Indriel Body & Soul

Fra bloggen

Det store delfinslaktet

Den dagen det store delfinslaktet fant sted, vekket den verkende kroppen min meg. Jeg gryntet, snudde meg og gravde ansiktet ned i puten. Jeg var så trøtt. Ville sove mer, men den verkende kroppen og hodepinen var helt i mot det, ville ikke la meg sove. Jeg stønnet oppgitt og tenkte at jeg måtte opp å strekke litt på meg. De siste dagenes opppussing/maling hadde uten tvil, blitt for mye for meg. Jeg er faktisk ingen ungfole lengre. Ja jeg innrømmer at den kom som et sjokk på meg også..En tanke som ikke akkurat virket mer oppløftende for dagsformen. I dag gjensto det andre  strøket med maling på soverommene.. sukk..

Jeg hørte min kjære på kjøkkenet, kopper som skramlet, kjøleskapdøra, vannkokeren. Kjente gode morgenlyder. Som den morgenfuglen han er, hadde han stått opp uten å vekke meg. Etter snart 8 år begynner han å kjenne meg godt, vet og respekterer at jeg er et murmeldyr som trenger tid om morgenen. Hørte at han tok kaffen med seg og gikk inn på kontoret sitt. Jeg kom på at det var fredag og hjemmekontordag for ham. Jeg stavret ut av sengen og prøvde å få kroppen på plass.

Kjente at jeg muligens trengte litt mer hjelp enn bare bevegelse og uttøyninger i dag. Hadde vært godt å fått massert opp hele ryggen og spesielt nakken. Jeg kunne kjenne hvor punktene befant seg, de spenningene som forårsaket hodepine. Min kjære Webfreakpoet hadde nok å gjøre, så jeg ville ikke bry ham. Stavret meg inn derfor inn på stua og følte meg mer som en zombie enn som menneske. Var likevel ikke morgengretten så jeg kvitret et ”Godmorgen!” til min kjære som svarte blidt tilbake, fra kontoret, bak pc der et sted. Han var allerede langt inne i webdesignens verden.

Satte meg tungt i sofaen og strakte meg etter min livredder nr 1 på sånne dager. Delfinen min. Hva er delfinen kan du spørre? Det er rett og slett et massasje- apparat med infrarødt lys. Den ser ut som en rød delfin med øyne og det hele. Hvorfor har noen laget en slik innretning kan du kanskje lure på? Tja, har virkelig ikke peiling. Men formen gjør den lettere å bruke på egen rygg, så det er vel en anatomisk tanke bak det hele. Nå skal det sies at jeg også elsker delfiner og dermed syntes denne var riktig så søt.

Den har vært med meg i 5 år nå og den har reddet meg mange ganger. Begrenset smerter på dårlige dager, som nå. Dermed plugget jeg ledningen til strøm og begynte å massere de vonde punktene opp igjennom ryggraden. Det var skikkelig vondt men også litt godt, fordi jeg kjente at spenningene begynte å løsne. Det lange søvnbustete håret mitt var i veien, men jeg flyttet det bare til motsatt side og overhørte den lille gryende intuisjonsstemmen, som sa meg at å sette opp håret i et hårstrekk, kanskje var kanskje lurt? Jeg hadde i min iver, allerede pakket ned det meste med tanke på flytting. Det eneste hårstrikket jeg visste av i farten, lå i huset vi skal flytte til. Måtte jo ha det til håret når jeg malte.

-Neida.. dette skulle vel gå bra uten hårstrikk……

Så flyttet jeg alt håret til andre siden og begynte på nakken. Å du hildrande du.. DER satt den hodepina. Kjente at det var ganske så ømt og stivt helt opp i hodefestet så uten å tenke for mye, førte jeg delfinen opp mot de vonde punktene der. Sukket både av smerte og lettelse da jeg kjente at dette ville lette hodepina. Smilte for meg selv. Tenkte at denne dagen kan reddes og godt var det.

Før jeg forteller videre så må jeg beskrive denne delfinen for dere. Den er rød og skinnende og har øyne, så jeg mener DEN burde jo sett hva som kom! Mulig den manglende advarselen kom av at den hadde planlagt det hele….Jeg mener, JEG har jo ikke øyne i nakken så jeg kan jo ikke klandres.

På undersiden av delfinen finnes et massasjehode av gummi, med mange tagger. Litt likt en hårbørste bare at den roterer i høy hastighet. Og rundt massasjehodet er det flere punkter som lyser infrarødt lys. Den er i grunnen ganske genial for den masserer samtidig som den behandler i dypet av muskelaturen. Nok om det.dolphin-massager_2_

Der satt jeg da med lukkede øyne og hørte på fuglekvitteret utenfor, ja også duren fra delfinen min da, den var ikke til å komme fra. Jeg tenkte positive tanker og så for meg vakre naturlandskaper. Her skulle dagen manifesteres så god som mulig. Jeg var på vei inn i en salig tilstand av forløsning….

