Har du lagt merke til at sykdom veldig ofte etterfølges av ord som frustrasjon? Jeg har selv opplevd det. Ja selvfølgelig kan man bli frustrert av å være syk og ha plager. Men mange blir også temmelig frustret av helsevesenet. De opplever å ikke få hjelp, bli tatt på alvor eller at de blir satt på vent alt for lenge for viktige undersøkelser og behandlinger. I de siste årene har jeg gradvis blitt mer og mer oppgitt over leger og helsevesen. Ikke bare av all uforstand, feilbehandling og underbemanning og alt annet man hører fra andre og ser på nyheter.
Men jeg er også personlig berørt og frustrert. Det er mulig jeg har vært kronisk uheldig med mine møter med helsevesenet i mange år, men hvis det jeg opplever i værste fall er gjennomsnittelig, er det ingen tvil om at noe snart bør gjøres. Det må kunne gå an å få bedre tid inne hos en lege og det burde være en selvfølge at leger faktisk undersøker sine pasienter. Joda man kan jo bestille en dobbel time hos legen, men nå er det så mange som gjør det, at det nesten ikke er mulig å bestille dobbeltime lengre. Det må kunne gå an å få komme til røntgen eller spesialist litt raskere.
Jeg har mange hendelserjeg kunne tatt opp som eksempler fra eget liv. Men jeg skal nøye meg med et. For nøyaktig et år siden tråtte jeg over og vrikket venstre ankel så ille at jeg trodde det var brudd. Jeg hørte en knekkende lyd da det skjedde og mistet omtrent bevisstheten av smerte. Dagen etter var ankelen veldig hoven og smertefull til tross for nedising og alt annet jeg selv kunne gjøre.
Så jeg dro til legen på hastetime morgenen etter. Det var så vidt han hørte på meg og så knapt på foten. Jeg ble imidlertid sendt i røntgen. Undersøkelsen viste ikke brudd. Men jeg fikk beskjed der at de ville ikke kunne se på røntgen om det var andre skader og at jeg burde hatt MR. Jeg håpet at det ville bedre seg og avventet. Dro tilbake til legen etter en tid fordi ankelen enda var hoven og smertefull og jeg hadde rare kuler på yttersiden fra ankel og ned mot fotbladet.
Men jeg hadde jo vært i røntgen skal vite og det var jo ikke noe brudd, så da.. fikk beskjed om å komme tilbake hvis det ikke ble bedre. Jeg dro frustrert hjem. Komme tilbake?, jeg hadde jo nettopp kommet tilbake for at ankelen ikke var blitt bedre. Jeg skulle flytte og hadde ikke energi og anledning til å ha klippekort på legekontoret.
Dessverre for meg har jeg en sykdom som setter seg i ledd og knærne sto allerede for tur til å undersøkes. Når man har to knær og en ankel som skal undersøkes nærmere, så er det lett å tenke, at det må jo være enkelt. Da tar man jo bare alt med en gang når man først skal på røntgen…. Men så enkelt er det ikke der ute i systemverdenen.
I mellomtiden rakk jeg å flytte og skiftet lege. Det er ikke noe galt med ham, men det er rutiner som gjør det vanskelig for pasienter som meg. Jeg er tilhenger av raskt og effektivt løse et problem. Men sånn er ikke systemet. For det første kan man ikke på en legetime ta opp både problemet med begge knær OG prolemet med ankelen. En legetime = ET problem.
Det er heller ikke mulig å få tatt røntgen og MR av begge knær OG ankel på en og samme avtale. Jeg tok opp problemet med knærne på legetimen min og uten at det ble sett så veldig nøye på dem, ble jeg henvist til røntgen av begge knær og MR av ETT kne. Det jeg hadde MINST vodnt i. Ankelen måtte vente til neste legetime. Vel og merke ETTER at svaret på bildene av knærne var kommet.
I mellomtiden fikk jeg akutt betennelse i albuen ( tennisalbue sa legen på legevakten etter at jeg hadde ventet i 5 timer og han hadde sett på meg i omtrent 30 sekunder) Og fem dager etter fikk jeg så vondt under hælen i den samme foten der ankelen hadde hanglet i månedsvis, at jeg ikke kunne trø på foten. ( Joda det kan gå fort i svingene med denne kroppen)
Da jeg kom til den nye legetimen, fikk han tid til å se på den vonde hælen, eller det vil si han så nesten ikke på den.
Men konkluderte med at det var betennelse i slimposen under hæla. Jeg tenkte at det er vel en sammenheng mellom den skada ankelen og den vonde hæla? For meg var det logisk. Jeg prøvde å si det og prøvde å få legen til å se nærmere på ankelen. Han hadde ikke tid til det men fikk heldigvis henvisning til MR for ankelen. Og vips var tiden ute, det å diskutere knær og albu var det ikke tid til. Da måtte jeg ha enda en ny time.
Det tok to uker før jeg fikk svar fra røntgeninstituttet. Og jeg er så heldig å få MR av ankelen om ca. 2 mnd. Så jeg går her med to kranglete knær, en ankel og hæl som jeg ikke kan trø særlig på og en albue jeg ikke kan bevege ( armen i fatle).
