Indriel Body & Soul

Fra bloggen

Hvordan gikk klarsyntjakten på kjærligheten ?

 

Nå er klarsyntjakten på kjærligheten over og det er på tide å avsløre resultatet.

En impulsiv idè ble satt ut i verden og jeg var både optimistisk og veldig positiv til hvordan dette skulle gå. Jeg var helt sikker på at jeg skulle kunne finne fem gode macher som kjærestekandidater til Geir, som var så sporty at han gikk med på å være min ”prøvekanin”. Jeg var ganske sikker på at blant dem ville han finne en kjæreste. Så vi dro igang prosjektet med godt mot.

Det skulle vise seg ikke bli helt etter planen. Den første bøygen kom da det ble færre påmeldte friere enn jeg hadde lagt opp til. Da ble utvalget å finne de beste machene litt for lite. Det overrasket meg faktisk. Men i ettertid ser jeg at det var mange grunner til det. For det første begrenset vi det geografiske området vi ville ha friere fra. Vi innsnevret det til å gjelde kvinner fra Vestfold eller kvinner som bodde i en radius på halvannen times kjøring fra Sande.

Det var for at datingen skulle være enklere uten reiseutgifter, samt at det ikke skulle bli så vanskelig å treffes i ettertid, hvis det oppsto et forhold. Så begrenset vi det til kvinner som hadde barn over førskolealder og ikke ønsket flere barn. Slike begrensninger utelukker igrunnen ganske mange som kunne være en god match, men Geir ønsket en kvinne som bodde i nærheten og han ønsket ikke ”å begynne på nytt” med små barn eller få flere barn.

Så var det utfordringen med det å nå ut til så mange aktuelle kvinner som mulig. Jeg gjorde det som sto i min makt for å spre informasjonen på facebook og via nettsiden min, kontaktet lokale aviser, og tenkte at denne idèen nok ville være interessant å skrive om. Men fikk ikke særlig respons. Jeg sendte kun ut mail og i ettertid tenker jeg at jeg muligens burde ringt og fulgt opp mailene. Jeg annonserte også litt på facebook med aktuelle kvinner som målgruppe.

Responsen på prosjektet i seg selv var stor og bare positiv. Ble faktisk kontaktet av en radiostasjon med forespørsel om intervju og var innstilt på det men kommunikasjonen stoppet opp før det ble noe av og etter påmeldigsfristen så jeg ikke vitsen med det. Jeg ville ikke ha blest om meg som person, ville bare ha ut informasjon for å tiltrekke så mange friere som mulig. Men jeg satt likevel igjen med en følelse av at det var useriøst fra radiostasjonens side å ikke gi noen form for beskjed eller respons på spørsmål. Det er er et ordtak i nordnorge: ”Æ har å by men ikkje å nøy” og på bokmål betyr det: – Jeg har å tilby men tvinger ingen! Og det beskriver vel en grunnfølelse jeg alltid har hatt.

Den opprinnelige planen var å eksponere frierene med navn og bilde og ha mer detaljerte beskrivelser av datene, som en slags føljetong for leserne. Det forsto jeg raskt ble den største hindringen for friere som ville melde seg på. Jeg undervurderte frykten for eksponering. Jeg satte en påmeldingsfrist for frierne og da fristen gikk ut satt jeg altså igjen med færre friere enn jeg hadde regnet med.

Etter påmeldigsfristen ble jeg kontaktet av Tønsberg Blad for intervju, ( se tidligere innlegg for mer informasjon) det viste seg at de hadde ikke fått noen henvendelse fra meg, men hadde kommet over saken selv. Så det ble intervju selv om jeg hadde ønsket meg dette FØR påmeldingsfristen for å nå potensielle friere. Etter å ha gått igjennom frierene og sett på potensialet for match med Geir,  satt jeg igjen med kun to aktuelle kandidater og ikke fem som jeg hadde lagt opp til. Jeg var likevel svært fornøyd med de kandidatene jeg hadde plukket ut. Jeg bestemte meg likevel for å anonymisere dem siden ingen av dem var komfortabel med å bli eksponert og jeg ville ikke risikere å miste noen av dem underveis. Så igjen forandret jeg på den opprinnelige planen, for veien blir til mens man går sies det, så litt fleksibilitet måtte jeg fremvise.

Neste bøyg ble da en av de to frierne likevel trakk seg like før den første daten. Da var det kun èn frier igjen og Geir allerede hadde hatt sin første date med henne. Følte ikke jeg kunne avbryte prosjektet. Jeg visste at den gjenværende frieren var­­ en god match for Geir, og at de hadde hatt en kjempefin første date. Derfor prøvde jeg heller å åpne for flere friere i siste liten, men dessverre ble det ikke flere aktuelle kandidater. Jeg ville ikke bare ha noen for å ha flere, det var viktig at jeg fant at nye deltagere også kunne være en god match for Geir. Det skjedde dessverre ikke.