-Ja altså tenker du koffert nå får det være på din egen kappe, det handler om din tankegang ikke min..

-SÅ, PLUTSELIG:

For den som kanskje er litt forutseende, tenker kanskje at høyt opp i nakken i hodefestet, DER er også festet ganske mye hår…..Og det er faktsk helt riktig! Og i mitt tilfelle temmelig mye hår…

Og taggene i massasjehodet hadde klart å få tak i håret og med en hastighet raskere enn lyset, ja for det er jeg sikker på at det måtte være. Det føltes iallefall sånn. Da hadde delfinen slukt håret, helt inn til hodebunnen og det var VONDT. Ikke nok med det men den fortsatte å surre for iherdig å sluke røttene også. Bokstavelig talt skulel den sluke meg med hud og hår!

Jeg vrælte ”AU AU AU!!!” og prøvde fortvilet å slå av den fordømrade maskinen, men uansett hvor mye jeg kavet og prøvde, så fikk jeg ikke slått den av. Jeg ropte på hjelp og det tok en stund før webfreakpoeten skjønte at faktisk ropte på ham og at det faktisk var han som måtte komme å hjelpe meg. Jeg mener det var jo tross alt bare han og meg hjemme.

Han kom løpende med et forvirret utrykk i hele fjeset, men med et raskt overblikk, helt uten noe hjelp fra meg, for jeg klarte ikke annet enn å fekte med armene og komme med gutturale lyder. Så han ut til å forstå problemet og fikk slått delfinen av. Jeg følte et øyeblikks lettelse, den voldsomme røskingen i hårrøttene var over. Men det varte ikke lenge, for det ble raskt konstantert av webfreakpoeten, at delfinen faktisk satt bom fast i håret. Han prøvde å løsne på den men det var ikke mulig… .

Vi var litt lamslåtte begge to et sekund før han brøt ut i latter.

SE for deg scenarioet, delfinens roterende massasjehode surret seg fast i håret og tenk deg så at i løpet av den tiden det tok før vi greide å slå av delfinen, hadde håret bare blitt sugd og surret enda mer inn. Jeg klarte ikke å tenke annet en å tenke at nå er håret mitt ødelagt, jeg må klippe meg!

Ansiktsutrykket mitt akkurat der og da burde kanskje vært tatt bilde av, men min kjære holdt på å le seg fordervet og jeg var for sjokkert til å tenke på akkurat DET. For dem som kjenner meg godt, vet at jeg har et forhold til håret mitt som kan sammenlignes med det indianerne i sin tid hadde. De trodde at kraften sitter i håret og at det derfor måtte være langt, og det å klippe håret er som å miste kraften. Litt sånn, ikke at jeg tror på det med at kraften sitter i håret, men det skal sies at hver gang jeg klipper meg litt for kort føler jeg meg kraftløs og ikke som meg selv i det hele tatt…

Når sant skal sies så er jeg litt sånn indianer også når det gjelder å bli tatt bilde av. Indianerne ville helst ikke bli fotografert for de trodde noe av sjelen ble fanget i bildet. Nå tror ikke jeg akkurat det om sjelen, men jeg har uansett fobi mot å bli fotografert. Det er såvidt jeg kan ta selfies. Nok om det også.

Situasjonen/ Ansiktsutrykket mitt som min kjære holdt på å le seg ihjel av, ble, altså ikke foreviget. Jeg klarte å hvese med gråten i halsen ” men så hjelp meg da”! Og webfreakpoeten samlet seg og tok skaden i øyesyn. Han røsket litt og det lugga noe forferdelig. Det ble enda mer latter fra ham og noen indignerte smertehyl fra meg, før han konstaterte med at han måtte prøve å få av massasjehodet. Han begynte å dra og vri mens flere smertehyl fulgte. Etter en stund fikk han det endelig av men konstanterte at håret hadde gått inn i selve motoren. ”Jeg må enten demontere hele greia eller så må håret klippes” konkludrte han. Jeg så på ham med skrekkslagne øyne. Klippes???????? Helt inntil hodebunnen ??? -ikke søren heller!!!

”Demonter den, her skal ikke klippes en centimeter”, stønnet jeg. Det begynte å bli tungt å holde delfinen sånn over hodet, den er tung skjønner dere. Webfreakpoeten humret litt, og tok seg tid til å drikke litt kaffe, før han gikk for å hente verktøy. Seriøst? Her satt jeg i mitt øyeblikks største krise og han hadde tid til å drikke kaffe???!!

Heldigvis har han utstyret i orden…Ja, altså et verktøyskrin som er innholdsrikt, han har faktisk flere. Så dette skulle vel gå greit. Mens jeg satt der å ventet og holdt delfinen over hodet med verkende armer, kom jeg på at jeg måtte dra ut kontakten, slik at apparatet ikke skulle være tilkoblet strøm. Jeg bokserte meg litt klossete bakover og famlet med en hånd bak sofaen og rykket ut ledningen. Sånn, fornøyd med at jeg klarte å være forutseende. Ville jo ikke at min kjære skulle få strøm i seg må vite.

Hodebunnen og armene verket. Så kom endelig min kjære med skrujern. Han begynte å skru av skruer, hel 9 stk bare for å åpne dekslet. Jeg satt som ei krøkke og kjente at alt det den lille denne delfinsaken hadde løst opp i muskelaturen, før den bestemte seg for å ete håret mitt, var fullstendig bortkastet for nå begynte det å knyte seg igjen. Min kjære løsnet dekslet og delfinen ble delt i to. Den nederste delen hang fast mellom hodet og skadestedet og lugget enda mer men jeg var for stressa til å bry meg.11273776_10153216609906068_1722362128_n

”Hmmmm, sa han, håret ditt har tullet seg helt i maskineriet, jeg må visst skru motoren løs” sa han – bare skru skjiten av” kommanderte jeg fortvila. Han begynte å le og sa at dette her måtte han jo bare få ta bilde av. Så han tok seg pause for å gjøre akkurat det….Mens han lo og jeg freste tomme trusler…

Så begynte han på redingsarbeidet igjen, for å komme til ytterligere skruer og løsne maskinen fra dekslet, måtte det klippes av tre ledninger. ”Hvis jeg klipper disse, kan vi nok ikke sette i sammen delfinen igjen. Skal jeg få komme til skruene og få åpnet maskineriet må jeg gjøre det”

Igjen var valget klippe hår eller ofre delfinen. ” Bare klipp dem” kommanderte jeg. Bare slakt hele delfinjæv….» sa jeg på klingende godt nordlandsk, slik bare en ramsalt nordlenning kan uttrykke seg.

” Ja hvis du er sikker så…? ” sa han nølende men et blikk på øynene mine var nok, og han skred til verket. Han måtte avlive dyret.

Så begynte det store delfinslaktet. Ledning for ledning ble klippet, skrue for skrue ble løsnet og etter 20 min med panikk for å måtte klippe håret pinnkort og med fare for å få stukket ut øynene med skrujernet…Det var nære på flere ganger, og 20 bittesmå skruer senere, kunne delfinen nå endelig plukkes fra hverandre.

Webfreakpoeten slapp taket i det øverste dekslet idet han skulle åpne maskineriet og dekslet falt ned mot hånden min.

Støt etter støt gikk igjennom kroppen..Jeg hylte i smerte.. STRØM…”Jammen du sa jo at du hadde tatt ut ledninga” sa min kjære bebreidende, mens han sørget for å røske ut rett ledning. Det viste seg at jeg hadde tatt feil av lampeledningen og delfinledningen. Jeg lagde en furtegrimase. Litt sånn blanding av fem år og forurettet og litt sånn voksen flau for å være så fjern… ”Det var skikkelig vondt”. Sutret jeg med et gjeip. Min kjære måtte le igjen. ”De sier jo at elektrosjokk skal være bra for psyken, så det er vel aldri så galt at det ikke er godt for noe,”lo han. Jeg gned på den sviende hånden og så på ham igjennom stadig smalere øyne…. ”– Insinuererer du at……”

– ”herrefader håret ditt er skikkelig innvikla i hele motoren” avbrøt han meg. Å herreguuuud tenkte jeg… Jeg er så fucked!!

Begynte å se for meg at jeg gikk med pinnkort hår og tårende truet med å begynne å trille. Begynte å se for meg parykker. Forsiktig plukket han fra hverandre maskinen del for del og så kjente jeg et lite rykk

Å salige frihet, Jeg var fri! Jeg famlet i panikk over skadestedet, for å kjenne etter hvor ille det var. Og til min lettelse kjente jeg at det ikke kunne være så ille som jeg fryktet. Jeg plukket håret, som delfinen hadde tygget rett av, ut av maskindelene og til min lettelse var det svært lite i forhold til hvor mye av håret delfinen faktisk hadde glefsa over. Jeg måtte ikke klippe meg, det kom til å gå bra. Jeg kjente lettelsen spre seg i hele kroppen.20150515_102729

Og så begynte vi å le, vi lo og lo…

Jeg så på den totalslakta delfinen og kjente et stikk av dårlig samvittighet. Den var død, ikke særlig tvil om det. Den hadde tjent meg trofast i mange år, gitt lindring og bedring til mange dager med smerter. Likevel så skulle jeg nok overleve tapet. Jeg tenkte for meg selv at når det gjelder ungene mine eller noen av min familie, ville jeg kjempe som en tiger for dem, om noe truet. Og jeg innså at jeg var også villig til å kjempe som en tiger for å bevare håret mitt! Jeg var faktisk villig til å slakte delfiner.  Så var jeg litt mer forfengelig enn jeg trodde..

Jeg så på delfinkadaveret som lå strødd utover bordet. Følte ingen anger, snudde ryggen til og gikk for å dusje. Og idet jeg gikk forbi kadaveret hveste jeg til den døde delfinen: ”Men håret mitt får du aldri!!!”

 

11280528_10153216603766068_1310436480_n

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.