillet og betydningen.

Og jeg opplever ofte inspirasjon, eller å være IN SPIRIT. Enten det er i forhold til meg selv og hva jeg skal gjøre, skrive eller formidle til andre. Jeg kan få det i form av klar beskjed, eller en impuls eller jeg kan få ordrett det jeg skal skrive. MEN det skjer bare når jeg er i ”flytsonen” altså har overskudd og er tilstede i meg selv. Når jeg er stille, bevisst tilstede og faktisk lytter.

Betyr det at den indre visdommen i oss bare sitter der musestille og venter på tur, helt til vi faktisk kan eller gidder å høre etter? Nei, den er en ustanselig strøm av viten, informasjon, løsninger og inspirasjon. Det er vi som tillegger det ytre mye mer betydning og oppmerksomhet, slik at vi faktisk ikke hører etter, vi blir ”døve” for det vesentlige. Jeg hadde latt spekulasjone overdøve stillheten og kontakten.

Vi har alle vært barn og vi har vært i situasjoner hvor for eksempel en mors ”mas” går inn det ene øret og ut det andre, autopiloten slo inn og vi svarte ja og ha.. I etterkant kunne man anerkjenne at det var en mors omsorg og kjærlighet og visdom vi vendte det døve øret til. At vi skulle ha lyttet når vi hadde tilgang til å lytte og virkelig HØRE. Men vi var så opptatte av våre egne tanker og gjøremål og fokuset var helt andre steder, så vi vendte det døve øret til. Det enkleste. Alle råd og advarsler og veiledning prellet dermed av. –  Vel, det var bare et eksempel for å illustrere det mange av oss faktisk opplever daglig, i forhold til den indre stemmen.

Alle mennesker har tilgang til kilden i seg, en slik form for veiledning, til enhver tid. Jo mer bevisst lyttende vi kan være, desto mer klarhet kan vi få fra dette stedet i oss selv. Kilden.

Slik jeg ser det er kilden i oss sjelen, eller det stille vitnet, den som alltid vet og som er i kontakt med alt som er. Det er så populært blant spirituelle å si: – Bare søk innover, du har alle svarene inne i deg. Jada jeg har sakt det selv, og alle omkring nikker og er enige. Vi vet, vi vet. Men forstår vi egentlig?

Er det en vedtatt sannhet som vi bare aksepterer men ikke bevisst forholder oss til ? Tenker vi over hva det innebærer? Er det så enkelt som det høres ut? Jo jeg vet at mange er dedikerte og er i dyp kontakt med seg selv. Og det er helt fantastisk, men de fleste er ikke det hele tiden og noen tror de er der, men er det likevel ikke, slik det var med meg da jeg fikk beskjed om å søke min visjon.

Hvis du spurte meg, hvor var du da? Da ville jeg ledd og sakt på godt engelsk: ” –  I was all over the place!”

 

Jeg kan være helt totalt tilstede i meg selv og jeg kan være helt frakoblet, alt etter som. Det er mitt fokus på må-ting og andre gjøremål som ofte kommer i veien for den indre kontakten. Noen ganger kan jeg være ute av form, ikke ha energi til å være tilstede og lyttende i meg selv. Da jeg ikke fikk svar ble jeg redd for at jeg hadde glemt meg selv så lenge at evnen min til å søke inn hadde skrumpet helt inn. På tide å gi den oppmerksomhet igjen.

Derfor har jeg holdt på med mindfullness teknikker noe uker nå. Prøver å sørge for den åndelige føden jeg trengte så sårt. Det å streve så skal ikke være nødvendig. Det komplisere det hele, gjorde meg sliten. Det er ikke sånn det skal være. Forsto faktisk i denne prosessen at også veiledere trenger å ha en form for veiledning for egen del.

Det er da det blir interressant, det viser seg gang på gang; Det er når man begynner å gå veien man skal,  at ting bare legger seg til rette. «Når eleven er klar, kommer læreren» sies det.

Etter et par uker med mindfullness, følte jeg at jeg sakte men sikkert fant tilbake til meg selv. Tok ting i mitt eget tempo, fjernet sakte men sikkert ubevisst og bevisst ”støy og stress” fra livet mitt.

Jeg tok rett og slett en evaluering på daglige rutiner og gjøremål, forandret på ting slik at jeg trivdes bedre. Tok også tak i ubearbeidete  tanker og følelser, som over lang tid hadde vært like neglisjerte som vanskjøttede barn. Jeg vet ikke om det var kurset i seg selv som forårsaket det, eller om det bare var noe i meg som var overmodent og utsultet på å praktisere stillhet og tilstedeværelse. Men plutselig var jeg der. I fokus, i kontakt.

Det var som å komme hjem og bare kunne slappe av. Og jeg forsto at skal jeg ha det bra, trenger jeg en daglig praksis for egen del.  Denne tilstanden av fred og balanse, der jeg er bevisst lyttende og tilstede. Det er jo det Mindfullness handler om.

