Indriel Body & Soul

Fra bloggen

Kaffe

En dyp og transformerende erfaring med kaffe – Kaffemonica er født!

I en alder av femtito år, har jeg hatt en virkelig dyp og transformerende erfaring! Det er ikke slik at jeg på min spirituelle vei, aldri har opplevd lignende eller stadig lærer nye ting om meg selv.

Saken er at jeg endelig skjønner hypen omkring KAFFE! – Kaffemonica har sett dagens lys!

Joda det er helt i orden om du ler litt sånn overbærende stille for deg selv, for jeg selv ler høyt og litt sånn kaffegira av samme sak. Som om jeg på en måte ikke er helt meg selv.

Tankene går tilbake til da jeg var rundt 17 år og på besøk hjemme hos min daværende kjæreste, som senere skulle bli min ektemann og far til mine barn. Min tidligere svigermor, måtte hun hvile i fred, var av den gode gammeldagse typen. Ettermiddagskaffe ble servert daglig, servert i fine små kopper alltid fulgt av noe godt å bite i.

Kom det besøk likeså, ingen kom innom uten å bli servert noe. I det minste en enkel kopp kaffe.

Jeg er såpass gammel at jeg husker en tid at folk kom på besøk uten å være invitert, eller ha avtalt det flere uker i forvegen. I min barndom vokste jeg opp med at det når som helst kunne banke på døra og inn kom en nabo, en venn eller noen slektninger, bare for å skravle eller drikke kaffe. Husker enda smaken av mammas  toscakake som alltid lå på lur i fryseren, i tilfelle.  Den gangen var det nesten en skam å ikke ha noe til kaffen.

Toscakake

Og «når det regner på presten så drypper det på klokkeren» Vi barna fikk alltid litt kake når det kom kaffebesøk.

Vel, jeg skulle egentlig ikke fortelle om kaker og barndomsminner, men det er for så vidt relevant. Også for hvordan tankerekkene mine kan vandre.

Altså, kaffe, den sorte mørke bitre drikken jeg ikke kunne fatte at noen likte. Visst luktet nykokt kaffe deilig, men jeg syntes den smakte forferdelig. Vi hadde kaffekjele i min barndom, men uten sånn plystretut som varsler om at nå koker det. Så dermed skjedde det jevnlig at kaffen kokte over. Komfyren fløt over av vann og kaffegrut.

Lukten av våt kopptue på varm kokeplate iblandet svidd kaffegrut. Lukker jeg øynene kan jeg se mamma for meg mens hun tørker av komfyren og jeg kan kjenne lukta som om det skjedde her og nå.

Kaffe er og har altså vært en stor del av mitt liv, men likevel har jeg aldri likt det. Bortsett fra noen tilfeller, da jeg som purung jente på besøk hos kjærestens familie, fikk kaffekoppen på bordet fremfor meg. Jeg turte ikke si:«Nei, takk jeg drikker ikke kaffe!», så har jeg faktisk nesten aldri drukket kaffe før nå nettopp.

Det var ille nok at jeg var såpass ung og hadde så lange øyenvipper at min kommende svigermor trodde de var falske. Jeg turte ikke for mitt bare liv innrømme at jeg ikke engang likte kaffe.

Så jeg løftet koppen, holdt pusten og drakk den kjapt i dype slurker. På samme måte jeg hadde lært meg å svelge ned tran for å komme helskinnet igjennom den torturen. Lykkelig for de små koppene. Det var dessuten lettere å takke nei til en påtår, enn kaffe i det hele.

Etter et par år våget jeg å innrømme: «Jeg liker ikke kaffe, jeg får dessuten forferdelig magesyre av det!»

Måpende blikk, gapende utrykk.

Jeg forstår jo nå at det var fordi jeg hadde drukket kaffe ved flere anledninger, og ikke fordi jeg var det utskuddet jeg følte meg som.

Slik gikk årene og jeg klarte meg faktisk helt fint. Enda hadde jegtilgode å møte den siden av meg som lå latent og ventet.

