Den berømte strikken har nå røket

Så var vi der igjen, eller retter sagt: Jeg er der igjen. Der jeg havner med jevne mellomrom. Hvilke ord skal jeg bruke? Jeg har møtt veggen, strikken har røket. Denne gangen føler jeg meg som en tomat som har blitt kastet med full kraft. Fullstendig splasha utover veggen. Eller et bredt gummistrikk som er så morknet og slitt at det bare smuldrer i biter. Ser du bildene for deg? Ja ok, jeg er en mester i bruk av billedlig språk og bildene er muligens litt overdrevet, men det skal ikke ta brodden av alvoret i min helsesituasjon.

Nå er det ingen hemmelighet at jeg har en del kroniske sykdommer og derfor også er kronisk utbrent/ utmattet. Noe jeg har vært i mange år. Det jeg likevel har gjort, om og om igjen, er å bar strekke stikken lengre enn langt. Jeg er den som alltid sier til den knuste tomaten:- Come on Ketchup! Skraper opp restene og fortsetter. Det har vært regelen, og ikke unntaket.  Noe som selvfølgelig får følger til slutt, og nå er jeg der.

Hvordan lapper man en strikk som ryker? Er det i det hele tatt mulig? Vel, jeg må jo være tilbøyelig til å tro at det er, sånn som jeg strekker på den. Kanskje strikken faktisk ikke røk tidligere, bare raknet litt mer og litt mer. Nå røk den imidlertid, og jeg har ikke mer energi igjen.

Jeg har alltid følt meg utrolig privilegert som har kunnet bidra og gjøre det jeg gjør, til tross for fysisk sykdom. Det har gitt mening til livet. Å ha min egen arbeidsplass, bestemme arbeidstidene selv og være fleksibel i forhold til meg selv og hva jeg klarer. Få lov til å hjelpe andre mennesker og bruke mine beste ressurser er jo helt unikt. Godsendt for en som meg som ikke kan ha en vanlig jobb. . Jeg er dyktig, jeg vet det og jeg tør å si det (fuck Jante!)

Jeg har aldri avertert , eller reklamert på noe vis, for hva jeg kan bidra med. Det har også vært fordi jeg kjenner mine begrensinger, og ikke har ønsket mer å gjøre enn jeg klarer. Men ryktebørsen lever sitt eget liv, og der har jeg et veldig godt omdømme. Noe jeg er utrolig glad og takknemlig for. Kjempe takknemlig er jeg. Det gir en gnist til å fortsette. Men jeg kommer også litt i trøbbel fordi det viser seg at jeg har vanskeligheter med å si nei til folk som trenger meg. Det blir fort et problem når jeg går for max «¼ dels maskin» ( disse bildene igjen) samtidig som man har stor pågang.

Derfor innførte jeg venteliste på Transekanaliseringer i sin tid, da pågangen på slike timer var størst. Det gjorde at jeg kunne sette opp timer fra lista alt etter hvordan formen var. I perioder blir lista dessverre svært lang. Noen ganger reduserer listen seg selv, for ikke alle ønsker å vente 5-6 mnd på time. Siden formen min er opp og ned som en jo-jo har det også blitt slik at hver gang jeg tror jeg kan klare å bli ajour med lista, så får jeg en dårlig periode og lista vokser meg over hodet igjen. Dette er et rent luxusproblem. Men for de som ønsker og trenger og venter på time NÅ, blir det uansett et problem.

Tro meg jeg skulle ønske jeg var frisk til å gjøre alt jeg vil. Det smerter meg at jeg ser konturene av hva som kunne vært men ikke er. Det er ikke på mangel av kunnskap om meg selv, eller hva som kan hjelpe, heller ikke utprøving. Jeg trenger derfor ingen råd, jeg ber ikke om noen heller. Tro meg jeg kan det meste og har prøvd det meste. Jeg vet hva jeg trenger. Jeg trenger pause. Så har jeg ting jeg kan jobbe med. «Flink pike Syndromet» er noe jeg helt klart må ta mer tak i. Jeg er oppsatt på å gi 100% til alle, så fort som mulig. Vanskeligheten jeg har hatt med å si nei. Venteliste og pågang trigger meg. Det akkumulerer stress. Mye stress og det er stresset som holder på utmattelsen.

