Indriel Body & Soul

Fra bloggen

Det er en tid for alt !

 

Det er en tid for alle ting, det er gode dager og det er tunge dager, slik er det for alle. Jeg merker at det har vært mye i det siste. Ikke bare mange ting som krever, men planetkonstellasjoner som omtrent blåser fletta av en, skal man tro astrologene. Hva gjør man da når det stormer både i og omkring en? Jeg er ikke unntatt prøvelser og tunge dager.

Møtte en bekjent i forbifarten her om dagen. Et veldig hyggelig møte, tro ikke annet, hadde ikke sett vedkommende på en stund. Dette er en person som har kunnet komme til meg for råd og veiledning og som jeg har fulgt mens hun har bygget seg selv opp fra å være ganske langt nede til å bli sterk og i balanse. Livet smiler til henne om dagen og det var så godt å se.

”Så godt å se deg, så hyggelig, hvordan har du det ?” spurte hun smilende. Der kom det, spørsmålet jeg denne dagen av alle dager ikke hadde lyst å svare på. Jeg kjente jeg automatisk rettet ryggen litt mer.  – Jo takk bare bra. Jeg håpet smilet jeg ga henne så sånn passe naturlig ut, sånn passe avslappet og sånn passe lykkelig. Og ikke minst sånn passe troverdig.

Alt jeg kjente på var hvor stivt det føltes og at energien var så lav at jeg knapt orket å stå der.  Vi småpratet litt i forbifarten, jeg tok meg sammen, hun skulle sitt og jeg skulle mitt.  Mitt var rett og slett å dra hjem å bare få koble ut og bare være alene og hvile. Jeg ble stående å se etter henne da hun gikk. Utrolig glad på hennes vegne, jeg var stolt av henne, hun hadde klart å snu livet sitt helt fullstendig i rett retning.

Og jeg var glad jeg hadde kunnet være en veilder på veien hennes. Likevel kjente jeg at i dette øyeblikket var jeg faktisk litt skuffet og flau over meg selv. Der gikk hun, så sterk og rank og der sto jeg og smuldret innvendig og brukte alt jeg hadde for å bevare masken. Jeg hadde faktisk løyet for å bevare verdigheten. Jeg hadde skjult hvordan jeg egentlig hadde det akkurat nå. En hvit løgn, men likevel en løgn.

Jeg orket ikke tanken på det å vise meg sårbar og jeg merket meg hvor utrolig vanskelig det var å klare og tre ut fra rollen som den sterke veilederen, som den trygge, kloke som visste og hadde råd, som den hun kjente meg som. Jeg klarte bare rett og slett ikke å vise meg så sårbar. Å klare det, satt virkelig langt inne. Problemet var ikke å erkjenne det for meg selv, men å tre ut av rollen som veileder og bli transparent, den sårbare utgaven av meg.

Alle disse rollene og maskene. Vanligvis ser og kjenner jeg det som ligger bak andres masker, men ikke da. Derfor så jeg ikke om hun gjorde som meg denne dagen. Viste en maske. Derfor forholdt jeg meg til det øyet så. Kunne hun se tvers igjennom meg? Følte at så sliten som jeg var hadde det denne gangen vært svært anstrengende å holde maska.  Det var likevel interessant å observere hvor godt den ”proffesjonelle” maska mi faktisk var limt på. Konkluderte med at det var rene superlimet. Jeg tror ikke jeg der og da hadde kunnet ta den av om jeg hadde villet.

Vi mennesker har så mange roller å fylle og vi har så mange masker som passer disse rollene. Jeg er intet unntak. I disse internett tider er det enda lettere. Ikke bare å bære maskene men også å skape nye og opprettholde dem. La oss ta sosiale medier som Facebook.

Der kan vi vise glansbildet av oss selv, vise bare det vi selv velger. Og det er ikke så lett å gjennomskue. Noen er modige og poster også sine svakeste øyeblikk. Det er utrolig for en variasjon av personligheter, tanker og ideer man får innsikt i. Men hva skjuler seg egentlig bak maskene? Det sies at noen får lav selvfølelse av å se andres lykkelige og vellykkede liv på facebook. Da vil jeg snu på det og si at mange faktisk også gjennom facebook kan føle seg bedre ved å legge frem positive ting og glede seg over det, glemme det andre. En sak har alltid to sider.maskebilde

Jeg har sett at mange i alle sine roller og masker, tilslutt ikke helt vet hvem de virkelig er lengre. Det kan føre til identitetskrise og lav selvfølelse. Var jeg kommet til et slikt punkt? Jeg erkjente for meg selv at jeg rett og slett var totalt utslitt. Og da takler jeg ikke være sammen med så mange, takler ikke småprat, trenger alenetid og stillhet. At behovet for pause nå var påkrevd. Jeg klamret meg til den maska jeg var tryggest på. Hang der og dinglet etter fingertuppene..Jeg blir mye lettere emosjonell når jeg er utslitt, jeg blirhelt hudløs.

Jeg mener at jeg kjenner meg selv ganske godt, både de gode og ikke fullt så gode sider. Vet hva jeg trenger og ikke trenger. Likevel kan jeg glemme å ta hensyn til dette innimellom. I tillegg er jeg ganske selektiv i forhold til hvem jeg åpner meg til. Jeg er ikke typen til å ha et transparent liv der alle vet alt om meg. Jeg liker meg best når jeg er privat innefor husets vegger. I mine aller mest sårbare øyeblikk kan jeg faktisk ha problemer med å åpne meg også til min aller nærmeste. Nei jeg har ikke sosial angst. Det er noe helt annet.

Jeg har alltid vært litt sånn ”klare selv” type. Jeg har ikke noe problem med å snakke om ting og fortelle. Men da blir det ofte fra et litt sånn betrakterperspektiv, beskrevet utenfra. Det er noe jeg har oppdaget i det siste. At jeg  tror jeg deler og snakker og er åpen, men jeg åpner egentlig ikke helt opp på de virkelige følelsene.

Jeg kan si jeg er frustrert eller skuffet. Men jeg forteller sjelden hvordan jeg egentlig har det.  Det er antageligvis bare min kjære som opplever det. Stakars han.. litt av et ansvar å få ekslusivt innsikt i de dypeste tankene og følelsene til en ekstrem høysensitiv og introvert  klarsynt person. DER kan det nemlig finnes litt av hvert. Jeg ler litt sånn hoderystende når jeg skriver dette. For bildet blir så tydelig, også for meg.

Jeg beundrer ham faktisk som har tålmodighet til å lytte og faktisk prøver å forstå hva som foregår på innsiden min. Det han ikke forstår, respekterer han. Enda så » rar» jeg er 🙂 Det fineste komplimentet han noen gang har gitt meg er;

-Jeg er så komplisert sammensatt, at med meg er det aldri kjedelig, han har hele tiden noe å bryne seg på, lære mer om og bli utfordret av.

–  Det er positiv tenking det!  Det og at jeg forstår humoren hans, for det er visst ikke alle som gjør det i følge ham selv 🙂

Så hva var det med akkurat denne dagen som gjorde at jeg måtte ty til en hvit løgn for å tviholde på min proffessjonelle maske? Jeg nærmet meg grensen for mitt eget bristepunkt i lysets hastighet. Joda en klisje, men det føltes slik.

Atter en gang. Selv etter mange år med sjelsgransking skulle man tro at jeg kjenner meg selv ganske så godt. Sånn at jeg passer på å ha nok energi og ikke gjøre for mye og/ eller utsette meg for for mange belastninger.

