En klarsynts bilder. Om syn, terrorfrykt, ansvar, tvil og håp

 

Jeg tusler enda rundt i pysjamasen litt sånn nummen i hele kroppen. Natten ble lang fordi vi satt sjokkerte foran tv og fulgte med hendelsene i Paris. Det var vanskelig å sove og selv om det allerede er langt på dag, sitter bildene og følelsene fra nattens hendelser enda i kroppen. Ikke bare de bildene..

også bilder jeg «så» mange år tilbake, kommer enda en gang frem som dystre spøkelser og får det til å gå kaldt nedover ryggen min.

Jeg den voksne, fornuftige, jordnære meg, må innrømme at jeg faktisk er redd.  Hvem føler ikke på frykt når slike hendelser skjer? Jeg har vanskelig for å innrømme svakhet og jeg ser på frykt som noe man kan overvinne, om en bruker sin viljestyrke. Likevel har jeg gått rundt og kjent på en vond klump. Ikke bare i magen, men i hele meg en stund nå. Det har nesten vært tungt å puste hver gang disse spøkelsesbildene innhenter meg. Noe de har gjort den siste tiden.  Jeg bærer på en byrde, det er ufattelig tungt å bære på alene.

Hvem kan man snakke med om sånt, hvem vil forstå? Jeg har prøvd å overbevise meg selv om at noe som det jeg har fått se, ikke kan skje i virkeligheten. Men den numne følelsen i kroppen, forteller meg at jeg VET på et dypt plan i meg selv, at det kan.

Følelsene og forutanelsene har tynget meg den siste tiden, faktisk i så stor grad at jeg ikke har klart å arbeide med skriving jeg hadde planlagt.

En klarsynts dilemma. Sier man noe eller lar man det være som et kors å bære? Når man «ser» ting, hva skal man gjøre med det? Kan man tro på det? Hvor mye sav det man ser kan stemme?  ER det muligheter at synene kan være fragment av egen fantasi? Skal man prøve å glemme det man ser? Skal man varsle noen, i såfall  hvem og hvilke konsekvenser vil det medføre? Tro ikke at jeg ikke tenker grundig over ting jeg får ned. Jeg har ubevisst ventet på slike og lignende hendelser som vi nå har sett i Paris, lenge….-Fordi jeg har sett det komme.

I den siste tiden med migrasjons og flyktningestrømmen har jeg begynt på flere ulike innlegg på bloggen her. Har ønsket å fortelle om det jeg bærer på, men jeg har latt være. Har forkastet innlegg på innlegg.

Hvorfor? Jo  litt av frykt for alle rasende tilbakemeldinger jeg vil få fra dem som vil tro jeg er rasist og har en agenda. Samt fra dem som ikke tror det er mulig å få slike fremtidsvisjoner. Negativiteten fra de mange som vil rase over at jeg ved å skrive dette, kan være med på å gi næring til  rasisme og fremmedhat.

Jeg føler også på frykten for at det jeg har å fortelle, ikke er politisk korrekt nok. Det å stille kritiske spørsmål er tydeligvis ikke lov.

Klart vi skal ivareta våre medmennesker. Jeg er på ingen måte uenig i det. Jeg har forsiktig prøvd å formidle på facebook at med den migrasjonsstrømmen vi nå ser, må vi ikke være naive og utslette oss selv i iveren etter å være varme medmennsker. Vi må være klare og  tydelige og skille på hvem som faktisk trenger beskyttelse og hvem som ikke gjør det.

Det er faktisk ikke bare syriske flyktinger eller flyktninger fra krig som nå strømmer inn over Europa. Den største gruppen migranter er unge enslige menn som kommer i håp om en bedre fremtid. Det er jo forståelig. Hadde ikke vi villet gjøre det samme om vi var i liknende situasjon? Hvor mange nordmenn emigrerte ikke til U.S.A ? Hva førte migrasjonen fra europa til, for indianerne? (Retorisk spørsål)

Vi må ikke være blinde for konsekvenser! Heller ikke at den strømmen av mennesker inn over Europa kan være en perfekt kamuflasje for personer med andre agendaer..

Jeg vil selfølgelig hjelpe medmennekser i nød. Jeg er den typen som uten unntak stanser og hjelper om noen faller om, eller barn som mister foreldre på kjøpesenter, barn som blir trakkasert, eldre som trenger hjelp… slike situasjoner som på tv programmet ”Hvem Bryr seg” viser oss.

Jeg bryr meg og det har jeg alltid gjort. Jeg gjør ting og jeg sier fra. Så nå, når jeg våger å heve det som kan oppfattes som en kritisk røst, er det ikke for at jeg ikke vil hjelpe dem som trenger det.

Men vi kan da hjelpe og TENKE på samme tid?! Så vidt jeg vet kobler ikke en del av hjernen ut om man bruker en annen….

Terroren i Paris ( og i senere tid) gjør at jeg ikke lengre kan holde for meg selv det jeg har sett. Bilder jeg så for mange år siden.

Bilder sier du? Ja, jeg er som jeg er og jeg får en del visjoner. Disse visjonene er som å drømme, men i våken tilstand. Jeg får se bilder som om jeg så på en film. Mens jeg ser, opplever jeg at jeg får informasjon. Det kan skje helt uventet. Det kan også skje i begynnelsen av forløp, der jeg pluteslig ser resultatet eller det som skjer videre.

Jeg har dessverre hatt mange slike opplevleser opp igjennom livet. Ja jeg sier dessverre for det er ikke alltid like hyggelig. Og det har vist seg i ettertid at det jeg så, stemte.

Ja man kan si at det er klarsyn, eller visjon. Jeg får informasjon men vet ikke hvorfor jeg får den, og jeg har heller aldri bedt om den. Det ligger alltid en form for ansvar i slike ting. Og ansvaret tynger. For hvem vil høre og tro på en person som kommer frem og sier – Hør her, dette har jeg sett….

Det har vært bilder som har handlet om ulykker, drapssaker, tragedier osv. Også rundt 22 juli. Da de første beskjedene kom, så jeg omfanget og jeg så også noen jeg kjente dø på utøya. Jeg visste ikke engang at vedkommende var der. Så og si alt jeg så rundt 22 juli som har kommet for en dag, viste seg å stemme. Men det er en ting jeg så da som enda ikke  kan ikke verifiseres.

Jeg så sort en bil som på avstand observerte Breivik. Jeg husker ikke lengre hvilken type bil, men det var en ny fin bil muligens av type BMW eller Audi. Men det var ikke bilen som var i fokus. Det var de som satt i bilen. Husker ikke lengre nøyaktig hvor mange, men det var så og si full bil. Da må det ha vært fire-fem. De så mørke ut, som arabere. Hvor den ene pekte seg ut som en leder og det var på ham fokuset mitt lå. Det virket som om de visste om det som skulle skje og fulgte med på avstand. Hvorfor de visste, det aner jeg ikke.

Om de hadde noen forbindelse med Breivik eller hadde på annen måte skaffet informasjon, det kom ikke frem i det jeg så. Bare at de kjente til det men trodde egentlig ikke på at en mann skulle kunne gjennomføre noe så stort, uten å bli stanset. Når omfanget tilslutt ble klart, så jeg at de fulgte med på tv, de jublet og feiret. Det var kvalmende å se… Derfor trodde jeg først at hele 22 juli var muslimsk påvirket terror. Det de feiret var at nye dører åpnet seg med tanke på en person alene kunne gjennomføre. En plan var født og jeg forsto at slike ting som dette vil vi se mer av..

Jeg grøsset av gru og kjente angsten i hele meg. Ikke bare av omfanget av det grusomme som hadde skjedd men også fordi jeg forstå at skrekkbildene fra år tilbake begynte å se mer virkelige ut. Jeg kunne ikke lengre fortrenge den advarselen jeg hadde fått for mange år siden….

Men først: Var bilen og mennene jeg så, kun et symbolsyn eller så jeg noe som faktisk hente? Hvem var denne lederen i bilen, hvilken tilknytning hadde de til Breivik? Var de islamistiske terrorister ? Kunne det vise seg at i sin iver etter å stoppe innvandringen, hadde Breivik faktisk gitt dem terrorideer og vist vei for dem han ville bekjempe? Var han klar over dette selv?