Kaffebarer begynte å dukke opp. Baristaer serverte Espresso, Caffe latte, Cortado, Con panna, Americano, Cappuccino, Da Vinci Latte, Caffe chock, Dagens kaffe, Presskanne kaffe, Macchiato, kaffe med søt chili, og gudene vet hvilke andre typer som fantes. Kaffe skulle ikke lengre serveres i små kopper fra fine servicer, men i store pappkrus med lokk, eller fancy termokopper.

Kaffe «on the go» ble vanlig, det å stikke innom en kaffebar eller bensinstasjon for å fylle opp og ta med, ble regelen mer enn unntaket.

Hjemme hadde jeg flere årganger termokopper fra Statoils kaffeavtale i kjøkkenskapet, uten engang ha smakt på kaffen. Nå heter det ikke Statoil lengre, men kaffe har de fremdeles. Uten at det egentlig bryr meg, jeg var bare ledsager for andre kaffedrikkere.

Jeg var Temonica.  Earl Grey med litt sukker og melk var min første favoritt. Så testet jeg ut alle salgs sorter te i løs vekt. De senere år har jeg kuttet ut all svart te, av helsemessige årsaker.  Temonica fråtset i urteteer, økologiske. Jo mer økologisk, jo bedre. Digre tekopper, bøtter med te, ofte i sofakroken under et pledd. Like koselig som på film og behørig fotografert og delt på Instagram. Temonica var spirituell og fredfull.

Slik levde jeg helt fint, jeg ble femtito år og har aldri følt at jeg har manglet noe. Temonica fnøs av kaffe, noe så grusomt!!

Så skulle jeg som femtitoåring likevel stå ansikt til ansikt med min nemesis igjen. Kaffe, eller rettere sagt Ketokaffe.

Mine helseutfordringer har ført meg ut på en sti av prøving og feiling med kosthold. Konklusjonen var at et ketogent kosthold med periodisk faste, fungerte best for meg. ( trykk på linker for mer info)

Veteraner innenfor ketodietten sverger altså til noe så spesielt som ketokaffe, som gir energi hele dagen.

Jeg bestemte meg for å prøve det ut, selv om minnene fra mitt syttenårige selv, ga meg vemmelige frysninger. Jeg tenkte at kunne jeg gulpe i meg litt svart kaffe, klarte jeg vel dette også …

Til min store overraskelse gjorde jeg det. Det gikk faktisk helt greit. Jeg både likte det og tålte det. Følte meg helt super. Kunne nesten kjenne noe i meg bli  født. En helt ny åpenbaring.

Min kjære webfreakpoet har en t-shirt med teksten: WordPress, proudly powered by coffee!

Nå forstår jeg for første gang i mitt liv den fulle og hele betydningen av hva det faktisk betyr.

 

Uvant som jeg er med koffein og vant som jeg er å gå for under halv maskin, har jeg til min store glede oppdaget i hvor stor grad kaffen kvikker opp! Et nytt fenomen var født: Kaffemonica

Ja du kan bare le, du som har drukket bøtter med kaffe siden tidenes morgen. Jeg ler også, men av fryd. Kaffe har altså alle disse magiske egenskapene jeg ikke kjente til. Ren magi som forvandler en stille og rolig Monica, til en hyper og skravlende Monica.  En magi jeg har hatt rett foran min egen nese, men aldri har benyttet meg av.

Jeg har som alle andre, mange sider ved min personlighet: Stille tenksomme Monica, slitne Monica, omsorgsfulle ordne alt Monica, kloke Monica, orakel Monica, sinte Monica. Ja du skjønner konseptet?

Kaffemonica har nå entret scenen, og blitt en del av etablissementet. Hun har futt og fart! ( i allefall noen timer etter inntatt kaffe) Ikke alltid til webfreakpoetens fornøyelse.

Som regel bruker jeg kaffen som en oppkvikker, når jeg skal skrive. Det klarner hodet og funker som en kule på kreativitet og utholdenhet.

men så, her om dagen, drakk jeg kaffe underveis på en liten roadtrip til Sverige.

Jeg begynte turen slik jeg vanligvis gjør, i meditativ stillhet, slik både jeg og webfreakpoeten foretrekker det. En rolig start med radioen lavt på i bakgrunnen. Vi er tenkere begge to og trenger ikke prate så mye. Nyter ofte behagelig tosom stillhet.