Blir jeg for sliten, overbelastes hele systemet mitt. Da forsvinner tilgangen jeg har på alle nødvendige filtere som opprettholder balansen, og det er utrolig slitsomt og drenerende. Det er slitsomt nok for hvem som helst, men når man i tillegg har evner og ikke bare forholder seg til denne dimensjonen, blir det enda mer slitsomt. ( Jada jeg hører selv hvordan det der hørtes ut og ler litt, men lar det stå) Nevrotisk sa du ? Jo det kan også skje en sjeden gang at jeg blir, men da skjønner jeg det selv og vet at jeg da har kjørt meg selv alt for langt. Det gjør også at jeg heldigvis aldri tøyer strikken så langt at jeg ikke kjenner oppskriften tilbake til balansen. Jeg hadde ikke denne kunnskapen da jeg var yngre dessverre. Men er veldig glad jeg har den nå.

Det har i alt for lang tid vært lite eller ingen rom for pause, i den utstrekning som jeg trenger for å fungere. Har ikke fått nyte sommeren eller sommerferie fordi hele denne tiden pakket, vasket og flyttet vi, pakket ut, satte på plass osv. Jeg gjør absolutt alt selv i selskapet mitt og det hopet seg opp. Alt dette i tillegg til masse andre ting som skulle gjøres og rekkes over.

Det er jo slik som alle har det kan du si. Ja det er helt rikig det, men jeg er ikke alle andre, alle er unike og har ulike grenser og begrensninger. Jeg er meg og for meg ble det nå til slutt for mye. Hver dag i over to mnd har jeg trodd at jeg var klar over  hvor jeg befant meg i forhold til den berømte veggen, joda jeg tok sjanser på at denne gangen hadde jeg bra klaring og pushet grensene litt til, og så litt til.. men så PANG!

Der var veggen. Det er nesten latterlig at disse møtene med veggen kommer like overraskende på meg hver gang. Jeg vet jo at det smeller når jeg strekker stikken alt for langt. Men likevel virker det som jeg for hver gang håper på at denne gangen tåler jeg litt mer og prøver om strikken kan strekkes bare bittelitt lengre. Selv om jeg vet at stikken min er ikke på noen måte så fleksibel som jeg velger å tro. Jeg ser det alltid i ettertid da.. det skal jeg ha 😉

Vel, man lærer så lenge man lever sies det. Jeg har lært å leve med en rekke diagnoser, blandt annet ME  ( les mer her ) og i gode perioder ”glemmer” jeg innimellom å lytte like mye til meg selv som jeg hadde trengt. Også fordi jeg har tro på å bryte grenser og tenke positivt. Og så for hvert ”krasj” med den berømte veggen, må jeg nullstille helt og bare begynne på nytt. Restartes som en PC som går i stå. Hadde jeg vært en pc, tror jeg nok den hadde vært rimelig moden for utskifting. Men nå er jeg bare meg og jeg har lært å leve med det. Nå høres det nok ut som om jeg stanger hodet i den berømte veggen ukentlig. Så ille er det heldigvis ikke.

Å dele dette er ikke akkurat ”kosher” for meg, men jeg gjør det likevel. Jeg vet at jeg faktisk ikke er alene med å ha det sånn. Jeg ser at grensene mellom det å være høysensitiv, introvert og sykdommen ME går veldig i hverandre, grensene er utflytende, derfor kan det noenganger være vanskelig å finne ut av, selv for meg som kjenner meg best.

Jeg forteller også om dette for å avlive myten om at vi som er spirituelle og alternative utøvere er priviligerte eller på noen måter er overmennesker. Vi er som alle andre. Like forskjellige i personlighet og utfordringer som alle andre. Jeg er ikke anderledes enn deg.  Det er som det er. Jeg er flinkere i noen perioder enn andre, til å leve i mitt eget tempo og være mer i takt med meg selv. Lytte til behov og leve som jeg lærer.veggen

 

Men så sa det altså ”pang” igjen. Jeg burde jo ikke bli særlig overasket fordi jeg har sett veggen komme mot meg i stort tempo en stund. Og i forglemmelsen der alle MÅ ting overskygget behovet for å kjenne etter , og alle signaler ble kostet under teppet, var den plutselig der…veggen ! Det er jo ikke akkurat som om jeg ikke kjenner til hvor den står plassert. Så hei igjen vegg !

