Indriel Body & Soul

Fra bloggen

Krafttak for forandring

Høsten kommer snikende, inntil for få dager siden, gikk jeg ute i t-skjorte,  barføtt i åpne sandaler. Så plutselig falt tempraturen og regnet kom og med den en rå kulde. Nettene er ikke lune lengre og min kjære måtte skrape is av bilvinduet her om dagen. Sist vinter var snøfri og mild, våren kom veldig tidlig, og som for å toppe det hele ble sommeren supervarm og lang.

Det har vært med på å gi meg merkbart økt energinivå. Energi til å ta tak i ting som jeg har latt skure og gå. Først og fremst når deg gjelder meg selv. Og jeg tenker gurimalla så godt det er å ha litt overskudd for en gangs skyld.

Helse og velvære er noe av det viktigste ethvert menneske trenger for å fungere optimalt. Hvor mange ganger har jeg ikke i ”min visdom” formidlet til andre at ” du må jo ta vare på deg selv, ellers kan du jo ikke forvente at du skal kunne ta vare på andre!”

Akkurat som flyvertinnene sier ved sikkerhetsdemonstrasjonen på fly: ”- ta på deg selv oksygenmasken, før du hjelper andre!”

Jeg mener helt klart at det er det viktigste man gjør. Har man det ikke bra, blir energinivået automatisk lavere og man har ikke så mye å gi. Da fungerer man heller ikke like godt som kunne gjort. I det nydelige været og varmen vi hadde i sommer har jeg omtrent tvunget meg til å slappe av og har vært i en form for dvale/ pause. Jeg har koblet helt fra og tatt helt fri. Har ikke hatt lyden på telefonen engang.  Det har gitt meg tid til å tenke og kjenne etter. Jeg vet jo så innmari godt hva jeg trenger, men hva gjør jeg egenltig med det?

Jeg vet jo hvor lett det er å skyve egne behov til side for alt man ”må” å gjøre. Ser også at jeg faktisk ikke har vært helt klar over at jeg helt umerkelig har begynt å gli tilbake inn i et slikt mønster selv.

Jeg har jeg lullet meg inn i illusjonen om at alt er ok fordi jeg er jo bevisst må vite… Så da jeg innså at det nok ikke var  helt sånn, tok meg selv et grepa tak i nakken, og stakk fingeren i jorda ( neida ikke bokstavelig talt) Men jeg tok den alvorspraten som jeg noen ganger tar med klienter, men denne gang med meg selv.

Jeg gransket med lupe og tillot meg til å virkelig SE på alt jeg ikke var fornøyd med og de tingene som skurret. Det fikk meg til å få enda mer tro på teorien jeg har om at man må innse at man blir aldri blir helt ferdig med forandringsprosesser og at det å jobbe med seg selv faktisk krever oppfølging med jevne mellomrom. Den dagen man er perfekt er man etfullstendig opplyst vesen. Jeg er faktisk ikke der enda og er derfor ikke unntatt fra regelen! Født i jomfruen som jeg er, skulle man tro at jeg var jordnær nok. Jeg opplevde iallefall å ramle med et brak fra mine illusjoner og ned på jorda. Jordskjelvet det medførte var sikkert 3.1 på Richters skala…….

Var nok litt rystet men helt klar for å ta noen nye grep. Det innebar forandringer både på praktiske og personlig plan. Tok kort og godt en «vareopptelling» på ting og situasjoner som jeg ikke var fornøyd med, som plaget eller irriterte meg på forskjellige vis. Samt ulike gjøremål som jeg stadig skjøv foran meg.

Jeg så på alt dette og spurte meg selv hva, hvorfor  og hvordan.  Hva var jeg irritert på, hvorfor var jeg irritert og var det noe jeg kunne gjøre for å forandre holdning? Når jeg forsto hvordan, så gjorde jeg faktisk noe med det.  Jeg omrokkerte litt på holdninger og bestemte meg for å fokusere på alt jeg har å være takknemlig for, i stedet for å la meg irritere av ubetydeligheter.

Hva plaget meg, hva trengte jeg ta tak i? Hva var det på høy tid å slutte å skyve foran meg?  Det er jo bare tull å gå å utsette, stresse og tåle hvis man ikke har det bra. Spesielt hvis man selv sitter på alle nøklene og kan gjøre noe med det. Jeg har også tillatt meg å være mer observant i forhold til de ulike signalene jeg får, fra kropp, sinn og følelser. Jeg vet jo hvordan jeg skal gripe tak i ting, men ingenting forandres av å bare vite, man må også gjøre…

Jeg har lest, lært og lett etter løsninger der jeg ikke hadde dem selv. Meditert og fått svar. Det viktigste for meg var forandring på helse og kropp og jobbsituasjon.

Jeg tok med andre ord en skikkelig opprydding. Akkurat som vi må vedlikeholde et hus og ta en skikkelig opprydding og sortering av ting på loft og i kjeller.

Se for deg at ditt indre loft er tankene og tankemønstrene, kjelleren er følelsene og de følelsesmessige mønstre, kanskje også underbevisstheten. Kroppen din er selve huset.

Vi er vanedyr og det tar tid å forandre på gamle mønstre. Og man skal vokte seg for å tro at har man ryddet litt så er alt greit, alle som rydder vet at det sakte men sikkert blir rotete igjen. Er man ikke våken og påpasselig så vil man tilslutt havne tilbake i gamle spor, man lar huset sitt forfalle rett og slett.

Så tok jeg tak da, bevisstgjorde for meg selv hva jeg ville gjøre og satte meg mål. Denne gangen er jeg også ganske så klar på at det ikke snakk om å holde ut en måned eller to, men skape forandringer som skal vare for resten av livet. Jeg har nok av erfaring til at jeg vet med sikkerhet hva som fungerer for meg. Da kan man jo lure på hva det er jeg tuller med?

Tja si det, jeg er bare et menneske og det er snakk om den berømte indre sabotøren og kritikeren som bråker og den berømte viljestyrken som stadig tar seg ferie og ikke syns det er så nøye å være med på laget. Joda alle har disse arketypene i seg, og de kan spøke som rene poltergeister om man lar dem.

Jeg er jo så klart sjefen og jeg er den som leder meg selv… så da må jeg gjøre det da. Nå må all gammel prokrastinering bane vei for ny handlekraft og viljestyrken har blitt kallet inn på teppet.

–» Se nå er det nok ferie på deg kjekken!»

Ja jeg har feid for min egen dør kan man si og fikk jaggu ting gjort. Min indre sabotør har alt for lenge fått meg til å tro på illusjonen om at jeg er en fri sjel som blir ”allergisk ” hvis jeg må sette meg mål eller la mine mål bli styrende for min frie livsutfoldelse. At jeg har det så mye bedre av å bare flyte med i nuet og la ting bli som de blir…. hørt sånt tull da..?!

– jeg måtte le da jeg forsto at jeg faktisk trenger å sette meg klare mål, hvis jeg vil være målrettet og effektiv og faktisk oppnå noe. Så jeg satte meg flere personlige mål. Jeg skulle gjøre de forandringer i selskapet mitt som måtte gjøres, jeg skulle ta tak i helsa og bli i bedre form. Det første målet jeg begynte å jobbe med var at i løpet av sommeren skulle jeg klare å gå opp på Tønsåsen batteri, like ved der jeg bor.

Det er så populært å gå å toppturer men der hadde jeg jordnærhet nok til å forstå jeg ikke kunne legge ut for å bestige fjell. Tønnsåsen er ikke akkurat en fjelltopp men det er en ås og det er noen km å gå herfra samt det er en løype som  for det meste går rett oppover.

Hva slags pinglemål er det?  håner min indre kritiker.. Men jeg forsvarte meg, for en som meg som ikke har hatt energi nok til flytte føttene fra huset og til postkassen og tilbake engang, en distanse på ca 200 skritt ( ja jeg har talt dem)

– Så var tanken på å bestige denne åsen omtrent uoverkommelig i seg selv… Den indre sabotøren lo seg skakk mens han prøvde å overbevise meg om at jeg ALDRI ville klare det. Jeg må innrømme at han sådde sin tvil.

Men jeg ropte på viljestyrken og ba om støtte og den sa høyt og tydelig at dette skulle vi klare sammen. Så for å gjøre det hele enda tydeligere for meg selv, gjorde jeg en avtale med webfreakpoeten jeg bor sammen med, vi skulle gjøre dette sammen. For å sjekke hva jeg klarte, gikk vi en prøvetur. På det første forsøket klarte jeg å gå fra huset og bort mot foten av åsen og ca 50 meter opp.

Nå skal det sies at det var fryktelig varmt den dagen, men jeg prøvde å pushe meg selv. Den indre sabotøren overtok helt der jeg sto og så oppover stien mens svetten haglet og jeg heiv etter pusten. Jeg bare kjente i hele meg at dette kommer jeg aldri til å klare.

Så fulgte den indre kritikeren med på hylekoret, og det eneste jeg kunne kjenne på var nederlaget og jeg tenkte at dette var for dårlig, denne strekningen hadde jo vært en lett match tidligere…men vi er ikke i fortiden dessverre.. Det gikk opp for meg hvor ille det sto til med meg.

Jeg prøvde å tenke at tidligere hadde jeg tross alt vært mye friskere, måtte ikke glemme det. Jeg tenkte tilbake og minnet meg selv på at det var ikke så mange år siden jeg klarte å gå i timesvis i marka både opp og nedover bakker. Jeg prøvde å holde motet oppe med tanke på at, hadde jeg klart det før, klarer jeg det sikkert igjen.. Kunne nesten høre buldringen av sabotørens mumlende tvil i bakhodet mitt..Jeg tuslet hjem og følte meg ganske motløs.

Så ble det ferie og webfreakpoeten og jeg dro på en roadtrip nedover landet og inn i Sverige. Helt på lykke og fromme, akkurat slik vi liker det

En særlig varm dag skulle vi bare gå fra spaavdelingen og opp en liten bakke til hotellet og rommet vi bodde på. En dag på spa skulle jo gi energi, tenkte jeg men fikk et illebefinnende midt i bakken. DET ga den indre sabotøren blod på tann.. for en skam,  jeg kom aldri i verden til å klare målene mine i løpet av sommeren. Webfreakpoeten prøvde å mote meg opp, men jeg sa ingenting selv om jeg tenkte desto mer…..

Jeg lot sabotøren herse med meg og var overbevist om at jeg ikke ville klare det, jeg var dømt til denne skranglete kroppen og denne dårlige formen for resten av livet. Det var virkelig ingen god følelse.

Etter noen dager mer eller mindre i horisontalen, og energinivået hadde steget litt. Jeg bestemte jeg meg for at den indre sabotøren og kritikeren og hvem det ellers måtte være som hadde meninger, var jo faktisk ikke egentlig meg og at JEG var sterkere enn dette og nå var det nok!

Jeg bet tennene sammen og kjøpte meg treningskort på treningssenteret uten å tenke meg om. Jeg la om kostholdet og begynte å trene. Sist jeg hadde trent på treningsstudio hadde jeg vært sprek og mestret det, jeg hadde ikke glemt mine gamle  øvelser og hjernen hadde ikke glemt mestringsfølelsen. Jeg klarte det og etter tre uker ville jeg prøve meg på åsen igjen. Webfreakpoeten og jeg tok på oss tursko og begynte å gå. Han er tålmodig heldigvis og hadde gått der flere ganger og kjente dermed veien.

Jeg stengte ute den «pipende syte- stemmen» til min indre sabotør og skapte min egen heiagjeng i tankene. Jeg omtrent mulmlet et mantra for meg selv; -Dette klarer du, kom igjen! Jeg pushet jeg meg stadig videre. Webfreakpoeten var kjentmann  og  forklarte veien og det som lå foran. Jeg stoppet opp og pustet når jeg måtte og gikk inn i en tilstand av ren vilje og intensjon. Jeg enset ikke annet enn at å flytte den ene foten foran den andre og ikke gi opp, ikke søren heller om jeg skulle gi opp.

Plutselig var vi på toppen!

JEG HADDE KLART DET!!!! For en jublende følelse. JEG HADDE KLART DET!!!!

