Nedturer, kan vi unngå dem egentlig?
-Føler meg litt bakfull om dagen, litt sånn dagen derpå kan man si. Nei ikke bokstavelig talt, men i mer overført betydning.
Det har vært en sånn fin periode, nordovertur og samvær med familie, tidlig vår, finvær og 17 maifeiring. en skikkelig opptur etter å ha slitt med influensa som satt hardt i flere uker.
Følelsen av at det går mot sommer har vært så deilig, kroppen og helsa så ut til å fungere igjen.
Men så…..
Da var det på han igjen, som vi sier i nordnorge. Burde ikke bli særlig overrasket, men det blir jeg igjen og igjen, fordi min evige indre optimist løper et hestehode foran meg.
Den tror og vil tro at alt er bra og bare blir bedre. Dette klarer vi, dette er ikke noe problem….
Så skal det likevel ikke mer til enn litt overmot og litt for mye å gjøre. Putt på et par litt for lange trimturer og feil mat. (Det er ikke så mye av det, bare feil for meg og det handler for det meste sukker og mel og melk).
Så skjer det igjen; -Jeg våkner med hodepine og kjennes ut som jeg er skikkelig bakfull. Kroppen stivner og leddene smerter og nå har blodtrykket funnet ut at det skal bli høyt i tillegg….hele systemet mitt er tydeligvis stressa.
Det er jo så mye jeg har lyst til å gjøre og så må bremsene på igjen! Må innrømme at selv om jeg forstår at slike nedturer vil komme med ujevne mellomrom, når jeg har kronisk sykdom, er det likevel skikkelig tungt. Jeg prøver å leve dag for dag og ikke tenke diagnose men dagsform. Denne gangen kom det såpass brått og uten at jeg så det komme, jeg var jo inne i en sånn postiv periode…..
Føler meg hudløs og sårbar. Da kan resultatet lett bli at man regresserer i utvikling. Det er faktiskt ikke bare barn som gjør det. Vi voksne gjør det også, regresserer i både åndelig og personlig utvikling. Når man mister energi og opplever en krise, vil gamle ting man hadde lagt bak seg, kunne komme frem igjen. Det handler om følelser, tanke og handlingsmønstre, som kan dukke opp som spøkelser fra det innerste skapet.
Det føles ikke så bra. Det viktige da er å ikke klandre seg selv. Så lett det er å komme med frasen: ”jeg burde vite bedre!” Men det hjelper iallefall ikke. Det legger kun stein til byrden. Alt handler egentlig om perspektiv.
Jeg ser at slike perioder gir meg muligheten till å granske hva som ikke er på plass i meg selv og blir dermed stadig klokere. Jeg ser tydeligere og tydeligere min egen reise og ser at selv om jeg i slike ”møteveggen” øyeblikk føler meg svak. Er jeg jo faktisk ikke det.
Der jeg tidligere kunne ramle helt sammen, vakler jeg bare. Jeg klarer å snu en slik situasjon på kort tid, jeg bruker restitusjonstiden til postiv utvikling. Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe.
Jeg manøvrerer mine indre utfordringer i det ytre liv og føler at jeg klarer det godt. Prøver så godt det er å ikke la mine tunge stunder være til for stor byrde for dem rundt meg. Det har ikke alltid vært slik og når jeg ser tilbake, er jeg tross alt glad for hvor langt jeg har kommet i meg selv.
Det å gå fra å legge skylden for mine utfordringer på omgivelsene rundt meg, til å være fullstendig klar over at jeg har ansvaret selv. Fra å tro at alt vanskelig ble påført meg, ser jeg nå at det ligger i meg selv og bare trigges av andre. Derfor tar jeg ansvar for det selv. Fra å velte meg i selvmedlidenhet og tunge tanker, i måndesvis, kommer jeg nå i vater på kort tid.
Som regel i løpet av et par dager.
Så mye har skjedd siden jeg var helt ung. Jeg ser ting i et helt annet perspektiv og tar ansvar.
Jeg ser også at jeg har vært alt for lite glad i meg selv. Har ikke satt grenser i frykt for å ikke bli elsket. Har gått over mine egne grenser i håp om å bli elsket.
Og i alt dette har jeg fått erfare de ulike aspektene av kjærlighet, men også av frykt, selvrespekt og ikke minst hva kjærlighet IKKE er. Hva har jeg lært?
Det høres ut som en floskel men kjærligheten begynner i meg selv. Kan jeg ikke anerkjenne, elske og respektere MEG, godta meg selv som jeg ER hvordan kan jeg da anerkjenne, elske og respektere DEG?
Michael Jackson sang det så fint : ” I’m starting with the man in the mirror
– I’m asking him to change”
Det er sant på så utrolig mange måter. Det å begynne med seg selv er svaret!
Selv hvor utrolig vondt det er å dykke dypt i sin egen smerte, analysere dine egne tankemønstre og våge være ærlig med seg selv. Forstå, anerkjenne og forløse dem og lære seg å tenke nytt. ER det ikke på noe vis enkelt, men det er mulig!
Ord som kommer ofte igjennom kanaliseringene er; at det er ikke ment å være enkelt, vi formes i en emosjonell og åndelig alymistisk prosess som er ment å være krevende. Man må bare ikke gi opp fordi alle har alle de redskaper man trenger i egen prosess.
Og når man da har klart å rense ut det som tynget mest, er befrielsen etterpå gull verd. Vi er på vei, ikke fram mot noe men på vei inn mot noe. – Oss selv!
Du er den du er leter etter, du leter etter kjærlighet, men først og fremst kjærligheten til deg selv. Det er denne foreningen med deg selv som er å komme på plass. Så mange leter etter sin tvillingsjel for å finne den optimale kjærligheten… Men….
Det er foreningen med din egen sjel, ånd, kjærlighet som er det aller viktigste. Forening av ånd og sjel.
Det å forstå det mentalt er en ting, å erkjenne og virkelig integrere forståelsen i hele deg, er noe ganske annet. Det er veien til visdom.
Når man ikke klarer å elske noen, er det fordi man ikke elsker seg selv.
– Og det er selvfølgelig ikke egoets selvforherligelse jeg snakker om. Det er den dype oppriktige anerkjennelsen av ditt egenverd.
– Tror at det er her den største utfordringen ligger for de fleste.
Jeg holder på med å venne meg av med å dømme meg selv. Når jeg ser tilbake på enkelte relasjoner/ forhold jeg har hatt, kjenner jeg at jeg gremmes av hvordan jeg opptråtte, eller lot meg behandle, eller i hvor stor grad jeg utslettet meg selv og mine grenser.
Så snur jeg det om og gleder meg heller over det kvantespranget jeg faktisk har tatt siden den gang. Kraften vender tilbake til meg i slike øyeblikk. Det er verd det tross alt!
Mitt budskap til dere alle i dag er : – verdsett deg selv, inkluder deg selv i kjærligheten, se egen verdi! Veien dit er åpen for deg, men du må velge den selv! Egenverdi er den største skatten du noengang vil komme til å eie!
