Hva tenker du på når jeg sier Påske? Hvilke bilder ser du for deg? Hva er det du forbinder med den aller beste Påsken? De vanligste bildene er nok ski på gnistrende silkeføre, en varmende sol som bruner vinterblekhud, påskeegg med godis, påskekrim, påskekyllinger….appelsin og kvikklunch..Selv om kvikklunchen dessverre inneholder palmeolje….
Jeg forbinder påsken med at det endelig våres og at det er deilig å være ute. Man kan sitte i solveggen uten å fryse. Frysing er noe av det værste jeg vet. Før var påsken for meg alltid skiturer på fjellet men ettersom årene gikk, har jeg satt mer og mer pris på en påske ved sjøen, kanskje fordi det som regel betyr en snøfri påske.
Dette er den høytiden jeg liker best fordi man er ment å være ute, for så å krølle seg sammen inne med en god krim, mumse godis fra påsekegget og drikke varm toddy fra gule krus. Og all denne hærligheten mens det spraker i peisen og ingen må- ting finnes i min svære . Det beste av alt er at det er greit å ha litt hyttestandard over ting… ikke noe å stresse med..
Hvilken påske skal du ha i år?
Jeg prøver å ikke skape meg forventninger til ting, vanligvis er mine forventninger til påsken ikke annet enn å ta det med ro og være mest mulig ute. Vanligvis liker jeg ikke å planlegge så mye, men heller ta ting som de kommer og kose meg med det.
Mest fordi jeg er et sånnt modusmenneske og jeg vet jo ikke alltid på forhånd hvilken modus jeg er i.. Enn om jeg planla skitur og så hadde jeg plutselig heller lyst å sitte ved sjøen og ”båle”, som vi nordlenninger sier.
Sist påske ble det verandapåske, og det var helt greit, fordi det var masse snø, men etter å ha måkt av verandaen og satt ut hagemøbler fikk vi det varmt og godt i solkroken. Iallefall de få dagene det var finvær. Da hadde jeg en fin rytme i å bare gjøre det jeg var i modus for i løpet av dagen. Webfreakpoeten og jeg er heldigvis romslige nok til å la den andre gjøre som den vil og likevel ha det koselig sammen også. Så jeg planlegger ikke så himla mye vanligvis.
Men av en eller annen mystisk grunn hadde jeg denne påsken planlagt så innmari mye. Et par avtaler, kino, harrytur, strålende vær, grilling, veranda, sjø og langfredag i laavo og ufospotting i Hessdalen. … ja du skjønner tegninga? Denne påsken kunne jeg ikke engang vurdere et annet scenario enn at det selvfølgelig skulle være strålende nydelig vær hver dag og milde behagelige temperaturer.
Så entrer vi palmehelgen og entusiastisk gledet jeg meg til innledningen til Påsken og alt jeg skulle gjøre. Fredag våknet jeg uten stemme og veldig vondt i halsen… hva var dette da? Det var liksom helt skivebom i forhold til planen.
– Det ville sikkert gå over utover dagen tenkte jeg….men nei det gjorde det ikke. Jeg måtte etterhvert innrømme for meg selv at formen var litt for dårlig til alt jeg skulle gjøre. Kunne nesten ikke prate engang. Skulle jo vaske og ta frem påskepynten og…sitte ute i sola og, ja…
Ute var det tåke og regn og vind. Hvor ble det av sola??
Resignert og ikke så lite furten, måtte jeg bare avlyse fredagens avtaler, men prøvde likvel å gjøre litt i huset, men nei måtte bare legge meg på sofaen etterhvert. Vi hadde planlagt kino men det var bare å glemme. Min kjære datter som var kommet på påskeferie og var vant til at mamma stuller og steller, hun måtte klare seg selv og være litt sykepeleier, for her lå jeg som et slakt, hostende og hes som en kråke..
Men etter flere kopper med solbærtoddy og varm melkete med honning, visstnok en afghansk greie som min datter fikset, tenkte jeg at det kom sikkert til å bli myyye bedre i morgen..I morgen da skulle verden atter komme i vater og alt skulle bli som jeg hadde tenkt.
Optimisten i meg var fortsatt sterkere enn pessimisten..
Lørdagen kom og fremdeles var det både regn og vind utenfor og hvis jeg var veeeeldig positiv så var det muligens bittelitt bedring i formen, var det ikke? Derfor begynte jeg å ordne litt med påskepynten, det lille jeg hadde. Mens halsen ble tykkere og hosten ble værre. Optimisten i meg heiet og sa: – kom igjen, dette greier du, du overvinner dette, Mens pessimisten stønnet og hostet og sukket.