Men Kaffemonica er ikke stille. Hun forstår liksom ikke det konseptet.

Vi hadde ikke kjørt mange mil før Kaffemonica brøt overflaten og tok helt over. Tankene mine går som regel i rimelig kjappe svingninger, men hos Kaffemonica går tankene i superspeed og skravla likeså ….

En sang jeg liker veldig godt, er Unni Wilhelmsens: Til Meg. En strofe fra denne herlige sangen lyder som følger:

«Han kommer ofte lang vei for å kjøre, og når vi snakker sammen på veien hjem, så får han venstresveis av å høre»

-Akkurat sånn var det. Webfreakpoeten så etter hvert nesten lamslått ut og etter en halvtimes tid ba han meg tynt om å trekke pusten og være litt stille.

Selv hadde jeg ikke lagt merke til forandringen, Kaffemonica var bare strålende opplagt,  hadde masse energi og masse å snakke om. Alt fra det dypeste dype til det mer hverdagslige til det totalt intetsigende. Skravlestrømmen tok innimellom meningsløse hopp i ren ADHD stil:

«-Kanskje vi skal kjøpe med oss to tapasbrett og kose oss i kveld? – ÅÅÅÅ seeee det fine huset der. – kanskje vi må kjøpe forskjellige frø så kan jeg bake egne knekkebrød? – Herregud så fint skiføre det er her, vi skulle gått på ski …!»

Du forstå kanskje at webfreakpoeten ble litt blek?

Kaffemonica er ei kul dame, litt i overkant hyper, men jeg liker henne. Blir ikke kjedelig i hennes selskap, for å si det sånn, selv om det kanskje kan være litt slitsomt … i iallfall idet kaffen kicker inn og hun spretter opp som en rakett på speed.

Webfreakpoeten og jeg observerte fenomenet og  vi lo godt av Kaffemonica. Han trenger bare litt tid til å venne seg til henne. Det gjør kanskje jeg også. Uvant som jeg er med koffein, så kan jeg ikke drikke mye av det og slett ikke hver dag. For etter tre dager med et krus kaffe på morgenen, gikk det ut over evnen til å sove. For Kaffemonica har ting hun skulle gjort må vite.

Jeg har bestemt meg for å slippe henne til i små porsjoner, to-tre dager i uka.  Som i dag for eksempel. Ordentlige, tenksomme, dype Monica, var inspirert og hadde en nøysom plan om å fullføre de siste kapitlene på romanen sin ….

Kaffemonica derimot, hun hadde helt andre planer. Som en tsunami ankom hun og feide vekk alt det planlagte. Hun prokrastinerer og bryr seg ikke om planer og selvpålagt disiplin. Hun flyter på inspirasjon og fungerer etter lystprinsippet.

Kaffemonica hadde slett ikke lyst til å skrive på romanen i dag. Hun ville snakke om seg selv og mente det var på høy tid å poste noe på bloggen for det var jaggu lenge siden… Da ble det skrevet et blogginnlegg i stedet og det er jo greit nok.

Kaffemonica er her for å bli og jeg omfavner henne. Jeg liker henne men orker det bare i små porsjoner. Hun er et forfriskende pust i en utbrent hverdag. Jeg må innrømme at jeg virkelig har fått sansen for denne magiske drikken, som maner frem denne personligheten i meg.

Skulle tro at som transemedium var jeg vant til slikt, men se det å være transemedium er noe helt annet. Kaffemonica er bare en nyoppdaget side av meg selv.

Kaffemonica og jeg er venner og er skjønt enige om en ting:

Kaffe er godt og magisk. Og at jeg er bitte litt treg men endelig har jeg skjønt konseptet!

 

 

 

 

 

kommentarer

  1. Jeg smiler og smiler etter å ha lest dette flotte innlegget. Du har en innmari fin humor og er en fantastisk dyktig skribent!

    1. Tusen takk for det Hildegunn 🙂 Så koselig å høre. Nå ble jeg så glad at jeg trenger ikke kaffe i dag 😉

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *