Indriel Body & Soul

Fra bloggen

Drivved, litt inspirasjon og sånt

Det kan skje før man aner, at drivved, litt inspirasjon og sånt, kan få en litt treg nordlending til å bry seg litt om den forsømte bloggen sin.. Manus, klienter og artikler for lymfeposten har kommet foran i lang tid.

For noen dager siden søkte jeg ut i sola, fant meg ei lita vik helt alene for meg selv. En helt fantastisk opplevelse å kunne sitte helt alene i skjul for hele verden, bare nyte sol og sjø. Jeg ble sittende litt, mediterte og betraktet ei tykk grein som fløt i land. Den ble liggende igjen mens det ble fjære sjø. Det kan bli noe av sånt, og det ble det;

DRIVVED

Ensom sjel i liten vik, gjemmer meg bort, lengter dit. Så langt borte fra alt det kjente, trenger ro etter mye slit. Bølgenes skvulp lindrer savnet. Det rekker en liten bit.

En avbrukket grein ligger og dupper, flyter stadig nærmere meg. Jeg blir sittende å undre over greinens reisevei. Bølgende små kjærtegn lar den strande, akkurat her i min lille vik. Fjære sjø skaper avstand til drivved som blir liggende slik.

En avbrukket grein med sin historie. Hard medfart har skapt preg. Havet viste ingen nåde med det stormen førte avsted. Brutalt brukket fra den store stammen, uvillig skilt fra sitt tre. Mon tro om stormen spurte høflig, da den raste, om greinen faktisk ville med? Hva tenkte den da det skjedde, var det smerte forbundet med det? Hva følte selve treet, var det sorg å se?

Glatt som rulle-stein føles greinen, polert av vær og vind. Den har overlevd sin skjebne, i en reise som ligner min. Bruddstedet er enda synlig. Litt kvistete og røft som sår. Mon tro om den savner røtter og stammen med ringer av år?

En overlever er den greina, litt svart, sotete og brent. Noen har villet fyre og på bålet ble den sendt. Ikke engang flammer kunne bestemme om greinens ferd var endt. Reisen har gitt den særpreg, et kunstverk i seg selv. Et stilleben der på sanden mens dagen går mot kveld. Den ga aldri opp å kjempe, uansett hvor mye den led. Et symbol på selve kampen og på mitt ansikts sved.

Nå ligger den her ensom, en grein i en øde vik. Mon tro om den følte lengsel mon tro om den drømte seg hit?

Drivved har sin egen styrke, og mer mot enn man skulle tro. Den ønsket kanskje ikke veien og ingen visste hvor den dro. Den lengtet nok etter røtter, alt mens havet bar den fram. En rotløs bærer sin smerte, evig lengsel etter havn.

Nå ligger den ved mine føtter, litt rotløs, brent og polert. Den er kanskje også litt ensom, en reisende i evighet. Så langt unna alt det kjente, der treet engang sto. En rastløs sjel og en bit drivved, så like vi er, vi to

Det strabasiøse i livet skaper styrke, utholdenhet har stormen brakt. Det kommer skjønnhet fra den største smerte og motstand avdekker den største skatt.

Nå kan greina bli sin egen stamme, alt er klappet og klart. Mon tro om den kan gro nye røtter og få en helt ny start?

Mon tro om den vet det der den ligger, at jeg undrer i grunn, på om det finnes vakrere skue enn drivved på sandbunn.

 

 

Drivved

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.