 

Når alle filtre blir borte og hele systemet får overload, når tanker, følelser og smerter raser i kroppen, og energien ikke rekker til å klare å reise seg fra sengen og kle på seg egne klær engang. Når kroppen er så kraftløs at man nesten ikke kan løfte en arm selv om man vil. Når det kjennes ut som om man ikke kan gå ET skritt til. Og man er så hudløs at alle følelsene ligger utenpå, og man er så sensitiv for lys og lyd at alt nesten er smertefullt. At andres følelser og tanker ikke kan stenges ute. Da er det faktisk ikke så godt å være meg.

Faktum er at jeg synes ikke synd på meg selv og er ikke ute etter medlidenhet. For sånn er det bare og jeg lever med det. Jeg deler dette i tilfelle DU opplever noe av det samme. For JO det går an å leve med dette. Kanskje ikke akkurat et A4 liv med full jobb og alt som følger med. Men du kan skape den livskvaliteten der du selv kan bruke dine ressurser på riktig måte for deg.

Der det er rom for det kreative, dype, følsomme introverte. Det jeg ser er at livskvaliteten er nært knyttet til i hvor stor grad man anerkjenner seg selv slik man ER og lytter til seg selv og også hvilken holdning man har til livet. Man må slutte å tilpasse seg alt og prøve å passe inn i andres forventninger og krav. Slutte å sammenligne seg med hva andre klarer og heller ta utgangspunkt i hva du selv klarer og tilpasse tilværelsen din til det.

Nei det handler ikke om å bli egoist. Det handler om å sette ned tempoet, lytte til kroppen, følelser og ikke minst lære seg å sette grenser. Det er ikke alle ganger man klarer det like godt men hva så ? Det er ikke like morsomt alltid, det å sette grenser, fordi man må lære seg og velge og å prioritere for seg selv også. altså sette grenser også der du ikke har lyst å sette grenser.

For det kan bety at du må si nei til sosiale sammenkomster du har veldig lyst til å delta på, det kan bety at du kan ikke ta den timelange venninnepraten på tlf, du kan ikke ta den shoppingturen, eller du kan ikke ta den skogsturen akkurat nå. Faktum er også at velger du det du selv trenger, kan du komme til å skuffe noen. både bevisst og ubevisst. Og det må man være sterk for å klare. Jeg øver meg enda.

Jeg vet jeg må koble ut og hente meg inn FØR det krasjer. Men når det likevel har gått så langt, godta og gjør det beste ut av det. Fordi det er faktisk ikke verdens undergang. Joda klart det kan føles sånn, men se likevel på det som bare en mulighet til å erfare mer og få restarte. JO klart jeg vil mer av og til. Vil så gjerne rekke alt jeg ønsker, hjelpe der det trengs.

Strekke til på alle plan. Gå de fjellturer jeg ønsker og være aktiv. Men jeg har  enkelte begrensninger dessverre men jeg har likevel ikke gitt opp. Jeg vil ofte så mye mer enn jeg klarer og det er DET jeg må begynne å ta mer hensyn til. Å prøve å bryte grenser er bra men små skritt videre er ofte det beste til man VET nøyaktig hva man klarer. Og flytte grensene videre med museskritt, litt til og litt til. Uansett så må du finne ut hvor dine grenser går, hvordan kjennes det ut når du når din minimumsgrense av energi. Hvor langt kan du pushe deg selv før det blir krasj. Vi må alle prøve og feile. Men det fine er at man blir klokere og klokere. Jeg må lære meg å ikke være så overmodig. Det har denne episoden lært meg. Man kan ta det Grense_skiltroligere. Skilpadden kommer alltid til målet i følge Æsops fabler.

