Indriel Body & Soul

Fra bloggen

Photo by Gabriel Matula on Unsplash

Når går krenkelser og varslingssaker for langt?

Hva er galt med Line Oma? Har hun tatt sine følelser av å bli krenket og varslingssaker for langt? Den første varsleren i Trond Giske saken er nå ute igjen som varsler. Den gangen hadde Trond Giske kysset henne mot hennes vilje. Nå er det ikke en #meetoo sak det gjelder.  Selv om jeg tenker at det indirekte er nettopp det det gjør. Nå roper Oma med store bokstaver om hvor fæl Anne Trettebergstuen er. Denne gangen er det Dagbladet som tar saken.

Line Oma påstår at hun har blitt utskjelt i telefonen av Anne Trettebergstuen, så ille var det at hun ble fysisk dårlig av det…

Dette er en versjon Trettebergstuen selv ikke kjenner seg igjen i. Hun gjorde som hun pleier når hun er uenig med noen. Ringte direkte og snakket med personen det gjaldt, i dette tilfellet Line Oma. Hva gjør Oma så? Hun føler seg krenket og varsler heller media om saken rett før ny likestillingspolitisk talsperson skal velges. Hva ønsker egentlig Line Oma å oppnå? Dette er viktig å spørre seg selv før man synes synd på henne. Hun ønsker å hindre Trettebergstuen å bli valgt som likestillingspolitisk talsperson.  Hvorfor?  Fordi hun har krenket henne eller fordi Trettebergstuen ikke sto på barrikadene og valgte heller å være taus om varslingssakene mot Giske. Derfor mener Oma at Trettebergstuen ikke er skikket til å være likestillingspolitisk talsperson i partiet.

Jeg synes det er skremmende at hvem som helst kan varsle om eller si hva det måtte være om andre i media. Røre opp i folks emosjoner, skape følelses og meningsstorm, mediastormer. Det er lett å glemme at en sak har alltid to sider.

Noen mennesker er sårbare og tåler dårlig å bli konfrontert. Sånn har det vært til alle tider. Er det noe jeg har lært etter mange år med personlig utvikling og fordypning i kommunikasjon så er det at en subjektiv følelse ikke alltid viser sannheten.

 Man kan ikke kan si DU såret meg om man står igjen såret etter en samtale eller hendelse. Det føles sånn ja, men er det sånn? Hvis JEG blir såret er det vel noe som allerede finnes i MEG som trigges. En sårbarhet, tidligere erfaringer, eller usikkerhet i MEG som får meg til å reagere. Hvis Oma er så sårbar, usikker eller traumatisert at en prat på telefonen om en uenighet får henne til å føle seg fysisk dårlig, bør hun kanskje søke adekvat hjelp tenker jeg.

Er faktisk ganske lei av å følge med på alskens sutring og varsling for den minste ting. Vi krenkes over en lav sko.

Selvfølgelig skal graverende tilfeller varsles. Selvfølgelig! Men om man i denne nye varslingskulturen kan gjemme seg bak en varslingssak og skjule sine egne personlige følelser og nag for å forfølge den man har noe imot eller er uenig med. Da mener jeg det begynner å gå for langt.

Vi er alt for raske til å flytte skyld over på andre, projisere sitt eget over på andre.  ( man angriper og beskylder andre for det man selv gjør, er eller føler)

Som en som ser litt mer enn de fleste, ser jeg også igjennom en del av dagens «bullshit!» Og akkurat nå kjenner jeg at jeg blir litt lei. Så lei at til og med jeg hiver meg på for å si noe. Håper min stemme kan hjelpe i allefall et menneske til å tenke litt før man reagerer/ handler.

Hva feiler det egentlig Line Oma? Hva driver henne? Jeg synes faktisk oppriktig synd på henne. For hennes indre kaos, usikkerhet og bitterhet må være mye å bære på. Det verste er at hun ikke selv forstår hvor patetisk dette forsøket kan virke. Skal det ikke være mulig å være uenige, diskutere? jeg frykter at hvis disse tendensene få lov til å utvikle seg blir det hevngjerrige, sårbare mennesker som i sin rettferdig harme henger ut hvem det måtte være for tilslutt bestemme alt og styre landet.

Dessverre finnes denne typen mennesker på alle arbeidsplasser, i alle organisasjoner, grupper, lag og foreninger.

De turer frem, beskylder og terroriserer, men de ser ikke seg selv i sin selvrettferdighet. Ikke nytter det å snakke med dem for slike mennesker kan man ikke resonnere med. Hvem varsler vel om sånne mennesker? Uansett hvor mange graverende eksempler man kan legge frem..

Tankene mine går til Hekseprosessene i Salem på 1600 tallet. Heldigvis har vi kommet lengre enn det sier du kanskje? Sånn har vi det vel ikke? Kanskje vil ingen bli henrettet, men likhetstrekkene er der. Et par mennesker roper høyt og peker ut «heksene». Uskyldige mennesker døde den gang fordi noen unge umodne jenter fikk makten til å være heksevarslere. Vi vet anklagene var uriktige i dag, men den gang hang hele samfunnet seg på. De som ikke var overbevist turte ikke si noe i frykt for å bli stemplet som en av heksene. Den aller første heksen jentene pekte ut var et direkte resultat av en familie feide. I den tiden var uforstand, religiøs fanatisme og massehysteri årsaken til tragedien som utspant seg i Salem. Hvilken unnskyldning har man i dag?Har vi virkelig utviklet oss så mye lengre, eller har vi bare skiftet årsaker til forfølgelsene? Massehysteriet lever i beste velgående fremdeles. Et dødelig våpen i hendene på dyktige manipulatorer,

Den ukritiske varslingskulturen som er i ferd med å utvikle seg, i vårt samfunn i dag, bør vi vokte oss litt for. Hva kan de av oss som ikke vil delta i dette gjøre? Vi må i alle fall forsøke å se en sak fra ulike sider før vi hopper på hylekoret og blir et redskap, en mobb som fratar andre mennesker sin verdighet, sitt levebrød, sine verv og posisjoner ut fra kun et eller to menneskes påstander eller meninger. Hvor lett blir det ikke å ødelegge noen vi bærer nag til? Har vi ikke rettsikkerhet lengre i sosiale media og andre media? Indisier er ikke, og har aldri vært nok til å dømme noen. Selv om det er det som foregår i praksis.

-Om jeg er fornærmet og såret gir det meg ikke rett til å ødelegge et annet menneske. Det handler om etikk og moral! Tusberg og Tønne kan gjemme seg bak sarkasme og humor men hvor går grensen?

I denne spesielle saken skal man heller ikke være blinde for at dette faktisk kan være enda et ledd i den maktkampen som foregår i Arbeiderpartiet. Trettebergstuen valgte å være taus i varslingssaken mot Giske. Det kan være mange grunner til det. For det første har man rett til å tenke og mene hva man vil. Man har også rett til å avstå å blande seg i debatter. Hun kan ha vært usikker på hva som var sant. Usikker på alvorlighetsgraden. Usikker på hva som egentlig lå bak varslingene. Eller hun rett og slett bare valgte å holde en lav profil for ikke å blande seg i en konflikt, eller bli en del av den.

Mulig Line Oma mener Trettebergstuen tilhører leir Trond Giske? Uansett hvilke av disse årsakene som måtte ligge bak gjør det faktisk ikke Trettebergstuen uskikket til å være likestillingspolitisk talsperson. Vi glemmer kanskje at likestilling handler om BÅDE menn og kvinner. Det handler ikke bare om å ivareta kvinners rettigheter. Det må ikke bli sånn at hvem som helst kan komme med varsler og så er det over og ut for den det varsles om. At menn bare ved å være menn er griser og om man mener noe annet er man ikke et ok menneske.

VG sin behandling av Giske videoen er friskt i minne. I denne saken hadde Giske ikke gjort noe som helst galt. Men varsleren hindret ham likevel i å komme til nye politiske verv. Hylekoret hylte som om dette var en helt klar sak. Så viste det seg at det var det ikke. Varsleren går fri, journalisten i VG får 6 mnd. betalt permisjon, og kan si «mission accomplished» …

Det med VÅR ( hylekorets) hjelp. Joda for vi som lesere reagerer, tar parti og lar oss dras inn i massehysteriet. Blir deltagere i en stillingskrig uten kanskje å undersøke fakta. Så blir det som det blir. Men er det riktig, er det etisk og moralsk?h

Direkte maktovergrep, voldtekt, mobbing og psykisk trakassering SKAL varsles. SELFØLGELIG!