Geir og Randi hadde en såpass fin og god tone så de fortsatte å date.

Siden vi ikke hadde noe stort apparat bak oss eller hadde sponsorer, så måtte datene planlegges og betales av deltakerne selv. Jeg tok utgiftene på annonsering og gjorde alt arbeidet uten å ta noe for det. Likevel var vi så heldige å få tilbud om å få sponset en romantisk middag med påfølgende opphold i badestamp og meget rimelig overnatting fra Sundvolden Hotell.

Da det var klart for dette romantiske hotelloppholdet, håpet jeg at det skulle bringe dem enda nærmere hverandre.

Underveis hadde jeg gitt råd og vært tilgjengelig for veiledning for begge to, og visste at Geir trengte tid og hadde en liten usikkerhet. Vi snakket litt rundt hva som lå i denne usikkerheten, og kom kort sagt fram til at noen ganger er det viktig med tid for å finne ut av ting. Det er iallefall min personlige erfaring.  Jeg trodde at dette oppholdet ville gi en større klarhet fordi de fikk mulighet til å være sammen over lengre tid.

Så viste det seg at etterhvert som hotelloppholdet nærmet seg,  hadde det satt igang en tankeprosess hos Geir. Tanker og følelser ble stadig klarere og fortalte ham at det ikke kom til å bli noe kjæresteforhold mellom han og Randi. Til tross for at matchen var virkelig bra, måtte han erkjenne at den ekstra følelsesgnisten manglet. Han hadde vurdert å bruke enda mer tid for å se om den ville komme etterhvert. Men han ble mer og mer sikker på at de følelsene var ikke der fra hans side. Han følte derfor at det av hensyn til Randi ikke ble riktig å dra på en romantisk weekend. Dermed ble den avlyst.

Det er en ærlig sak og selv om jeg syntes det var synd at han satte en strek der og at det ikke ble et kjæresteforhold ut av dette,  må jeg respektere hans valg. Det er som det er og kjærligheten kan ikke tvinges frem.

Her er Geirs egne ord i etterkant av dette prosjektet:

Det er nå gått drøye to måneder siden jeg og Randi møttes for første gang, og det er med et visst vemod jeg må melde at det ikke blir noe par av oss. Vemod fordi vi har hatt mange fine stunder sammen, og fordi vi er to personer som har rukket å bli glade i hverandre. Vi fant mye av det som må til for å skape et godt forhold, og begge hadde et ønske om at dette skulle bli til noe varig.

Så er selvfølgelig spørsmålet hvorfor det ikke ble oss, når disse viktige tingene var på plass? Det er et godt spørsmål, synes jeg. Enkelt svart manglet de siste følelsene som hever et forhold fra en god og nær relasjon/vennskap til å bli kjærester.  Hva disse følelsene består av er verre å svare på, og jeg skal ikke prøve engang.

Det jeg vet er at kjærestekjemi ikke nødvendigvis alltid er som et bål som flammer opp så snart en setter fyrstikken borti. Jeg visste etter første møte med Randi at dette var en kvinne jeg likte veldig godt, og som hadde mange av de egenskapene jeg synes er viktige. Samtidig manglet jeg etterhvert å kjenne at det virkelig bruset i blodet. Men siden jeg så at her var det veldig mye bra å bygge på, ønsket jeg å gi det tid for å se om det ville utvikle seg etterhvert.

Dette er det sikkert forskjellige syn på – noen mener nok at dersom en ikke kjenner det bruse relativt raskt, så er det ikke noe å bygge på. Og noen ganger er det jo slik – det tenner til umiddelbart, og forelskelsen raser i hele kroppen! Jeg tenker at forelskelse er en veldig fin ting, en lykkerus av en annen verden egentlig. Men forelskelse kan også være en svikefull følgesvenn, som setter både fornuft og vurderingsevne helt ut av funksjon. Kanskje er derfor forelskelsen som kommer sakte og gradvis den beste? Kanskje er ikke engang forelskelse nødvendig? Det er tross alt den dype kjærligheten og nærheten til et annet menneske som gjør at et forhold holder i lengden. Dette er følelser som oppstår over tid.

Så koker det ned til hvor lang tid en skal bruke på å la disse følelsene komme? Jeg har ingen fasit her heller, jeg tror rett og slett at en på et visst tidspunkt kjenner på seg om det er riktig å fortsette, eller ikke. For meg var dette tidspunktet nå. Det føles feil å fortsette. Det handler også om respekt for andres følelser, og om å være ærlig og real. 