Samfunnet er dessverre ikke så godt tilpasset de som ikke passer inn i A4 formatet. For meg kan det synes som om samfunnet er mest tilpasset A- mennesker med masse energi. De står opp tidlig, full av energi og jobber full jobb, har familie og hele tiden masse fritidsaktiviteter og trener og går i fjellet. Jeg har aldri passet inn i et slikt mønster.

Skolene og arbeidslivet er ikke tilpasset introverte sensitive b- mennesker.  Heldigvis er flexitid og hjemmekontor løsninger som er gode. Har en drøm om at samfunnet kan bli mer tilpasset alle typer personligheter. Jeg har alltid gjort det best når jeg kan sitte for meg selv i mine egne tanker, har blitt lett forstyrret av bråk og støy.

Gruppearbeid var ikke det beste jeg visste. Ikke for at jeg ikke kan samarbeide men det var en setting som ble fremmed for meg. Jeg fikk ikke ut det jeg «så» i mitt indre og formulerte i min indre dialog. Jeg må ha tid og ro. Og jeg kunne ha en tendens til enten være helt i bakgrunnen og være litt anonym eller ta ledelsen helt.

På barneskolen gikk jeg fra andre til sjette klasse i en av landets første landskapskoler. Altså ET åpent stort rom der klasserommene var kun delt av hyller og romdelere. Det var heldigvis noen klasserom med dører og vegger og det var pause for meg de timene vi hadde der.

Jeg var utslitt etter skoledagene. Men jeg klarte meg likevel bra. Jeg er introvert men ikke asosial. Det har jeg vært hele mitt liv. Jeg kunne sitte inne alene på rommet i timer og bare lese, lytte på radioteateret eller opplesninger på radio. Jeg kunne være sosial når det trengtes, solsialisering og være er sammen med andre er noe som har blitt lettere med årene. Men jeg klarer ikke være sosial hele tiden. Blir utrolig sliten, selv om det er koselig og må hente meg inn alene etterpå.

Mange kan nok ta det personlig, at jeg trekker meg i siste liten fra sosiale sammenkomster. At jeg ikke klarer å holde koken over lang tid i selskapelig sammenheng. At jeg ikke er tilgjengelig på tlf alltid eller at jeg så og si aldri ringer eller sosialiserer på chatt osv. Det er ikke det at jeg ikke vil. Eller at jeg ikke liker noen.

Jeg kan faktisk bli helt utslitt av å ha en koselig samtale på tlf om kvelden etter en hel dags gjøremål. Det kan være vanskelig å forstå at jeg faktisk må være i form for å ta en prat på tlf. I allefall slike samtaler der jeg skal være støttende eller gi råd. Slik det er i dag er det de som står fremst og er dyktigst til å prate som kommer lengst. Det er dessverre ikke alltid det er de dyktigste som er flinkest til å snakke høyest. Det kan være mange som har mer å komme med men som ikke er typen til å stå fremst og snakke høyest.

Så tro meg når du ikke har hørt fra meg på en stund kan jeg si med absolutt sikkerhet at det er ikke deg,  det ER meg og faktisk snakke sant.

For når jeg er i form og tar en telefon er det både koselig og givende. Selv om det ikke skjer veldig ofte. Det betyr ikke at jeg ikke er interessert i hvordan det går eller at jeg ikke tenker på folk omkring meg.  Når jeg har vært tilbaketrukket en stund har jeg lyst å være sosial. Det er bare ikke så ofte det skjer. Noen har nok lurt på om hva det er siden jeg ikke er så ofte med ut og som regel drar tidlig hjem.