Disse spørsmålene kan jeg ikke svare på, det vil i såfall bli ren spekulasjon. Jeg bare undret meg over at Breivik som var så totalt i mot innvandring og islam, skulle ha hatt noe med dem i bilen å gjøre, for de var het klart mørke med utenlandsk utseende.

Det var imilertid et spor i denne saken der Breivik snakket om en Serbisk terrorist, dette ble av en eller annen grunn ikke trodd på av etterforskere og retten. Da tenkte jeg at jeg kanskje skulle ta kontakt med «noen» for å fortelle om det jeg hadde sett. Men jeg gjorde det ikke. Hvem ville tro meg uansett? Jeg visste ikke engang om jeg selv kunne tro på det.

Jeg var jo heller ikke sikker på om lederen jeg så, var denne serbiske mannen eller om det var snakk om noen helt andre. For hva kan man vite sikkert om noe man ser i et kort syn? Kanskje hadde det med bilen ikke noen reell forbindelse i det hele tatt. Men at jeg så det som kunne komme til å bli en utvidelse i etterkant og varsel på at mer og verre ting kom til å skje?

Uansett, i lys av alt som nå utspilles på den internasjonale arenaen så føler jeg for å fortelle, for å advare. Jeg ønsker faktisk ikke å spre frykt, og derav mitt dilemma. Jeg føler at Norske myndigheter er naive i denne migrasjonskrisen. Eller så kan det tenkes at de ikke vil si noe offentlig, for ikke å skremme noen, hvem vet?

Jeg føler for å dele dette synet jeg har hatt for maaaange år siden. Lenge før det var snakk om noen krig mot terror eller disse ekstreme muslimske organisasjonenens terrorvelde. Jeg har aldri vært av den kategorien klarsynte som trer mine syn ned over ørene på andre, om folk vil eller ikke. Jeg har stort sett gått rundt og båret på det jeg har sett, for meg selv. .. Delt min bekymring med bare de nærmeste.

I denne saken har jeg vurdert frem og tilbake om jeg skal si noe, vurdert for og imot. Alle ulempene. Men om jeg ikke sier noe og det skulle skje, hva da?Hvordan vil jeg føle meg da? Tro meg, å skrive dette er ikke lett.

For mange år siden, det var før tvillingtårnene og 11 september, før krig mot terror og muslimfrykt. Lenge før vi i verden hadde hørt om Al Quida eller IS eller Boko Haram. Fikk jeg et syn som har skremt meg frem til denne dag. Og mer nå i dag enn noen gang.

Jeg vil ikke skrive om alt i deltalj, det blir for mye og for langt. Men jeg så meg selv går rundt i en europeisk by, i en bydel der det var mange muslimer. Det kunne være Norge, Sverige, Tyskland? Jeg så at det var veldig mange muslimer rundt i flere europeiske land, og jeg så strømmer av mennesker på linje med den migrasjonstrømmen vi ser nå. Jeg så ekstremister som kom forkledd som flyktninger og at det allerede før dette var plassert og integrert personer i ulike byer.

Jeg så en plan uten hast, en som skulle utformes over år. Ingen hadde det travelt med å utføre den. De ventet tålmodig på rett tid. ( Nøyaktig slik IS selv nå  har forklart at de skal ta Europa, at de har ingen hast og at det er ikke snakk om OM men om NÅR)

Så det som så ut som et helt vanlig dagligliv med fred og ingen fare. Det er flertall av muslimer. Plutselig går mange muslimer til angrep, samtidig på slaget ( samme tidspunkt, men husker ikke tidspunktet) Det var kvinner og menn, unge og voksne blandt dem, de angrep med det de har av våpen.

Det må understrekes at det var ikke ALLE, men at det var flere.

Det var snakk om skytevåpen, slagvåpen, kniver, eksplosjoner, biler osv. Og de begynner systematisk å drepe hvite mennesker omkring seg. Uten forvarsel og som lyn fra klar himmel. De viste ingen nåde og det så ut som om målet var å spre så mye død og fordervelse som det var mulig. Alle skulle dø. Det var et skrekkinngytende syn og jeg var livredd.