Nå ble det ikke noen kjæreste ut av Klarsyntjakten, men jeg er likevel glad for at jeg sa ja til å være med. Og Monica hadde utvilsomt rett i at jeg og Randi var en god match, for det var vi! Veldig mye stemte, selv om de siste kjærestefølelsene manglet. Uansett har jeg og Randi hatt flere fine opplevelser sammen, og vi skilles som gode venner. Og jeg takker henne så mye for mange fine stunder. 

For meg føles denne prosessen litt som å bli rykket ut av en dvale, jeg har vært veldig lite aktiv de siste årene med å prøve å finne ei å leve sammen med. Kjenner jeg er mer klar for det nå :-).

Jeg ønsker Geir og Randi alt godt videre i sine liv. Og jeg håper de finner kjærligheten begge to.

Hva har jeg lært av denne prosessen?

Jeg har lært at jeg faktisk er ganske god på å treffe blink i forhold til å finne mennesker som matcher hverandre. Og at å være fleksibel i forhold til planer er enklere enn jeg trodde. Jeg ser at jeg ikke tar meg selv så innmari høytidelig heller. Det ble viktigere for meg at Geir skulle finne en kjæreste og bli lykkelig, enn at jeg skulle bevise noe for meg selv.

Når det gjelder å evaluere prosjektet som helhet så er det vanskelig siden lite ble som jeg egentlig hadde tenkt. Det å stå igjen med bare en frier gjorde oddsene dårligere, uansett hvor god matchen var. Kjærligheten er uforutsigelig. I dette tilfellet slo den ikke ut i full blomst dessverre. Kanskje noen vil kritisere å si at når jeg har kalt det ”Klarsyntjakten på kjærligheten” skulle jeg jo ha forutsett det? Kanskje skulle jeg ha forutsett alle problemene? Det er mange som ikke forstår hva intuisjon er og hvordan den brukes / fungerer. Mange tror at man skal kunne se alt klart og vite alt til enhver tid. Det er ikke sånn det fungerer. Jeg har heller ikke hatt mitt fokus der.

Jeg skulle bruke evnene mine til å finne de beste matcher, og slik sørge for at det var størst mulig sjanse for Geir å finne kjærlighet. Jeg skulle ikke se inn i fremtiden om hvem det kom til å bli. I programmet «Ungkaren» står han etter flere runder igjen med fire kvinner han ser på som de mest aktuelle, og jeg vil si at det egentlig er der man begynner å komme til poenget. Så jeg ville gjøre forarbeidet og starte der, om man kan si det sånn.

Jeg ville også prøve å sørge for at det virkelig var reelle matcher som en kunne bygge videre på. Av alle 18 sesongene av  «Ungkaren» har det ført til bare to ekteskap ( fire om man regner med sesongene av ungkarskvinnen) Det ene ekteskapet kom som følge av at ene ungkaren slo opp med den utvalgte fra finalen og ba om godt vær hos den andre finalisten som han i utgangspunktet dumpet. De er nå er gift og har barn. Så selv om prosjektet mitt ikke ble som opprinnelig planlagt og Geir og Randi ikke endte som kjærester, så er det ingen tvil om at jeg fant en god match for Geir. Og selv med de beste forutsetninger er det ikke noe som er sikkert når det gjelder kjærlighet.

Ville Geir funnet en kjæreste hvis det hadde vært fem friere med? Jeg trodde jo det, men vi kan ikke spekulere på det. Det ble ikke fem friere så akkurat det fikk jeg ikke svar på.

Syns Geir og Randi har vært virkelig sporty som ble med på dette og jeg er oppriktig lei meg for at det ikke endte med bankende hjerter og lykkerus for dem. For det var faktisk viktigere for meg enn noe annet. Uansett, når jeg opplevde hvor skummelt det faktisk var for friere å bli med og hvor vanskelig det var å få ut informasjon om prosjektet for å nå friere, så tror jeg ikke jeg  vil prøve igjen med det første.

Det har ikke noe å gjøre med at det ikke har gitt mersmak, for jeg fikk jo ikke svar på alt jeg ville finne ut og dette prosjektet har vært artig mens det har pågått. Det hadde vært fint å fått prøvd prosjektet helt etter planen og om jeg hadde hatt mer oppbacking med markedsføring, sponsede dater og nådd flere modige friere, så hadde det vært noe annet kanskje? Men sånn som det ble, ble det mest utgifter og mye jobb. Men perfeksjonist som jeg er, har jeg lyst å gjøre det «skikkelig» liksom, helt etter planen. Akkurat nå er det ikke aktuelt å prøve igjen helt på egenhånd. Det betyr ikke at jeg ikke fremdeles syns at konseptet er bra og spennende og er stolt av ideen. Så hvem vet hva som kan skje etterhvert? Den som lever får se 🙂

Drop

Creative Commons License seyed mostafa zamani via Compfight

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.