Jeg har merket at noen tror det handler om at jeg ikke liker dem eller noe. Har også hørt at noen mente de ikke var fine nok for meg? Jeg ser på alle mennesker som like meget verd og jeg klassifiserer ikke. Men sannheten er at jeg lytter til dagsformen og hva jeg orker mer, enn at jeg går ut over egne grenser for å være akseptabelt sosial. Jeg kaller det utvikling.  Når høy musikk blir som piggsko som tramper på alle nerveender. Nå jeg tar inn stemninger og følelser i andre og jeg ikke klarer å blokkere det ute, når det at noen snakker eller ler høyt blir såpass stressende at jeg ikke takler det, så vet jeg at jeg har valget mellom å dra hjem og hvile eller holde ut og muligens være utslått et par uker.

For meg er valget enkelt. Dette er ikke noe som vises på meg, dette er ikke noe som jeg snakker så mye om. De aller fleste ser bare meg på gode dager. Derfor skjønner jeg at ikke alle forstår. Det er vanskelig å forstå noe som er anderledes. Men når det  gjelder høysensitivitet deler jeg skjebne med 15-20 % av befolkningen og da er vel åpenhet og kunnskap om dette, viktig å spre. Slik at vi kan forstå bedre, både vi som er høysensitive og introverte, de som også har ME og alle omkring oss.

Men nå ble det sånn igjen at jeg kjente at veggen var i ferd med å komme faretruende nært. Likevel strakk jeg strikken bittelitt lengre fordi min svigermor hadde bursdag, hun har nettopp hatt en operasjon som ikke gikk helt som den skulle og trengte et lite avbrekk. Så vi tok henne med i rullestol ut på en resturant for å spise og ha en koselig stund. Og det var det jo. Det er etterpå konsekvensene kommer. Jeg måtte melde avbud til bluesfestivalen jeg hadde litt lyst å dra på og min kjære måtte enda en gang dra alene. Heldigvis er han såpass selvstendig at det ikke er et problem, selv om han nok ønsket at jeg oftere ble med ut.

Neida dette er ikke sutring fra min side. Dette var noe jeg hadde prioritert og valgt fritt. Prøver bare vise hvordan jeg må avveie hele tiden hva jeg kan og ikke kan i forhold til å kunne bevare en god livskvalitet.

Jeg var på tur hjem da jeg møtte min bekjente. Jeg befant meg helt der strikken var på bristepunktet og i ferd med å ryke, der følelsene lå utenpå kroppen og truet med et meltdown. Likevel klarte jeg å smile og si jo takk det er bra med meg. Med en liten bismak av flauhet og et lite håp om at det var troverdig. For som jeg skjønte da jeg satt i sofaen litt senere på kvelden mens jeg lot tårene renne fritt og bare gråt fordi jeg faktisk var så sliten.

At det var lettere for meg å holde fast på en maske jeg var trygg på, enn å la den truende meltdownen få enda mer tak der og da. Det er utrolig stressforløssende og tillate seg å gråte. Jeg sorterte i tanker og følelser og fant roen og lot freden senke seg. Alenetid er sjeldent når man ikke bor alene, jeg setter desto mer pris på de øyeblikkene jeg har. Mange er redde for å være alene, jeg kan nesten ikke få nok alenetid. Jeg er avhengig av egentidendet for å fungere.

Tro nå ikke at dette er alt jeg ER. Jeg er sammensatt av så mange ting og ressurser tross alt. Å kjenne seg selv er en fordel. Men at jeg løy og ikke ville vise meg svak. At jeg ville holde på den proffesjonelle masken var det mitt ego var det min frykt? Er jeg redd for å virke svak eller var jeg redd for at å vise sårbarhet og få medlidenhet ville ødelegge muligheten til å holde hodet over vann til jeg var hjemme igjen?

Jeg kjente iallefall at det handlet om at jeg ville bevare litt verdighet i det jeg følte at alt begynte å smuldre innvendig. Det å holde fast på en maske jeg var trygg og fortrolig med ble mitt ankerfeste i stormen. Jeg forankret meg og visste at jeg var trygg mens stormen raste.

 

For jeg vet at stormen løyer og alt går over og tross alt har jeg det jo bra. Livet er godt. Jeg er velsignet på så mange vis.