Det jeg så var at det skjedde omtrent på samme tid flere steder og flere byer i Europa. Jeg vet ikke om det gjaldt bare Europa, men det var i allefall vestlige land med hvite mennesker som ble rammet. Det er nok ingen overdrivelse å si at dette er noe av det verste jeg har opplevd å se. Jeg følte meg syk og var vissen av sjokk etter dette synet. Selv om jeg er av den oppfatning av at man ikke skal la seg skremme, at man må holde sin balanse og ro, så rokket dette ved meg. .. Jeg taklet det ikke og endte med å rasjonaliserte det hele vekk. Jeg bestemte meg for at dette ikke hadde noen relevans og begravde det så dypt som det går. MEN

Så skjedde 11 september, så jakten på Osama Bin Laden og krigen i Irak. Så 22 Juli og det jeg så der. Deretter den arabiske våren og krigen i Syria…IS og Boko Haram… Og hele tiden har jeg kjempet mot disse bildene som kom tilbake som grufulle spøkelser igjen og igjen. Så skjer ulike terroraksjoner  i Paris, der få terrorister gjør flere små anslag… Jeg tenkte i mitt stille sinn at nå øver de seg…

så kommer migrasjonsstrømmen jeg har fryktet og håpet lå langt inn i fremtiden….En nyhetssak jeg leste forteller om en palestinsk kvinne som tilsynelatende snakker rolig med en Israelsk grensevakt for så å plukke en kniv opp av veska og angripe uten varsel. Så smeller det for alvor i Paris…unntakstillstand og en verden i sjokk.  Jeg er som lamslått og kan ikke føle annet enn sorg og gru. For det er grusomt. Og det er ikke slik jeg ønsker at verden skal være! ( kommentar i ettertid; Paris viste seg bare være begynnelsen, det har skjedd mye mer enn dette nå)

Det jeg har sett kan derfor ikke lengre fortrenges. Det på tide å fortelle slik at man kan være føre var. På dagens nyheter sier Norske myndigheter at det er ingen bevis for at Norge er truet…Hvilke bevis ønsker de og hvilke bevis kan man finne på at en eventuell plan finnes om å ramme hele europa? Hvis målet er å skape kaos, splitt og hersk og få fotfeste, er det nok ingen som lager seg notater og andre beviser….eller?

Jeg er ikke i det minste tvil om at dette kan skje og så lenge det er bare en liten mikroskopisk sjanse for at det kan det,  så må vi ikke lulle oss inn i illusjon om at vi ikke er truet…. Dette kan skje over alt! Vi må være føre var. Jeg kjenner at jeg har begynt å vegre meg for å dra på konserter, kino, kjøpesentre osv.. Paranoid sier du? Tja, vanligvis ikke, men skremmebildene og de faktiske hendelsene i verden har ført til at jeg tenker mye mer på hva som kan skje nå enn før.

En norsk IS kriger har uttalet seg og sier at IS skal invadere og ta Norge.. Skal vi bare vende det døve øret til og lulle oss i en illusjon om det det skjer ikke oss….? ( i ettertid har en kriminell ung afghaner som ble utvist fortalt hvordan han skal komme tilbake med kalashnikov og drepe alle, men det tror vi ikke på …..)

Jeg er ingen rasist, jeg er humanist. Jeg vil stille noen retoriske spørsmål.

Etter så mange år med krig og ustabilitet, HVORFOR skjer denne enorme migrasjonsstrømmen så plutselig og så mange på en gang?

Krigen i syria? Isåfall, hvorfor først nå og hvorfor er det da så mange unge enslige menn som kommer fra så mange ulike muslimske land? Hvorfor synes migrantene å vite alt som er å vite om hv de skal kreve og hvor de skal? og HVORFOR demonsterer mange og klager på forholdene de har kommet til? og HVORFOR, om det er fred og frihet de ønsker, er bare noen få land gode nok? Hvorfor er det så tydelig at de har et mål og de skal til en bestemt destinasjon? Kan det være at noen arrangerer og isenesetter migrasjonsstrømmen? Hvem, hvorfor?