Dermed erstattet jeg den gamle erfaringen som fortalte meg at jeg ikke mestret å gå så langt i oppoverbakke, med en helt ny erfaring som viste meg at jeg klarte det fint.. Den jublende følelsen kan ikke beskrives. Jeg vet nå at jeg kan og konseptet med å gå tur er helt forandret. Jeg klarer det!

 

Mestringsfølelse er så viktig. Og er dine ferskeste erfaringer at du ikke mestrer, så blir det lett din sannhet. Det er helt utrolig hvordan sabotøren i deg klarer å vinne terreng og ødelegge.

Mitt råd er å gjøre hva du kan for å erstatte opplevelsene slik at du får gode mestringsopplevelser. Iallefall når det gjelder ting som er viktige for deg.

Så når det gjelder kostomlegging, hadde jeg ikke lagt om kosten før? Jooooda, mange ganger, men viljestyrken tar gjerne en av sine berømte ferieturer og sluttet å spille på lag. Dermed har mine spede forsøk og eksperimenter aldri blitt til varige vaner. Spesielt ikke hvis jeg ikke så resultater med en gang.

Jeg har innsett at når helsa har blitt såpass dårlig, er det nødvendig å innføre en varig endring. Det finnes ingen unnskyldninger! – Vekta har godt av det også. Det var vondt å virkelig innse hvor mange kilo som har kommet på de senere årene. Det meste er ødem, siden jeg har lymfødem men likevel…

Man må faktisk innse ting for å kunne gjøre noe med dem. Jeg har fått viljen til å bråvåkne. ikke mer ferie!  Jeg vil ha en bedre helse og livskvalitet. Jeg trener nå jevnlig og har lyst til å trene, jeg føler meg bedre, men det krever at jeg finner balansen mellom det å pushe meg og det å kjenne hvor grensen går for hver gang. For pusher jeg for mye, så kan det ta uker før energien er restituert igjen. Uansett har jeg ingen ambisjoner om å være på et topp idrettsnivå, vil bare bli bedre form og være i bevegelse .

Den indre kritikeren prøver å fortelle meg hvor mye jeg MÅ trene og hva jeg BØR gjøre. Kritiserer for at jeg ikke klarer det jeg klarte før. Sabotøren prøver å overtale meg til å ta et kakestykke eller få meg til å hoppe over en trening. Men de taler for døve ører! Jeg driter i dem rett og slett.

Å mestre er som sakt så viktig. Det å lære å senke lista litt,  slik at man kan mestre og sakte men sikkert. Man får heller flytte lista i takt med det en klarer. Det du kan risikere er å oppleve glede og tilfredshet. Er lista for høy slik at mestringen ikke oppnås, kan lett stress og frustrasjon føre til at man gir opp. ubevisste minner om manglende mestring vil bli ditt største hinder for å klare det du vil. Det gjelder alle områder i livet. Vet du om det kan du også gjøre noe med det.

Hva består forandringen av? –  Jeg vet nå at jeg ikke vil falle av lasset igjen. Føler at jeg har integrert det hele fra viten til gjøren, det er hærlig. Det gir overskudd og humør. Og nå har jeg proklamert det så nå er det offentlig! Mer virkelig på en måte.

Det ene førte til det andre og jeg har innført forandringer over hele linja. Har fått en lege som tar meg på alvor, har organisert både her og der i huset. Kaster, resirkulerer og gir bort ting. Tenk jeg oppdager hvor mye lettere det er å kvitte seg med det som ligger lagret, enn det var før. Kan med glede si at jeg nå føler meg ajour med det meste

 

Også med noe som har” gnagd” meg i flere år…..

Jeg ble ”lurt” i 2009 til å danne et Norsk Utenlandsk Foretak.Et såkalt NUF av et firma som heter Panlegis. Har googlet dem i ettertid og oppdaget at jeg er dessverre ikke den eneste. Samme oppskrift brukes tydeligvis og man blir sittende med ”skjegget i postkassen” . Det koster flere tusen å etablere og koster like mye for å avvikle.

Jeg har innsett at jeg ikke hadde kunnskap nok og rett og slett ble lurt trill rundt. Så satt jeg der da med et selskap og et holdingsselskap jeg ikke hadde bruk for.. Jeg trodde jeg bare hadde fått informasjon om selskapsform og et tilbud jeg skulle tenke på til over helgen. Før jeg visste ordet av det fikk jeg stiftelsespapirene pr mail. Da jeg protesterte fordi jeg hverken hadde sakt ja eller skrevet under på noe.

