Jeg, en mester i prokrastinering eller bare et skippertaksmenneske ?

Jeg er et ordensmenneske liker jeg å si til meg selv. Jeg er da født i jomfruen må vite… jeg tillater meg likevel å ta ting i mitt eget tempo. Jo, jeg er ganske snill med meg selv. Men, noen ganger kan det bli litt sånn skippertak for å få ting gjort, spesielt hvis jeg har vært ute av form eller hatt lite energi en periode. Vi har noe så fint som heter selvinnsikt og Herr Selvinnsikt banket på døra til meg i dag. Eller dunket meg i hodet,rettere sagt.

Det gikk opp for meg , da jeg  plutselig følte for å skive et blogginnlegg, uten helt å vite hvajeg skulle skrive om. Jeg ble sittende å se meg omkring på hjemmekontoret mitt mens jeg funderte. Når man gransker sånn nøye med falkeblikk ser man det man til vanlig ikke ser. Plutselig så jeg hvordan det fløt av papirer og ting og tang som jeg har utsatt å arkivere og sette i system. Det ble ganske klart for meg at nå hadde jeg utsatt en del ting, alt for lenge.

Det begynte jo så fint i høst da vi flyttet inn og jeg skulle innrede mitt nye kontor. Eller ”mitt rom” som jeg kaller det. Alt ble ordnet i system og fikk sin riktige plass . Det skulle bli så oversiktelig og strøkent. Alt ble ikke ferdig fordi jeg var utslitt av hele flyttingen og når det bare greit nok til å ta rommet i bruk, så skulle jeg jo ta resten…senere…etterpå…en annen dag..

Så skulle jeg arrangere min fars 70 års dag, så hadde vi besøk, så ble det jo jul, etterpå var jeg sliten og….

-Nå satt jeg altså her og prøvde å huske på når jeg tørket støv sist?  – bortsett fra sånn midt på bordet og der det var mest synlig? Sjokkert måtte jeg innrømme at det var en stund siden…

Min tendens til å ta litt nå, resten i senere, og skyve foran meg hadde vart såpass lenge at det var nesten litt krise. På tide med et skikkelig skippertak. Herr Selvinnsikt ga meg en altså en liten kakk i hodet.

I hylla der jeg har ulike kurver for te-lys, røkelse, papirer, småting og visittkort, vel jeg må innrømme at det omtrent ikke finnes nye te-lys der, men en mengde utbrente. Når kastet jeg sist posen med utbrente lys? Trøster meg med at det kan ikke være lengre siden enn jul. Alt i de andre boksene var også ute av system. Hva er vitsen med system hvis man ikke overholder det?

Skrivebordet mitt der jeg hadde en hylle for bøker og cd´er og en for andre småting, en kurv for penner og en for innkommende papirer og kvitteringer og en for utgående post, vel systemet fungerer ikke der heller..

Hyllerekken med en mappe for regninger, en for viktige papirer, en for skjemaer og en for diverse… Der må det innrømmes at jeg har puttet diverse her og der så alle mappene er fulle av papirer som trenger å sorteres. Den eneste mappen som er som den skal, er den med ubetalte regninger. Har da orden på litt, tenker jeg selvbevisst, mens Herr Selvinnsikt gir meg et nytt kakk i hodet og sier at det er jammen flaks at jeg enda faktisk har oversikt. For det har jeg, selv om jeg skjønner at tar jeg ikke tak nå, så vil jeg muligens ikke ha det lengre.

Jeg nikker fornøyd til at permen med regnskapsbilagene står så fint på plass. Der er også alt i orden, så titter jeg i den og ser at jeg har lagt en del bilag der som enda ikke er ført i regnskapsprogrammet. Hmmm..Hvordan har jeg kunnet glemme det? Klør meg litt forvirret i hodet.

