Grensesprengende adferd

 

Oi så skummelt, rart, morsomt og kult på en gang !

Hva da, spør du sikkert deg selv?

Vel altså: Jeg, en alternativ, middelaldrende dame med en smule fobi mot å være synlig, alt som heter kamera og det å eksponere seg på noen måter, spesielt på nett, tar nå skrittet ut. Og da mener jeg HELT ut!  ”Et lite skritt for menneskeheten, et gigantisk skritt for lille meg.”

Og i disse erfaringene jeg har gjort meg i den siste tiden, har jeg følgende informasjon for dere der ute: Det å nærme seg femti år er ikke på noen måte til hinder for å kunne hoppe ut i nye ting og bli grensesprengende i seg selv.

Nå har Wenche Myhre med sin vel overståtte bursdag og berømte sang, florert i media den siste tiden. ”Når man blir seksogseksti, først da tar livet til, når man blir seksogseksti, da gjør man som man vil…..

Så ikke bare er jeg forut for min tid, jeg baner jaggu vei for de som måtte­­­­­ la seg inspirere av meg og  baner vei for stadig nye grensesprengende eventyr på egne vegne her jeg bryter meg vei gjennom alle hindringer som har holdt meg tilbake. Mer konkret den frykten som har fått meg til å tro at jeg passer best i skyggen som usynlig. En astrolog sa en gang til meg at ” Du er jo en typisk jomfru, de liker best å betrakte fra avstand, stå litt i bakgrunnen. Ja du liker jo å perfeksjonere og hjelpe til med å forbedre og sånn, også i deg selv og det du gjør”

Jeg nikket bekreftende, jo da er jeg vel typisk jomfru, men jeg liker jo også å ta ledelsen og forme kursen å være selvstendig og tåler å ta ordet. Hva er typisk med det da? Det er faktisk ganske typisk meg. Jeg er ikke bare det ene eller det andre, jeg er sammensatt av så mye. Kanskje for mye i enkelte doser, om du spør min samboer i mine mest energiske og pratsomme øyeblikk.  Spesielt i sene nattetimer når han vil sove. Noe som for hans del heldigvis ikke hender alt for ofte, men det skjer.

Men altså, jeg har nå gått til de skritt det er å rive ned noen  murer, som er billedlig talt selvfølgelig. Jeg er ikke kommet ut av skapet som en demolition woman. Jeg har bestemt meg  for å bryte igjennom de begrensningene i meg selv, som holder meg tilbake nå.

Har gått inn for å bryte ned den muren jeg så komfortabelt har skjult meg bak så lenge. Ikke bare har jeg latt meg overtale til å få meg en ny, moderne, oppdatert webside. Som du nå må ha sett, siden du har funnet frem til denne bloggen. ( hva man ikke kan få når man har en kreativ kjæreste som også er nyskapende på sitt felt )

Bare det å ha en webside gjør meg jo SYNLIG for andre. Og flere SER hva jeg gjør. Og ikke nok med det: jeg har våget meg ut på den farefulle ferden jeg føler det er, med å forsøke å lede meditasjoner via kamera, for et så utradisjonelt nettsted for meditasjoner som, et treningsnettsted, Livegym.no. Ikke bare er dette en helt ny arena for meditasjon men det er også helt nytt for en kamerafob som meg og en totalt anneledes måte å jobbe på. Milevis fra det jeg er trygg og komfortabel med.

Samtidig skal jeg anmelde bøker, derav stort sett Alternative bøker, samt muligens legge ut egne tekster, på litteraturportalen digglitt.no . Altså, da blir jeg ikke bare SYNLIG men jeg må også stå for det jeg skriver og mener. Vel, jeg er da såpass voksen at det gjør jeg jo uansett. Men det har til nå vært gjort i en trygg setting, i mitt private mikrokosmos, altså i min nære omkrets, for å si det sånn. Nå skal denne dama utfolde seg i det store makrokosmos, altså hele det store internettet…. ( eller iallefall, de som tilfeldigvis ser det da)

Så står jeg her  ( les: sitter) og byr på hele meg. Og ikke nok med det, jeg trer jaggu også inn i bloggernes verden. I en alder av 47 år ( les: 29år)  så kaster jeg meg inn i bloggernes univers. Jada, her går det unna om du måtte være i tvil om det. Hvordan skal dette gå da?