Var beskjeden jeg fikk at jeg ”hadde signert med en websignatur”??? Jeg kunne selvfølgelig avvikle men måtte uansett betale kostnadene for stiftelsen og da ville det kostet meg dobbelt så mye… Det hadde jeg selvfølgelig ikke råd til.

Jeg bestemte meg for å bare gjøre det beste ut av det. Og jeg har vurdert fra år til år hva jeg skal gjøre. Så plutselig var det bare nok. Jeg bestemte meg for å oppløse hele greia og rett og slett starte på nytt. Det vil ikke ha noe å si for noen av dere, men det innebærer myyye mindre frustrasjon, arbeid og penger for meg.

Så nå har jeg tatt et oppgjør og har ikke lengre et NUF,  men et flunkende nytt enkeltmannsforetak og det kjennes som en sekk med stein har falt av skuldrene.

For dere som vil kontakte meg har jeg samme telefonnummer, mail og nettsiden blir minimalt forandret.

Det heter ikke lenger Indriel Body & Soul LTD, men Dahlskjærs Universum – Indriel Body & Soul. Jeg blir bare å bruke Indriel Body & Soul som navn utad.

Jeg kan plutselig ikke skjønne hvorfor jeg har utsatt dette så lenge, det var jo så enkelt. Joda det kostet penger, men nå er jeg iallefall kvitt skjiten og med det en mengde årlige utgifter og frustrasjoner.

Denne prosessen jeg er i nå, har vart en stund, jeg begynte med å trappe ned og ta mer tid til meg selv, det vil jeg fremdeles gjøre,  vil gå mer på kurs, lære mer , skrive og kose meg. Har likevel en ambisjon med å få ned ventetiden på kanaliseringer til jul, vi får se hva som skjer. alle andre timer kan fåes i løpet av en uke eller to.

Hva er min konklussjon i dag kan du spørre?

Vel, om du kvitter deg med, eller i det minste nekter å høre og tro på din indre sabotør og bruker viljestyrken og nekter den ferie, så kan du gjøre det umulige. Jeg påstår dette ut fra observasjon og erfaring i møte med mennesker og ikke minst egen erfaring.

Det å ta en skikkelig oppsummering, rydding og rundvask i seg selv et par ganger i året er ikke dumt . det vil være godt på alle måter. En bedrift med respekt for seg selv har jevnlige evalueringer. Har skrevet om evalueringer før.  Alle kan trenge å se litt nermere på hva de har ”kostet under teppet”.

Det er så mange som lager seg nyttårsforsetter hvert år. Motstrøms, litt sånn kjerringa mot straumen som jeg mange ganger kan være, så syns jeg våren og tidlig høst er mye bedre egnet til litt sånn evaluering og lage nye mål.

Det blir like viktig for meg som å skifte dekk på bilen. Man tar av vinterdekkene, setter på sommerdekk og gjør seg klar til varmere tider og om høsten tar man vinterdekkene på igjen. Man sjekker at dekkene er i orden, har nok luft osv. Trengs noen å skiftes ut, gjør man det.

Så heretter skal jeg ha et par slike evalueringer og indre opprydding for året. Så mye lettere det kommer til å bli å ha bedre oversikt og utsikt fremover. Man kjører da ikke på vinterføre med dårlige sommerdekk… eller det kan jo være de som gjør det men det er jo ikke særlig lurt….

Ønsker du resultater i ditt liv, husk at veien fra tanke og ønske er selvinnsikt og vilje til handling, så kommer resultatene av seg selv.

Jeg er fornøyd med meg selv, det har jeg lov til å være, for gurimalla så godt dette har vært. Husk at dine mål alltid skal være tilpasset deg ikke noen andre!

Jeg har også sett litt på hva ubearbeidet sorg kan gjøre med en over tid, det er et eget tema der jeg skal gå dypere inn på viktigheten av bearbeiding og forløsning av sorg, Poster dette nye blogginnlegget om noen dager, så stay tuned!

 

 

 

forandring
høst

.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.