Men ukloke valg på privaten, klumsete tilnærmelser i fylla, fylleringing eller teksting, uenighet, og diskusjoner, skal dette virkelig varsles som alvorlige saker? Hvis man ikke tåler fulle tankeløse mennesker bør man ikke gå på fest. Tåler man ikke uenighet har man et problem. Et problem man bør se nøye på og da mener jeg se nøye på seg selv!

Jeg har i en alder av 53 år opplevd min del av uønsket oppmerksomhet, uenighet og diskusjoner. Jeg har blitt både såret, støtt og lei meg. Men jeg har også følt på kroppen det som virkelig er overgrep og tvang, utfrysning og hersketeknikker. Jeg har blitt mobbet av kvinner fordi jeg var en trussel og fordi jeg sa ting som de var. Noen følte seg visst truet av mitt blotte nærvær. Selv om det er lenge siden har disse opplevelsene gitt meg et perspektiv. Ikke alle er like hardhudet. Det er greit, men skal det at man ikke tåler så mye gi rett til å ødelegge for andre? Er ikke det mitt/ ditt eget ansvar i så fall?

Så seriøst: Skjerpings! Hvor hårsåre skal vi være før det blir dumt? Hvor går grensen mellom å føle seg krenket og virkelig være det? Vi har selv ansvar for våre egne følelser og handlinger. Da jeg var liten fikk jeg et råd av mamma. Tell til ti. Var jeg sint, skulle jeg telle sakte til ti før jeg sa eller gjorde noe. Det fikk meg til å roe meg ned og handle litt mer behersket. Kanskje man skulle lære seg å telle til ti også når man føler seg krenket. For så å tenke igjennom hva som faktisk trigget disse følelsene, hvor kommer følelsene fra, og om det faktisk er snakk om en faktisk krenkelse før vi roper Ulv? Norsk Lov definerer hva som er ulovlig også når det gjelder ærekrenkelser. Det er mulig å føle seg krenket uten at man faktisk har blitt krenket.

Det er betimelig å spørre seg om sosiale media og media generelt har blitt vår tids gapestokk? Der vi og journalister kan skrive hva vi vil uten tanke for konsekvenser, for å få det som vi vil, få vår hevn, osv. Burde det være tillatt? Joda det er ytringsfrihet, men skal man kunne gjemme seg bak ytringsfriheten for kunne si, beskylde og henge ut enkeltmennesker enten man gjemmer seg bak humor og satire eller det er gjennom «ranting» på Youtube, i Podkasts, facebook, instragram, eller i VG? Er det på tide å tenke nytt når det gjelder rettsvern?

Har vi egentlig ikke kommet lengre enn hekseprosessene i Salem? Ingen blir henrettet i dag det er så, men er det greit å henrette et menneskes rykte, anseelse, karriere og sjelefred bare fordi man syns man har rett til det? og når er nok nok?

Er Line Oma virkelig offeret her? Eller har hun en agenda? Skal man tro alt man leser? Kanskje kan det være lurt å spørre seg slike spørsmål før man sluker alt som blir skrevet og slutter seg til et hylekor?! Noen ganger trenger man en «djevelens advokat» Og når jeg nå tar rollen er det faktisk for å snu på flisa, skape perspektiv.

Hvor mange av oss har ikke lyttet til en venns versjon av en feide og hoderystende gitt all vår sympati og støtte. Så får man høre den andres opplevelse og følt mye av det samme? Hva er da riktig?

En sak er sjelden bare sort/ hvitt selv om mange ikke kan se annet.

(Regner med at noen blir temmelig krenket av det jeg skriver her, da minner jeg igjen om at jeg ikke trekker likhetstrekk eller snakker om alvorlige krenkelser, virkelig mobbing eller overgrep. Så pust og tell til ti, og les teksten en gang til. Har jeg fått deg til å tenke er det godt nok for meg.)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.