Det føles som om jeg med bind for øynene, balanserer på en line høyt oppe i løse luften, der jeg kjekt sier at ”sikkerhetsliner er for pingler !” Mens jeg kjenner at jeg skjelver en smule i knærne i takt med hjertebanken. Hva i all verden vet vel jeg om blogging, hvilke kvalifikasjoner har vel jeg for hverken det ene eller det andre?

Vet du, jeg er meg, og som meg har jeg kunnskap og erfaringer som jeg tilfører i det jeg utfører på min egen måte. Så enkelt er det. Betyr det at jeg er så sta og skråsikker at jeg bare buser på? Nei, for livet har lært meg at man alltid skal være åpen for både kritikk ( helst konstruktiv) og veiledning og råd.

Man skal lytte til dem, overveie dem og ta til seg det som vil gjøre hva du enn holder på med, bedre, samtidig som det føles riktig for deg. Hvor begrensende blind er man ikke hvis man bare avfeier alt som kunne gi ny kunnskap, bedre løsninger og åpne horisonter ?

Vil det bety at bloggen min bare vil handle om det seriøse, dype og veldig spirituelle? Nei, faktisk ikke. Det spirituelle er en del av meg, mine evner er en del av meg og det vil de alltid være. Men det er ikke den eneste delen av meg.

Jeg består av så mange deler og den helheten alt dette  tilsammen danner, gjenspeiler seg alltid i mine tanker og det jeg er opptatt av. Det vil derfor naturlig skinne igjennom i det jeg blir inspirert til å skrive om og  poste i denne bloggen. Det blir som det blir tenker jeg og slipper all bekymring for hva og hvordan og hvorfor.

Da jeg for år tilbake, gikk på Lærerhøgskolen i Bodø, ble jeg opptatt av et begrep som har fulgt meg siden. Nemlig: Eklektisk.

Hva betyr det spør du, og jeg siterer Store Norske leksikon:

”Eklektisk, utvelgende, prøvende, søkende.Begrepet brukes for å betegne person eller uttrykk som blander elementer fra ulike områder for å skape egne eller nye løsninger.Innenfor filosofien brukes beslektet om eklektiker og eklektisme innen filosofi og idèhistorie.”

Dette begrepet fikk mye til å falle på plass i meg, for det beskrev meg så godt. Jeg er faktisk en ihuga eklektiker. Jeg er opptatt av så mange forskjellige ting, liker så mange ulike ting. Har så mange ulike holdninger. Det betyr ikke at det ene slår det andre ihjel

. Jeg henter det som er fornuftig for meg og skaper min egen platform. Er det ikke slik for de fleste ? Jeg vet ikke, men tror de fleste har en viss fast preferanse, men hos meg kan man ikke finne noen rød tråd i mine preferanser. Ikke i noe. Hverken ,humor, menn, musikk, litteratur, kunst, opplevelser, mat, drikke, osv. Det eneste som man kan si er en fellesnevner er at jeg fanges av det som inspirerer og rører meg på et eller flere plan.

Og det som jeg kjenner som veldig  riktig og rettferdig, det som får alle følelser til å blomstre for fullt. Jeg er et følelses menneske og jeg beveges sterkt når jeg beveges. Hvis ikke, er jeg redd for at det kan prelle av som vann på den berømte gåsa.

Denne bloggen vil altså bære preg av alt jeg beveges av og som får meg til å tenke og alt jeg blir inspirert av.  Sikkert ikke så veldig anneledes enn hos andre bloggere, i deres blogger. Jeg vil skrive min blogg helt kjemisk fri fra alle rammer, med tema jeg inspireres av og er oppatt av i øyeblikket , i mitt eget tempo, når det passer meg..-  Ja se der, nå har jeg plutselig laget mine egne statutter for mitt bloggunivers. – Her går det unna !

For tiden er jeg som sakt opptatt av hvor befriende det er å bryte grenser. Da er det selvfølgelig grensene i meg selv jeg mener. Å bryte andres grenser fører bare til ubehag …

Når grensene i deg blir så uoverkommelige at de hindrer deg i å leve fritt og oppnå noe av det du ønsker i livet, da vet du at tiden er mer enn moden for litt grensebrytende adferd.

