Indriel Body & Soul

Fra bloggen

kontemplasjon

Dagens kontemplasjon: Egne og andres behov

Å kontemplere er sunt og jeg gjør det ofte. Tror det å kontemplere er en normaltilstand for meg og mange andre grublere. Jeg betrakter og tenker og søker svar på det meste.  I dag har jeg tenkt på kontrasten mellom det å hjelpe klienter som frivillig søker mine råd og veiledning, kontra situajsoner der jeg ikke kan og/ eller ikke får bidra, selv om jeg ønsker det.

Jeg sitter inne med kunnskap, erfaring og er i en posisjon der jeg er så heldig å kunne få hjelpemennesker  i mange ulike situasjoner. Likevel er jeg hverken allvitende eller ufeilbarlig. Noen ganger er jeg for nær. For nær til å se helt klart og være nøytral nok. Noen ganger kan jeg være for nær også for å bli sluppet helt inn. Det er ikke alt man kan/vil dele med sin mor, sin partner, sin søster eller venn.

Det respekterer jeg. Selv om jeg føler at jeg både kan se smerten og løsningen på problemet, eller det som ligger bakenfor masken. Når jeg med forsiktige hentydninger eller spørsmål prøver å skape en åpning for kommunikasjon, men ikke får den, har jeg ikke noe annet valg enn å la det ligge.

Jeg kan ha lyst til å riste i vedkommende eller omfavne og holde, alt etter som, men må likevel la det være.  Det kan være situasjoner der jeg virkelig av hele mitt hjerte ønsker å kunne bidra med trøst, råd eller omsorg. Virkelig har behov for å gjøre det. Jeg har observert min egen hjelpesløshet i slike situasjoner. Det limbo jeg føler at jeg kommer inn i. Spesielt hvis jeg ikke når inn til dem der jeg har overbevist meg selv at vedkommende trenger det jeg har å gi. Det er vanskelig, men i slike tilfeller vet jeg at det er mitt eget ego som vil og har behov. Det handler faktisk ikke om meg og jeg kan ikke annet enn å respekere det. Det handler om moral og noe som er større enn meg selv. Respekten for andres autonomi og frie vilje.

Noen ganger ønsker jeg at jeg kunne hjelpe hele verden, støtte og veilede. bære byrdene, forløse og skape harmoni.   Det er ikke lett å overhøre sitt eget inderlige ønske og behov for å gjøre noe, være noe for noen. I slike tilfeller må jeg ta meg sammen og finne meg i å stå utenfor som en observatør. Da må jeg  holde fast på tilliten til at alle mennesker, spesielt de jeg bryr meg mest om, klarer seg selv i slike situasjoner. Dette enorme behovet for å være til hjelp og støtte er mitt og mitt alene, da må jeg ta ansvar for det selv, og sørge for å ikke tre det nedover ørene på mine nærmeste.

Jeg tror at alle mennesker skal igjennom egne prøvelser som er nødvendige for deres læring og bygging av egen styrke,  selv om jeg gjerne ville båret alle jeg er glad i, på mine skuldre og skånet dem for alt vondt, er det ikke mitt ansvar. Jeg skal faktisk ikke blande meg inn uten at det er ønsket. Alle har rett og plikt til å ta ansvar for sine egne erfaringer.  Trenger noen noe fra meg, om det er råd eller hva det måtte være, vil det riktige være at henvendelsen kommer fra dem og ikke fra meg.

-Men enn om de ikke gjør det da? Dette er ofte en tanke som kommer snikende. Enn om de velger å lide i stillhet og ikke inkluderer meg? – Da må jeg minne meg selv på at da er det deres valg og jeg hverken skal eller kan ta ansvar for akkurat det. Tillit til andres evne til å stå i egne prosesser er viktig å holde fast ved. Joda jeg kan komme med små hint innimellom for å være sikker på at de vet at jeg er der.

Jeg kan ikke og skal ikke bære andres byrder, ikke engang mine barns. Det jeg kan gjøre er å støtte og oppmuntre og være tilstede når det trengs. Jeg må respektere andres vei, selv om denne veien ikke nødvendigvis er den veien jeg ønsket for dem. Jeg må ha tålmodighet og respekt for andres frie vilje. Den frie viljen er  hellig for meg. Hvorfor er det da vanskelig å ikke blande seg inn når det kommer til mine nærmeste?

Jeg har et morsinstinkt som er så sterkt i meg at det omtrent er umulig å legge vekk. Jeg føler så stor omsorg og ansvar for alle som kommer i min vei, de som sliter,  men spesielt dem jeg står nærmest. Jeg må virkelig ta meg selv i nakken for å ikke la morsinstinktet og omsorgsbehovet ta helt over. Ren øvelse i tillit og selvkontroll.

Det er ikke så lett å sette grenser for seg sitt egos behov. Drivkraften i disse behovene er svært sterke. Uten klarhet og viljestyrke er det umulig. En må kjenne seg selv for å se det. En må ville det for å klare det.

Vi ser det overalt i ulike relasjoner og i hele samfunnet. Mennesker som trer egne løsninger, sannheter og råd ned over ørene på andre, enten de vil eller ikke. Spesielt på internett, om noen legger ut en status, deler noe eller kommenterer noe så kan man garantere at det skjer….

Det skorter ikke på bedrevitere som vil fortelle deg hva du skal tenke , føle, si og gjøre.  Eller hvor dum du er som tenker, føler, sier og gjøre.

Det irriterer meg grenseløst kanskje fordi jeg har innsett at jeg har denne tendensen i meg, jeg også.  Jeg synser en del og liker å veilede mine nærmeste. Selvfølgelig kun i beste mening i følge meg selv. Men, jeg tror også at det er viktig å respektere andres tanker, meninger, følelser, avgjørelser osv. ER mine og dinee behov for å rettlede, korrigere, hjelpe osv. virkelig på sin plass? Vet vi virkelig hva som er best, og ikke minst: – ER din / min mening den eneste rette?

Det er nok mange som trenger å øve seg på å gi mer slipp på behovet for å tre sitt eget ned over ørene på andre.

Å være som en klippe  er min aspirasjon.  Avventende, trygg, stødig og tilstede når noen trenger meg. Jeg lar all min omsorg, råd, trøst og veiledning ligge på vent til den trenger det og henvender seg til meg.

Jeg lover at jeg aldri vil slutte å spørre mine nærmeste eller strekke ut en hånd, men jeg tar hintet hvis jeg ikke får noen respons og tar ansvar for mine egne behov!

Mens jeg kontemplerte over alt dette kom en inspirasjon til meg og jeg skrev disse ordene som handler om mine egene behov og følelser i slike situasjoner:

Kan jeg få se?

Om jeg bare kunne

Kunne se

Skue fritt  inn i dine ukjente dybder

Inn i alt det du skjuler

 

Virkelig se

alt som bor i deg

Se bakenfor

bakenfor alle masker

og de små glimt i øyet

og ordene

 

Se

Inn i dypet

der du

ER

 

Tenk om du bare slapp meg inn

inn til smertens kjerne

der du står fast

 

DA

kunne jeg

kanskje redde deg

fra å drukne

 

 

Drukne

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.