Joda det kan være mange årsaker og grunner, Jeg skal ikke svare på noen av disse spørsmålene for jeg sitter ikke på svarene. Men syns likevel at spørsmålene er viktige å stille…enda viktigere er det at vi TENKER!

Jeg som har sakt til meg selv at jeg aldri skal la meg vippe av pinnen eller la frykten få innpass, er nå faktisk bekymret for fremtiden Jeg hadde trodd disse scenarioene jeg hadde sett, lå langt frem i tid. Eller ikke kunne komme til å skje.

Så ja, hendelsene i Paris overrumpler meg. Og det som virket som en vill fantasi og skrekkbilder i mitt indre, virker med ett mye mer reelle. Nei,jeg syns ikke det er lett å tenke på. Jeg føler uro. Kanskje er dette bare min egen frykt, eller er det min intuisjonen som frembringer min reaksjon? Jeg vet faktisk ikke. Kanskje vil jeg ikke vite…

Noen ganger ønsker jeg at jeg var helt vanlig, uten antenner og syn. Da kunne jeg lullet meg inn i mitt eget behov for å være varmhjertet og nestekjærlig og ikke tenkt på den potensielle faren som henger over hodet på hele Europa.. Ikke følt noen form for frykt og skepsis hverken til det som skjer eller for noen av de som kommer hit til landet. Jeg kunne smilt mitt varmeste smil og bare ønsket alle mine medmennesker velkommen med et åpent hjerte. Smilet mitt har stivnet!

Jeg har flere jeg kjenner som er muslimer, og har hatt og har både familie og venner fra andre kulturer. Jeg frykter overhodet ikke normale tenkende mennesker eller trosretninger.

Jeg frykter extremismen, ondskapen og terroren. Uansett hvilken gruppering som står bak.  Det er mange muslimer som sier at det IS og andre slike organsisasjoner står for, ikke har noe med Islam å gjøre. Så det er ikke Islam vi skal frykte men den ekstreme fanatismen innefor Islam. Det er mennsker som med sin ondskap og fanatisme og forvridde sinn, under dekke av sin religion herjer frem. Jøder og Kristne er ikke noe bedre enn muslimer hvis extremismen slår inn. Det har historien vist oss. Enhver muslim er ikke en fiende.

Likevel tror jeg PST må være våken for eventuelle uroligheter og instabilitet som følge av migrasjonen og være i full beredskap med tanke om at muligheten for at IS terrorister/ sympatisører meget godt kan skjule seg i vårt land. Vi har mennesker som lever i Norge, som ikke legger skjul på at de støtter IS og advarer om at det kommer mer… Hvor naive kan vi ha råd til å være?

Jeg kan ikke annet enn å si beklager hvis det du nå har lest gjør deg opprørt. Jeg forstår deg, for jeg kan love deg at det å gå å bære på dette i så lang tid har vært opprørende.

Katta er ute av sekken, jeg har sett et eventuelt scenario. Heldigvis vet jeg at slike klarsyn og fremtidscenarioer ikke nødvendigvis stemmer… og at de kan forandre seg hvis vi forandrer oss. Jeg håper at verden går mot en helt annen retning. Jeg kan ikke annet enn å prøve å sende lys til situasjonen. Jobbe med min egen frykt og se for meg andre løsninger.

Jeg oppforderer alle til å be for og sende lys til situasjonen i Paris, til alle sjeler involvert, til fremtiden for Europa, for fremtiden for vårt eget land. Be om at Syriakonflikten må løses og at de som sitter i styre og stell i verden, tar til fornuft og handler. Skjevfordeling og urettferdighet må utjevnes. Jeg ber om at det jeg har sett, aldri må komme til å skje. Det er min eneste drivkraft, at jeg ved å formidle dette kanskje kan nå de riktige instanser og med det muligens forhindre at det vi har sett i Paris nå, aldri vil skje igjen. Jeg håper ved gud at jeg tar feil i mine syn…

Jeg har et håp !

( tilføyelse i ettertid: Mange flere terroranslag har skjedd, mange flere hendelser lignende det jeg har sett har skjedd. Vi har begynt å se forsøk på æresdrap i vårt eget land. Integrering er ikke bare viktig, det er nødvendig.  Jeg skulle ønske jeg ikke har sett det jeg har sett!)