Det er bare disse øyeblikkene, dagene da veggen kommer litt for fort imot meg og at jeg igjen må restartes som en gammel pc- Jeg må omgruppere og finne tilbake til meg selv. Faktisk fungerer det som en form for utlufting hver gang. Og for hver gang  fungerer jeg litt bedre etterpå. At alt er hva jeg gjør det til.  Joda jeg har også erfaring med å fokusere på det håpløse og latt meg grave ned i det.

Men tro meg det nytter iallefall ikke. At jeg gjør det beste ut av min egen situasjon og at jeg er bevisst på at når jeg fungerer, faktisk kan være en resurrs for andre. At jeg er så velsignet at jeg kan bidra med noe positivt i andres liv. Det er verdifullt. Det gir mening.

Det er aldri er for sent til å bli kjent med og akseptere deg selv helt som DU er. Selverkjennelse og det å jobbe i dypet med seg selv er aldri bortkastet.  Man kommer mer og mer i kontakt med det man ER. Og det er i disse øyeblikkene man kommer enda dypere i kontakt med inspirasjonens og visdommens kilde i seg selv. Jeg lærer iallefall noe hver gang.

Hva trenger jeg for å hente meg inn? Luft, lys, sol, himmel, hav, natur og FRED. Utkobling av tanker og ansvar, lytte til meg selv og følge mitt eget tempo. Og jeg er så heldig at jeg kan ta meg tid til dette. Å brenne sitt lys i begge ender er ikke bra for noen, enten man er høysensitiv eller ikke. Ta deg en pause, se på himmelen, lukt på blomstene og kjenn etter på hva du trenger for å LEVE.

solskinnDet er en tid for alt. Det er så mye som krever en i hverdagen. Omskiftninger i livet, utfordringer osv. Jeg trenger en timeout nå. Veggen lar seg ikke overtale, den har gitt meg en nesestyver, jeg vil ikke den skal ramle i hodet på meg. Jeg har bestemt meg for å ta en pause, noen uker med ingenverdens ting. Bare sulle i mitt eget tempo, gjøre akkurat hva jeg selv har lyst til når jeg har lyst.

Tid til å sitte for meg selv, i mitt eget selskap. Tid til å være kjæreste, mor, meg! Nyte det vakre høstværet. Søndagstempo sammen med min kjære. Og det å bare ta dagene som de kommer.

Utover høsten må det regnes lang ventetid på timer dessverre. Jeg er nødt å ta ting rolig. Og titter jeg fram og sier hei så har jeg lyst til det, og er jeg ikke tilgjengelig på tlf så vit at det handler ikke om deg!

 

 

Det er en tid for alt og nå er det tid for å være alene litt. Være sammen med en som har vært neglisjert en stund, nemlig MEG!

 

 

Husk på at det er viktig med egentid for alle også deg, så la humla suse litt innimellom!

 

 

Jeg bevilger meg ferie og hviledager! Jeg ønsker DEG gode dager helt i ditt eget tempo:)

 

Her er liten bonus:

 

 

 

8 comments

  1. Kjære Monica…det er som å lese om meg selv…kan derfor forstå deg…

    Godt å lese fordi jeg kjenner meg så igjen…det foregår en stor transformasjon i livet mitt nå. Trist å lese fordi vi høysensitive «flinke piker» har lett for å komme dit. Jeg kjenner også universets energier – på godt og vondt. ME er en forferdelig tung balast…noen nær meg har det, jeg føler så med deg! Jeg har ikke det, heldigvis, men en annen sykdom som gjør hverdagen tøff til tider. Å være ærlig til seg selv om hvordan man egentlig har det er ikke vanskelig, men til andre derimot…der ga du meg noe å tenke på…

    Ta vare på deg selv du gode kvinne…du er det viktigste i livet ditt.
    Gå i hi for en stund…og vær der til du føler energien kommer tilbake.
    Sender deg healing, gode tanker og masse klemmer <3