Men hva vil folk si da, og hva om jeg ikke kan og tenk om jeg ikke klarer….. ?

Unnskyldninger, unnskyldninger…  som barn var det noen ord som ofte ble gjentatt av lille engstelige meg: ”men jeg kan jo ikke!”  Min kjære mor pleide da å si bestemt:  ”Sett kanna fra deg og gjør det !”   Det satte igang en del pussige assosiasjoner i hodet mitt om plastkanner, men det skal jeg ikke utdype nå..

Det tok noen år før jeg forsto helt hva hun mente. Det å tro at man ikke kan, blir ofte årsaken til at man ikke kan ! Når man ”setter det fra seg” så ligger veien åpen. Og utrykket ”man vet ikke før man har prøvd” er veldig beslektet, faktisk nærmeste nabo i samme gata. For hvordan kan man vite om man kan eller ikke kan, vil eller ikke vil, liker eller ikke liker, før man faktisk prøver?

Begge disse ordtakene er fulle av visdom som bygger på den dypeste forståelse fra generasjoner av mennesker som har gått veien og samlet erfaringer, før deg og meg. Dessverre nytter det ikke at andre gjør seg erfaringer på våre vegne, annet enn at de kan stå som gode eksempler eller veiledende råd for oss der vi famler oss frem. For etter min mening forstår ingen helt andres erfaringer fullt ut, før man intergrerer sin egen opplevde erfaring og sannhet på området.

Så sitter jeg her da, gammel og vis  som jeg kan være.( Ja jeg sier kan være, for jeg har ikke på- knappen på tjuefire timer i døgnet. Av-knappen er også hyppig i bruk.) og erkjenner at jeg med mine svakheter og mangler, har latt den lille jenta som sier .” jamen, jeg kan ikke” bli igjen på noen områder og bestemme litt for mye. Så dermed bestemte jeg meg for at nå var det på høy tid å være den voksne, klatre over noen grenser og bryte igjennom visse begrensninger i meg selv.

Trodde du at det virkelig fantes noen som var kommet helt i mål på alle områder og ikke trengte å jobbe med seg selv.? Det vil jeg påstå at det er feil.  Da ville de isåfall være totalt opplyste, og det er ikke og har ikke vært mange slike mennesker opp igjennom historien. Der knuste jeg nok noens illusjoner, jeg påstår at ingen er så perfekt og så langt kommet i sin utvikling, at de ikke trenger å jobbe med seg selv på noe som helst område.

Utvikling er en evig prosess. Men den blir lettere og lettere og går raskere og raskere, jo mer kjennskap man har til seg selv. Jo mer villig  man er til å se seg selv og innse hvor man kommer til kort, hva som begrenser en i ens liv.  Jo lettere ser man hva man trenger å arbeide med. Selvinnsikt og erkjennelse er viktige ingredienser i det å kunne bryte igjennom egne grenser. Det er så komfortabelt å holde seg innefor de rammene man skaper omkring seg selv. Til og med de som begrenser en.

”Må man ikke ha mot nok ?” sier du. – ”Ja men det har vi jo,” sier jeg. Har vi ikke alle en enorm kilde i oss der vi kan hente både innsikt og fortåelse og mot ? Selv om du kan tro at det ikke er der, betyr det ikke, at det ikke er der.  vi har det alle sammen. Det handler om å akseptere det og tro på oss selv og hva vi kan. – Sett kanna fra deg ! Jeg har klart det gang på gang, har sett mange andre klare det. Hopp i det. Ta ditt livs stup! Har du ikke gjort det før, er det kanskje på tide, og du vil finne det skummelt men veldig befriende.

Jeg mener at jeg faktisk nå burde være kvalifisert til å være med i programmet: Skal vi stupe. – For ikke bare har jeg, i det jeg har gjort, virkelig hoppet ut fra stor høyde og tatt meg vann over hodet. Jeg har gjort det til tross for vannskrekk og høydeskrekk.

Jeg tok et skikkelig svalesup inn i den digitale verden, synlig for alle som måtte ønske. Og jeg sier, høyt og tydelig,  som Pippi Langstrømpe: ”Det har jeg aldri gjort før så det klarer jeg helt sikkert !”

Og kan jeg så kan du også! – Hvilken begrensning i deg trenger du å bryte igjennom ?

Ha en grensesprengende dag !