Reiser meg og ser på støvlaget langs hyller og lister. Jeg har vasket og støvsugd gulv og tepper , tørket der det vistes, men kriker og kroker? Litt matt må jeg erkjenne for Herr Selvinnsikt at jeg har skjøvet det framfor meg alt for lenge.  «Jada jeg skal ta tak i det nå. Jeg er jo bare et sånt typisk skippertaksmenneske» sier jeg. Han ser skeptisk ut og sier ”jasså er du det?”

” Ja, særlig når jeg er sliten eller ikke har lyst» sier jeg. Det som ikke er synlig er det vel ikke så farlig med? Det er jo mest jeg selv som ser det, prøver jeg meg på. –”Hvem er det du prøver å lure? sier Herr Selvinnsikt, ja for han må jo være mann, så påståelig som han er.

”Du er en unnasluntrer, det er det du er!” hører jeg min indre dommer istemme fra borti bakgrunnen der et sted. ”pøh !” sier jeg litt furtent og vet med meg selv at han der skal jeg ikke høre på. Herr Selvinnsikt stiller seg opp med armene i kors over brystet og ser bestemt ut.

”Liker ikke du å ha orden da?” spør han. Jeg må jo si som sant er at jo, jeg trives ikke veldig med uorden. Han nikker megetsigende. Himler lett med øynene, og jeg kjenner jeg rødmer litt. Jo jeg vet.. Det hjelper ikke å ”kamuflere” at ikke alt er på stell. Her må jeg ta tak. Så jeg henter kurven med te-lys og ser at det er bare et ubrukt te-lys igjen blant alle de tomme.

Så henter jeg en pose og bøtta med glass/metall avfall og begynner å sortere plast i posen og alle brukte metallkoppene fra lys i bøtta. Halvveis i arbeidet ser jeg på klokken. Jeg har jo god tid til avtalen min kommer. Så får jeg øye på den nye boken som kom i går, veldig interessant, jeg strekker meg etter den og blar litt i den. Jeg kan høre Herr Selvinnsikt  sukke oppgitt. Jeg skuler på det halvferdige arbeidet og tenker at jeg kan jo ta resten i morgen…

– «Du er litt patetisk nå» murrer min indre dommer. «Du har jo knapt begynt før du gir opp» Jeg legger fra meg boken og tar opp igjen mitt sorteringsarbeidet. Så neste kurv.. Ser at visittkortene er gamle, må jo ha nye med ny adresse på. Skulle jo ha bestilt dem en stund, men har glemt det. «HA! » hører jeg. Et sarkastisk utbrudd fra Herr Selvinnsikt. ”Det er samme greia om og om igjen. Du skyver det bare foran deg!»

” Jeg tenker meg om, ja det er jo det jeg gjør. Hvorfor det, egentlig? Det er jo ikke logisk, det er jo på samme måte som når jeg utsetter å kjøpe det jeg trenger helt til det ikke kan utsettes lengre. At jeg somler så lenge når jeg skal noe sted, at jeg rekker det med et nødskrik. Jeg sukker oppgitt. Det har jo ikke noe med å være skippertaksmenneske å gjøre.

Min indre dommer ler hånlig og himler med øynene. ”klart det blir en del skippertak når du utsetter ting hele tiden!” Jeg ser bedende på ham. Kan han ikke være litt snill med meg? Bare gi meg alle svarene, vise meg det jeg trenger å se. Men de står der begge to, dommer en herr selvinnsikt, bare ser avventende på meg. Da er det altså opp til meg. Ikke mye kommer gratis og av seg selv. Jeg tenker på om jeg er slik hele tiden? Utsetter ting konsekvent? Nei jeg vet jeg ikke gjør det hele tiden, men muligens oftere enn ønskelig. Er det egentlig bra for meg, eller er det med på å skape unødig stress? Noe som ligger under overflaten og gnager..

Er det ikke bare en midlertidig pustepause jeg får når jeg utsetter mens det jeg faktisk gjør er å skape langsiktig stress?  Igjen ser jeg bedende på Herr Selvinnsikt. Han ser en smule oppgitt ut. Det vet du om du tenker deg om. Du trenger ikke få min bekreftelse, sier blikket hans. Så setter han øynene i meg. ”Du skjønner vel hva det er snakk om, gjør du ikke?” Jeg ser forvirret ut, hva mener han?