  2. Så fint innlegg <3 Jeg kjenner meg så igjen, og finner en absurd form for "trøst" i at vi er flere. Nå har jeg vært nesten helt uten folk rundt meg i 1 1/2 mnd , bortsett fra barna mine – og i morges tenkte jeg på det og spurte meg selv om det var tegn på at jeg har kommet over i en virkelig uheldig tilstand- men nei, det ER sånn akkurat nå. Det er nødvendig. Jeg delte en tur og en prat forleden med ei god ei jeg er "hele meg " sammen med – selv det ble nok til at jeg sov 2 timer etterpå. Vi kjennes Monica <3 Jeg klemmer deg varmt og er glad for at du "stopper opp og puste´r på ei stund "

    1. Det var det som var tanken, åpenhet og samhørighet på en måte <3 Og at det er ok å være som en er også på «dårlige» dager. For alt er relativt:)
      Godklem til deg Nina

  3. Hei kjære gode Monica:)

    Jeg har ofte tenkt på om DU har noen å søke råd hos når DU har dine stunder og fjellstigninger. Monica har også alle fasetter av utfordringer og dager av alle slag.
    Det gjør det for meg å kunne være enda tryggere på at du vet hva du gjør i din veiledning og hjelp til andre.Bunnsolid. Og være enda mer takknemlig for den hjelpen du har gitt, du som selv er der du er.Og er den du er.

    Denne gangen begynte jeg også å gråte av å lese det du skriver, for jeg kjenner meg sånn igjen. Men jeg er ikke kommet dit enda at jeg anerkjenner min høysensitivitet slik jeg trenger, jeg vil ikke være høysensitiv. Jeg har ikke enda lært meg å leve godt med det, og synes utfordringene er veldig tøffe.Akkurat nå er det veldig ille, og jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne å ta tak, hvilken ende jeg skal begynne med.
    Du skriver om alenetid. Jeg har erkjent at jeg trenger store mengder alenetid, den dele må fylles opp først, eller fungerer ingenting.Jeg trodde jeg var smårar, og asosial, eremittfakter, men jeg er sosial, men i passe doser. Vanskelig å finne sin grense på alt, hvor mye man tåler før man ligger der, og må som du skriver ha lang tid for å hente seg inn etterpå.Det er en så hårfin balanse. Jeg har ikke ME, men kjenner noen som har. Jeg selv har fått påvist fibromyalgi, etter at jeg første gang fikk beskjed om at jeg hadde det i en kanalisering.

    Tusen takk for at du deler, Monica, det er så utrolig stort av deg, og du hjelper så utrolig mange . Og du får fram stoltheten av å være akkurat som du er. DET vil jeg også føle ifht meg selv. Jobber med det, og å bruke sensitiviteten på kreativitet og det å være skapende. Det gjør meg levende og gir meg positiv opplevelse av å være høysensitiv:)

    Kos deg og sull mye, syng og dans. La det vakre mørke håret ditt flagre og øynene skinne. For at du er DEG.

    Klem

    1. Tusen takk for det Linda, det var ikke meningen at du skulle gråte,håper det var gode tårer av selverkjennelse om å ta mer vare på deg selv. Kroniske sykdommer i kombinasjon med å være høysensitiv og/ eller introvert er en tung byrde å bære. Men det er en gave også, for det gir en mulighet til å komme i kontakt med deg skapende i oss. Når man får skape og ta ting i eget tempo vokser det vakreste frem 🙂
      Jeg ønsker deg akkurat det samme som du ønsker for meg. Og tenk når du virkelig bruker alle skaperkreftene dine så fantastisk det blir 🙂
      Ha gode dager! 🙂

      1. Takk Monica:)
        Det var selverkjennelsestårer ja. Erkjennelse av hva jeg trenger, og at jeg har latt meg i stikken så altfor mye. <3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.