Tro det eller ei kjære leser, jeg kan faktisk fatte meg i korthet.
I dag har jeg vært i en slags dvalemodus, vært innadvendt. Har sittet oppe i tåkenatten og søkt innover. Det er igrunnen ganske godt å kunne søke ly i seg selv på den måten. Det finnes mange skatter i gjemte kammer. Når man sitter sånn og søker ly i seg selv, kommer inspirasjonen ofte på besøk og strør om seg med små gaver. I natt kom den til meg i form av et dikt.
I dag er innlegget mitt ingen lang avhandling om et eller annet jeg har på hjertet. Jeg vil ganske enkelt bare dele diktet mitt med dere.
Måtte du ha en god dag der DU kan søke ly i deg selv og finne din takt !
Nornenes sang
Usynlige skapende krefter vibrerer
og
alt som er deg
veves av skjelvende sølv-tråder
i evig takt
evig vibrasjon
Slik armer dirrer av anstrengelse
når du ikke vil gi slipp
Men likevel
ikke klarer å holde fast
og du befinner deg hengende på kanten
Bristeferdig
Som når livet skal fødes
idet blod og kjøtt dirrer
når bristepunktet
før lungene nesten sprenges
og det første åndedraget
strømmer inn
Pusten som
gir liv til skriket
En høylydt protest over
smerten ved livets begynnelse
Som det siste åndedrag
oppgis i et skjelvende sukk
og livet opphører
der livspusten
oppgis av kroppen
Det lydløse suset fra Nornenes håndtein
i dine årer
Hjertets første og siste slag
Som lyden fra
vevstolen
der dine livstråder bindes sammen.
En lett dirring
som når de nyskapte
sommerfuglvinger
akkurat har foldet seg ut og
holdes spente
Slik at de kan tørke
og bli
sterke nok til å fly
Alt liv består av slike ørlette vibrasjoner
alt levende bevrer
sammen i takt
En evig kosmisk vibrasjon
strømmer igjennom deg
Den holder fast ved deg
knytter deg til evigheten
slipper deg aldri, favner, skaper
trådene for nettopp ditt liv spinnes nå
kan du høre det?
-Hør Nornenes sang