Optimisten fortsatte med sin cheerleading og fikk meg til å synge til arbeidet, for liksom å virkelig vise at joda stemmen var ikke HELT borte. Den jublet og gledet seg over at det var mulig, helt til webfreakpoeten jeg bor sammen med stakk hodet inn på kjøkkenet og sa: – Jøss, så hes du er da, høres jo ut som Åge Alexandersen jo. Otimisten tok det som et kompliment mens pessimisten ikke var helt sikker, og understreket at det å synge faktisk gjorde hesheten og hosten verre og fikk meg til å kjenne etter at nå var det vondt i brystet også..Stakars meg, jeg var jo egentlig ganske syk!
Men likevel ville ikke optimisten gi seg helt og motet meg opp til å bli med webfreakpoeten på butikken for helgehandel. Trengte ikke så mye, men det ville gjøre godt med en tur ut. Folk så skeptisk på meg da jeg hostet, som om de med blikket vill si at jeg var ikke lite frekk som beveget smittemaskineriet rundt sånn like før påske. DE ville ha seg frabedt å bli smittet. så jeg hostet så lydløst jeg klarte ned i jakkeermet.
Pessimisten hadde nå tatt selvmedlidenheten på slep og de pustet og sukket og fortalte meg hvor dårlig jeg var og hvor lite jeg tenkte på smittefaren. Og bare kjenn hvor vondt det var å hoste, var jeg ikke også ganske svimmel, iallefall hvis jeg kjente etter ? Hadde jo vondt i hodet og var så slapp. Burde ha holdt senga i dag, virkelig!
På tur hjem var jeg nesten helt på felgen men optimisten ga meg litt ekstra energi. Du må ikke legge deg ned og gi opp vettu, for da blir du liggende og tenk på alt som skal skje i påska, det kan du rett og slett ikke.. Palmesøndag var vi invitert på middag hos svigermor. Jeg gledet meg til å komme til dekket bord og bare ha det kos så det ville jeg ikke gå glipp av. Jeg prøvde å gjøre litt og litt mens jeg prøvde å fornekte at formen faktisk ikke var stigende, en overbevisning som jeg beinhardt prøvde å klamre meg fast til. Men se, selvmedldenheten tok mer og mer kvelertak på meg og jeg havnet på sofaen under pleddet og hostet og hostet og … ja du forstår ?
Optimisten i meg, fikk meg til å sette meg opp igjen etter en stund og foreslå for webfreakpoeten at vi kunne dele det som var igjen i den vinflaska vi åpnet for…. ja en god stund siden. Det var da lørdag og jeg ville være litt selskapelig i lørdagskosen.
Vi helte opp vin i hvert vårt glass men.. den hadde stått så lenge at vin var blitt eddik. Og det var den eneste vinen vi hadde i hus. Da kom selvmedlidenhetens tsunami veltende over meg…Ikke DET engang gikk som det skulle!
Den påfølgende natten ble det lite søvn, natten ble en eneste grå masse av trøtthet, regn, vind og HOSTING! Alle andre sov så søtt og jeg..VAR VEEEELDIG SYYYYYK! – Stakar meg, jeg hadde det ille.
Palmesøndag, påskens begynnelse og middags og kaffeinvitasjoner. Og her ligger jeg da, tett i hode og hals og uggen i kroppen og HOSTER……………! Skjønner egentlig ikke hvordan man kan fortsette å hoste når man er helt utslitt? Men man kan det… hostingen går helt av seg selv skjønner du. Det er som å puste, i takt med pusten går hostingen helt av seg selv. Selv når du er så trøtt at du sovner hoster du helt av deg selv til du våkner igjen og igjen. Et lite patetisk øyeblikk forsøkte jeg å ikke puste for å slippe å hoste, men tro det eller ei, det gikk ikke.. Selvmedlidenheten var nå som en grå tåke, seig og kald, der den overmannet hele meg sakte men sikkert..
Jeg erkjente at i dag hadde jeg ikke mye å bidra med og snufsende, ja for nå var nesa også angrepet, ikke bare hals og lunger. Altså, snufsende, måtte jeg melde avbud på både middag og kaffeslaberas. Og selvmedlidenheten viste meg et ensomt scenario, alene hjemme, veldig syk, mens webfreakpoeten og storesnuppa mi kunne kose seg og bli servert.
Kaldt var det jamen også, grått og kaldt både inne og ute og INGEN hadde fyra i ovnen. Mere host og snufs og sukk. Skulle nesten et øyeblikk tro at jeg var mann, så syk som jeg følte meg. Og ikke nok med det, webfreakpoeten hadde tatt frem sportentusiasten i seg og det ljomet fra sykkelløp på tv.. ikke nok med at det er Tour The France hele sommeren og tour ditt og datt men nå var det jaggu Paris et eller annet sykkelløp på tv.
Sport, ikke en høytid uten! – Haleluja!