”Du prokrastinerer!” Ordet går som et ekko igjennom hodet mitt.

Jeg hvafornoe? Det hørtes fint ut gitt, men noe i meg sier at det nok ikke er så fancy som jeg håper.

«Forklar!» sier jeg til Herr Selvinnsikt. ”Google”, sier han tørt. Den indre dommeren ler og og kommenterer tørt; «Så det tror du, hun gjør det vel i morgen!»…

Irritert setter jeg meg ned foran laptopen og googler, her skal jeg da skaffe meg innsikt.

Og på Store Norske Leksikon finner jeg følgende:

” Prokrastinering, utsettelsesatferd, det å utsette noe man har planlagt å gjøre. De fleste mennesker utsetter ting som skal gjøres, men noen ganger blir slike utsettelser problematisk og medfører stress og ubehag. Utsettelsen kan angå oppstart (man venter for lenge med å begynne) og/eller avslutning (man blir ikke ferdig som planlagt)”

Hmmm, ja det må jeg si hørtes kjent ut. Så leter jeg videre. Prokrastinering er en aktiv fortrenging av oppgaver. Oppgavene forsvinner som regel ikke. Det eneste som skjer er at man får dårligere tid til å gjøre dem, og sjansen for å gjøre det så bra som man ønsker minker, jo mer man prokrastinerer. Dette gjelder først og fremst studenter. Tankene mine går tilbake til skole og studier.

Joda, der utsatte jeg lesing og oppgaveskriving, og jeg kan takke mitt relativt kjappe hode og en porsjon flaks for at det alltid gikk bra og at karakterene var gode, men jeg må innrømme at det var stressende. De gangene jeg forberedte meg i god tid hadde jeg det så mye bedre. Det jeg vet er at jeg kan ha en vanvittig selvdisiplin når det gjelder. Hvorfor hangler det da så mye innimellom? i alle fall på enkelte områder.

Selvdisiplin er veldig godt å ha, struktur også.  Det er helt klart for meg at jeg liker selvdisiplin og struktur, men på den andre siden liker jeg å ta ting i mitt eget tempo. Noe jeg må på grunn av helsen. Jeg liker uansett å styre tiden og gjøremålene mine selv. Kommer min innsats bare an på hva jeg liker og som betyr noe for meg.? Jeg har da selvdisiplin. Da ler den indre dommeren av meg. «Du selvdisiplin? Ja det ser vi jo tydelig når det gjelder kostholdet ditt» han tier megetsigende.

Du som kan og vet så mye om kosthold og vitamin/ mineralterapi og enda mer om hva du selv tåler og ikke tåler, men klarer du holde deg unna sukker? ”Selvdisiplin my ass”.  han geiper hånlig. Nå begynner jeg å bli litt irritert, må vite. Han tråkker sannheten for nære. «Jeg er sukkeravhengig din dust!» freser jeg og må anstrenge meg for ikke å heve stemmen. «Bare så du vet det så er sukker like avhengighetsskapende som heroin». Jeg kan nesten høre sutringen i min egen stemme. «Aha, så du spiller offerkortet igjen?» spør dommeren. «Stakkar så synd det er i deg som er sukkerjunkie og ikke klarer la godisen være, selv om du blir dårligere av det».

«Drit og dra!» sier jeg indignert og legger armene i kors over brystet. Kan nesten kjenne munnvikene på hakespissen.  Og Herr Selvinnsikt løfter et øyenbryn mens latteren får munnvikene hans til å rykke oppover.

Det er nesten som jeg hører Gry Jannicke Jarlums ”Svake menneske” spilles av inne i hodet mitt. Det er nok den der dommerdrittsekken som torturerer meg for å understreke et poeng. » Jeg er da bare et menneske», sier jeg spakt. ”Drit i den der offerrollen, den kler deg ikke” sier Herr Selvinnsikt og blir streng.