Så kommer prøvelsene. Hver gang jeg har kjent at nå MÅ jeg ta en pause før jeg går under, ta vare på meg selv, prioritere behandling osv. DA RYR DET inn henvendelser. Folk som er i krise, trenger hjelp og helst helst i går!

Da ønsker jeg selvfølgelig å strekke meg så langt jeg kan. Så slites jeg mellom mitt behov for å ta vare på meg selv, og det jeg anser som et kall, jobben min og det ansvar jeg føler overfor DEG som min klient. Har fundert en del på hvorfor det er sånn. Hva er det jeg skal lære? Er det universet som sier meg at jeg skal slutte å tenke på meg selv, heve meg over helseproblem og sykdom være der for å bidra med å hjelpe andre. Eller er det universet som sier: – Se nå til å si nei da, menneske!!!

Det høres kanskje litt rart ut at jeg har hatt denne tvilen, for burde ikke jeg vite bedre? – Men tvilen har vært der, så ærlig må jeg være. Jo jeg er overmåte ansvarsfull og redd for å gjøre feil. Være selvsentrert, synes synd på meg selv, osv. Ønsker jo å gjøre så godt jeg kan, men nå kan jeg ikke lengre. Kroppen vil ikke mer. Strekken kan ikke strekkes mer. Det er på tide å se sin egen begrensing, da må jeg også si nei.

Jeg hadde satt opp de timene jeg kunne ta ut juni, selv om jeg allerede i begynnelsen av mai kjente at det virkelig røynet på. Fikk en opptur etter kurset i Logosyntese. Så begynte vi med et hageprosjekt og jeg trodde faren var over. Det var den ikke. Tenkte at jeg skulle forsøke å tøye den berømte strikken bare bittelitt til. Klare juni og så Ikke sette opp flere timer før til høsten, fordi det da ikke ville gå ut over noen som allerede hadde time.

Hva skjedde så? Atter en gang kom henvendelsene strømmende. Og jeg så meg selv putte inn en klient her og en der. På toppen av det jeg visste var max kapasitet. Jeg kjente fort at dette går ikke. Det var enda en prøvelse på å sette grenser. Kjenne etter hva jeg faktisk klarer og slutte å overkjøre meg selv. Men da var det for sent. Den sprakk helt, strikken. Det er virkelig ikke mer igjen å tøye.

Skal jeg være ærlig har jeg aldri kommet helt til hektene etter en veldig slitsom flytteprosess for et år siden og en operasjon/ utredninger jeg hadde i noen måneder etter. Det er faktisk så alvorlig denne gangen at jeg forstår at jeg må ta helsa mi på alvor.

Jeg må bare beklage fra dypet av mitt hjerte til dere som jeg har måttet avlyse, og til dere som enda står på venteliste, og som nå må vente enda lengre. Det er bar sånn det er. Jeg er helt tom, overbelastet og utbrent. Hvordan det blir utover høsten aner jeg ikke. Det er helt umulig å forutsi.

Jeg kommer muligens til å skrive på bloggen i sommer. Ønsker å fortelle litt om Logosyntese og andre interessante ting. Heldigvis har jeg dette redskapet og Logosyntese vil hjelpe meg godt på vei i min prosess på å ta litt vare på meg selv.

Så inntil videre ønsker jeg dere alt godt og håper på å komme sterkere tilbake. Og ta ting i det tempoet jeg kan leve med.

De av dere som står på venteliste vil få personlig henvendelse fra meg.

God Sommer og husk: – Man skal lære av egne feil, men et råd kan jeg gi…..Strekk ikke strikken din for langt!