Jeg ville jo ligge på sofaen og bare være syk i ro og fred, ikke bli forvist til ensomheten på det kalde soverommet. Tok ingen hensyn til stakars meg? Selvmedlidenheten fikk gjeipen til å leve sitt eget liv. Furten som en tre åring, kjente jeg at jeg hadde inntatt offerollen. Eller rettere sakt offerrollespøkelset hadde inntatt meg og blitt meg! Hadde benyttet mitt svake syke øyeblikk og «kuppa heile driden»! Men det var jo ikke min feil ?…hmmmm…
Og da de friske i huset gjorde seg klare til å dra i middag, og bare å la meg ligge her helt alene, kjente jeg plutselig et snev av optimistens kamp om mitt indre terreng. Den der offerrollen kledde meg virkelig ikke noe særlig. Greit nok var jeg transemedium men jeg valgte da virkelig selv hvem som skulle komme å overta! Det fikk da være måte på!
Da de muntert ropte hadet, kom det en hostekule til og mulig jeg tok litt ekstra i da de skulle dra, for å markere liksom..
» ikke tenkt på meg som ligger her syk og ikke får bli med!» Og både webfreakpoeten og storesnuppa mi så bekymret på meg. Han ga beskjed om at i morgen ble jeg kjørt til legen altså, og de lovte at de skulle ta med middag til meg og fortalte at min svigermor lagd en dessert som jeg kunne spise. ( sikkert uten laktose og sukker) og de skulle ha med av det også. Og DER etter å ha fått bittelitt næring, gikk det hull på den selvmedlidende offerrollen og dermed brøt optimisten igjennom. Offerrollen var ikke og skulle ikke overta min personlighet på en sånn måte, ei heller være en hovedrolle på noe som helst tidspunkt. Det var rett og slett hverken særlig kledelig eller hensiktsmessig. Så jeg smilte og ønsket jeg dem god tur mens jeg også fikk kvekket : – Hils!
Døra smalt igjen da de dro, og jeg kjente optimisten gjenerobret mer og mer terreng. Skiftet kanal på tv og jeg la meg godt tilrette under pleddet. Alenetid, minnet optimisten meg på, det liker du Monica. Og jeg måtte innrømme at ja, det gjorde jeg.
I et lite flash så jeg for meg hvordan Jesus ble hyllet der han kom ridende på et esel inn i Jerusalem. Der et folkehav hyllet ham ved å vifte med palmegreiner. Ja for det er jo tross alt palmesøndag. Jeg hadde ingen palmegreiner men hilset min frelser i nuet, optimisten i meg, velkommen med glede og kjente at jeg skulle nyte alenetiden min selv om jeg hoster. Om det ikke ble helt som jeg hadde tenkt,- SO WHAT?
ER man syk så er man det. Hvorfor kjempe så mye imot. Hvorfor ikke bare slappe av og la det gå sin gang. Hostesaft får jeg også litt senere. Så i natt får jeg sikkert sove. Selvmedlidenheten prøvde seg litt til, ville ikke gi seg helt uten kamp. Enn resten av påska da? Værmeldingen er ikke noe særlig….
Jeg så plutselig for meg hvordan jeg smalt døra igjen, rett foran den negative nesa på selvmedlidenheten og låste den forsvarlig. Selvmedlidenheten ble stående igjen utenfor og optimisten i meg ble igjen innenfor i varmen, der han hører hjemme.
Nå skal jeg tillate meg å ta det med ro til jeg blir frisk, kjenner at det er feber på gang i kroppen, men det betyr jo bare at kroppen kjemper for å bli frisk. Skal ikke stresse. Har da både nettbrett, tv, film og bøker. Været innbyr ikke til å være så mye ute uansett. Må nok flytte på noen avtaler men hvem er tjent med å høre meg hoste hvert 5 min eller bli utsatt for virus eller bakterier eller hva det nå er jeg sprer om meg med for tia?
Så får jeg gjøre som jeg gjør best. Ta det som det kommer og finne en ro med det.
Påsken i år er en hostepåske og sånn er det bare. Akkurat nå er det ikke så mye jeg kan gjøre med saken.
Det som er så bra, er at alt er faktisk hva man gjør det til. Og om man syns litt synd på seg selv innimellom er det ikke så farlig, så lenge man ikke gjør offerrollen til en permanent hovedrolle.
Så jeg ligger her da og det er jo ikke sikkert jeg kommer til å være syk hele påsken. Nå gleder jeg meg over at til og med i denne situasjonen har jeg masse valg, hva skal jeg ta meg til? – Film, tv-program, bok, musikk, blogg? Hva er jeg i modus til akkurat nå?
Det er ikke synd på meg, jeg er bare litt syk og har faktisk mer enn nok å ta meg til, her fra sofaen under pleddet! Noen ganger skapes ens modus ut fra situasjonen man er i.
En hostepåske har da sine fordeler den også. – Så mange valg og all verdens tid å velge på, vel iallefall de dagene påskeferien varer!
– Riktig god påske alle sammen, og nyt påsken akkurat slik som DIN påske ER!
Robby Ryke via Compfight