Dommeren geiper og sier med tilgjort hån i stemmen: «Er ikke du en veileder da? Skal ikke du da ha alt på stell, ha en beinhard disiplin, og ikke gjøre noe feil?»  Da blir jeg indignert.  «Vet du hva, jeg er da ikke noe overmenneske. Jeg har mine feil og mangler, men jeg prøver da i det minste». Han rynker brynene «Ja men prøver du hardt nok? » Jeg tenker meg om.  «Ja, gjør jeg ikke det da?»

Herr Selvinnsikt kommer til min unnsetning og skyver dommeren vekk. «Du gjør ditt beste, mer enn det kan ingen forlange. Hverken av seg selv eller andre!» Jeg smiler takknemlig.

«Du har alltid nye blanke ark hver ny dag. Det beste du kan gjøre er å lære av det som ikke fungerer og hele tiden forbedre og tilpasse og bryte  unødige barrierer. Unnskyldninger og motstand hindrer deg i ditt liv og i din egen vekst. Husk at alt du lærer gir innsikt. Det er verdifullt.»

Jeg kjenner gleden komme strømmende. Det er sant. Jeg ser meg optimistisk rundt på kontoret. Bestemmer meg for å hente en bøtte med grønnsåpevann og sette igang. Den indre dommeren jager jeg vekk, men syns jeg kan høre en liten stemme i det fjerne. » Hun blir nok ikke ferdig i dag!»

Men jeg bryr meg ikke lengre. Jeg skal slutte å dømme meg selv, jeg skal erkjenne og lære og forandre. Jeg skal ikke prokratisnere. Jepp! Herr Selvinnsikt nikker og smiler fornøyd.

Ja, for jeg er ikke alene om å prokrastinere innimellom. 80% av studentene i Nordland og Trøndelag prokrastinerer hele tiden. Det gir meg en liten følelse av å ikke være alene. Men er det bra? Lurer på om det å prokrastinere ikke er annet enn å lære seg dårlige vaner, vaner man tar med seg også ut i arbeidsliv og i livet for øvrig. En ond sirkel av å utsette og bygge stress.

Kan det hindre effektivisering? Er prokrastinering et samfunnsproblem? Jeg rister tankene av meg og tenker over om det er et for stort problem for meg i mitt liv. Jeg kommer til den konklusjonen at det er det ikke.

For når det kommer til stykket så har jeg det meste på stell.  Jeg innser likevel at jeg har godt av å avlære en dårlig vane. For jeg tror faktisk at det er det det har blitt. En sånn uvane trenger jeg jo ikke.

Da jeg går for å hente vaskevann ser jeg på klokken at jeg rekker det ikke. Jeg rekker ikke å rydde og vaske alt før min avtale kommer. Så er det andre gjøremål og middag …..Jeg må visst gjøre dette i morgen….

Latterbrølene min indre dommer kommer med kan ikke overhøres. «Hva var det jeg sa?» hikster han.

Jeg rekker imidlertid  å lage meg en plan for en systematisk rydding og vask av kontoret, i morgen. Ja, for når jeg har laget en konkret plan så er det jo ikke prokrastinering, er det vel? Herr Selvinnsikt hever begge øyenbrynene. Ja, men jeg skal virkelig jobbe med mine uvaner. Virkelig, men jeg må begynne i morgen!

For å prokrastinere kan også være tegn på kreativitiet har jeg lest… og det er jo fint. Ja for man finner på så utrolig mye annet å gjøre mens man unngår å gjøre det man skulle. Så bare se, jeg fikk ferdig dette blogginnlegget. Jeg har blitt venner med herr selvinnsikt, OG laget meg en plan som skal gjennomføres i morgen.

Det beste er at jeg er i godt selskap: Ellen DeGeneres kjenner også til dette problemet, bare hør her hvordan hun så fint beskriver det.

Ha en fin dag i dag eller i morgen, alt etter som 😉

I morgon, i morgon men ikkje i dag
I dag, nei, i dag gjer eg ikkje det slag.
I dag vil eg liggja på ryggen å sjå
på lerke som svingar seg høgt i det blå.