Jeg lærte faktisk noe nytt om meg selv.  Det beste var at jeg faktisk  erfarte at det å være tilstede i meg selv er naturlig og nødvendig for meg og det har det alltid vært. Jeg hadde bare holdt på å glemme det. Det var en liten åpenbaring som jeg ble veldig glad for. Jeg erfarte at om jeg ikke alltid klarte konsentrere meg om konkrete oppgaver som tilstedeværelsen i det å dusje eller vaske hender, så fikk teknikkene meg til å finne tilbake til tilstedeværelsen i meg selv. Mission accomplished!

Og endelig kommer jeg til poenget;  i dag slo det ned i meg, som en eksplosjon av klarhet. Det var jo nettop det som var min visjon. Å søke åndelig utvikling/ praksis for egen del. Utvikle MEG stadig videre. Ikke bli stående på stedet hvil og tro at jeg er der jeg skal være….

For er ikke det utgangspunktet for all manifestasjon? Min visjon er; å være bevisst tilstede i meg selv, kjenne meg selv, og sørge for å være der at jeg kan realisere mitt potensiale på en gledesfylt og sikker måte. Rødmer litt av enkelheten og selvfølgeligheten i det. Jeg er en transformator som tar inn og sender ut. Det kan være budskap, energi, ord, ulike inspirasjoner. Mitt ansvar er å bruke det, gjøre det til noe. Det jeg innså var at jeg gjorde det bare delvis.

Jeg hadde altså brukt så mye energi på å konkret finne en personlig visjon, lagd meg forestillinger om at det helt sikkert måtte være noe storslagent , dermed hadde jeg oversett det vesentlige hele tiden. Min visjon var rett og slett så enkel at jeg ikke så den. Det er i kontakt med meg selv jeg er mest harmonisk, sterk og energisk. Det er da jeg er hel og utnytter mitt potensiale til fulle. Utfordringen med helsen hadde tatt all min energi og bidratt til å fjerne meg fra kontakten med meg selv og dermed kom jeg inn i en vond sirkel. Jeg ble mer og mer ulykkelig egentlig mens jeg strevde med å være positiv og holde ut. Gjøre noe for andre.

Jeg hadde gått meg vill og var på vei inn i en personlig blindvei. For en forvandling denne erkjennelsen skapte. Prosessen i å finne min visjon ble  viktigere enn selve visjonen. Det er i prosessene utviklingen og erkjennelsene skjer. Jeg hadde vært produktorientert og bare fokusert på produktet altså den konkrete visjonen. Når jeg kom tilbake i nuet, forsto jeg at prosessen var målet. Så genialt, » søk din visjon» det er jo ganske enkelt en beskjed om å søke, altså gå veien. -Hallo!!!!!!

Snakker om aha-opplevelse.

Tenk så enkelt og likevel klarte jeg å komplisere det så mye at jeg nesten mistet poenget. Men det er jo det vi alle har en tendens til å gjøre. Vi kompliserer ting og overtenker det og tror at det må være sånn eller slik og dermed ser vi ikke det som ER. Tror vi er mange som må lære oss å slippe kontrollen litt mer. La ting komme naturlig. Under en eksamen får vi beskjed om å virkelig ta oss tid å lese oppgaveteksten slik av vi faktisk besvarer oppgaven… Jeg hadde ikke lest oppgaveteksten, men hadde flaks.

Jeg har gode dager for tiden. Joda jeg har enda noen utfordinger med helse, men det går bedre og jeg ser klart igjen, det er det som betyr noe. Gjennom kanaliseringene jeg gir, er det helt klart at fokuset skal være på det som er av betydning. Alt det ytre er uten betydning fordi alt får kun den betydning vi velger å ilegge det.

Det som er av betydning er det vi bærer i oss.

Jeg er ikke personlig kristen men jeg har en åndelighet og en spiritualitet i meg og jeg har stor respekt for Jesus og hans visdom, han sa : ”Himmelriket er inne i dere”. Jeg velger å tolke det som at det er der, i vår indre visdom, vi finner den gudommelige kontakten.

Jeg vil avslutte med en lignelse:

En liten kattunge løp rundt og rundt i ring og prøvde å bite seg selv i halen. Den løp fortere og fortere men ga ikke opp. En gammel katt satt å så på og spurte kattungen: ”Hva er det egentlig du holder på med?” Kattungen svarte mens den ufortrødent løp videre: ” jeg hørte noen sa at lykken ligger i halen, og nå forsøker jeg å få tak i den, for når jeg bare klarer å bite over den så er den min!”

Den gamle katten slikket rolig poten sin og sa: Du får ha lykke til med å nå lykken din. Jeg for min del går de veier som gleder meg og gir meg frihet og gjør det som er meningsfullt for meg, for hvis lykken ligger i halen, så er det jo sånn at hvor jeg enn går eller hva jeg enn gjør, følger lykken alltid i mine fotspor!

Rema har adoptert et godt slagord: – Det enkle er ofte det beste!

– Så kjære leser, ikke kompliser alt med å overtenke, som jeg har erfart:  det er som regel mye enklere enn du tror!