Har egentlig også en del andre ting jeg skulle ha fulgt opp og tatt opp med legen. Med dette systemet og dette tempoet så håper jeg å være ferdig med røntgen osv og muligens mer bevegelig i 2015. Hvis jeg bestiller meg timer hos legen et par ganger i uken fremover vil jeg muligens også få fulgt opp andre ting?
Joda jeg kan enda spøke med det. Men jeg tenker på hvordan det er for mange som er akutt syke, de som går slik og bare venter, i mellomtiden synker livskvaliteten og livsgleden. Det er kostnader for samfunnet men det er jaggu kostnader for de manneskene det gjelder også. Jeg får ikke gå meg de turene jeg har lyst til, kan ikke gå eller stå i lengre perioder om gangen. Kan ikke gå rundt å handle eller gjøre noe særlig husarbeide.
Kroniske smerter sliter på humør og energi. Jeg har for lengst lært meg å ta en dag om gangen. Prøver å ikke se på situasjonen som et problem. Men innimellom kommer frustrasjonene. Jeg kan ikke forstå at det ikke skal gå an å tenke mer helhetlig og effektivisere mer for å få fortgang i undersøkelser og behandlinger i dagens Norge. Har sett mange bare i min nære omkrets der det har tatt ÅR for å få skikkelig hjelp. Før kunne man dra til legen og der ble man undersøkt og ble men sendt på sykehus fikk man hjelp på tvers av avdelinger. Nå har det blitt håpløst. Å komme til enkelte spesialister er nesten umulig.
I andre land som i Thailand er det slik at du kommer til et sykehus, blir møtt av en almennlege. Kan ta opp alt som feiler deg. De tar alt av prøver og du får de undersøkelser du trenger DER og DA. Med en fantastisk service. Ikke minst er det også mye billigere. Tenk om noe sånt kunne være mulig i Norge?
Har reformer og fremskritt egentlig gjort helsevesenet noe bedre for pasienter?
Nå er det jo nesten slik at du må hjem fra sykehuset så fort du kan stå på beina. Har du vært hos en avdeling og de ikke helt har funnet ut hva som feiler deg må du kontakte fastlegen og bli henvist på nytt, til ny avdeling. For meg er det helt uforståelig. Jeg opplevde å ta MR av ryggen for å undersøke om jeg hadde Bechtrews sykdom. ( via revmatolog) Heldigvis var det ikke det, men prolaps og MODIC I og II. Men det tilhørte under ortopedi, og legen kunne ikke så mye om det, så da ble saken liggende død. Da er det opp til meg å bestille enda en ny time hos fastlegen for å få enda en henvisning……
Frustrasjonen bygger seg opp. Jeg har ikke energi til å følge opp! Man må være frisk for å være syk i Norge. Må man så innom NAV systemet og kjempe paralellt der Ja jeg skjønner at det er vanskelig å få folk tilbake i jobb. Man knekkes i systemet. Men ser politikerne på systemet, nei de ser på de kronisk syke, snylterne….. Helt vanvittig!!!
. I Norge må man være sterk og tøff for å kunne være syk. Sånn burde det ikke være. Er det rart at mange pasienter søker alternative behandlere? Nei jeg syns ikke det. Systemet kan takke seg selv.
Det har jo pågått en ganske heftig diskusjon i lang tid på om mennesker som er syke og har plager bør oppsøke legen/det offentlige helsevesen eller alternative behandlere. Holdningen er klar og mange skeptikere advarer mot alternativ behandling. Det kan synes for meg som det begynner å gå prestisje i diskusjonen og at det har utviklet seg til å bli en kamp om å ha rett, altså det vitenskapelige beviste og dermed anerkjente eller ”wildcardet” alternativ medisin som kan vise til bedring og gode resultater hos pasientene, men i følge skeptikere ikke kan «bevise vitenskapelig» at noe fungerer og derfor bare hjelper mennesker via den berømte placeboeffekten.
Jeg har erfaring både med det ene og det andre. Jeg er også både pasient og behandler. Dermed har jeg over tid sett problematikken fra mange sider. Jeg syns egentlig hele diskusjonen er latterlig. For det første er den ensidig. Det er vel ganske sjelden at alternative behandlere går til angrep på fastlegers kompetanse og metoder?
Så diskusjonen er stort sett basert på kritikk fra medisinere og forskere og kritikere i den vitenskapelige leiren. Det jeg har gjort meg opp tanker om, er hvorfor denne kritikken og angrepene ? Det som så oftest ligger bak angrep og kritikk er frykt. Nå skal ikke jeg påberope meg å vite hva alle leger og forskere tenker, eller hva de frykter. Men jeg kan anta at det kan ligge en slags frykt for ikke å ha den absolutte sannhet.
Miste sitt monopol på sannhet og rett til å behandle. Frykt for konkurranse. Et annet moment kan være at slik som helsevesenet er pr i dag med fastlegeordninger og alskens rutiner og køer, så er det ikke mange pasienter som føler seg ivaretatt, noe som kan gjøre at stadig flere søker alternativ behandling. Å angripe denne formen for behandling kan jo være en måte å forsøke å forhindre nettopp det.
En fastlege har knapt tid til å snakke med deg når du har time. Du får ikke ta opp flere ting på en gang og for hver time er det ofte at andre symptomer du har hatt ikke tas i betraktning. En almenpraktiserende lege kan ikke så mye om ernæring og vitamin- og mineralterapi. Hva mangler kan føre til osv. De har prøver som viser en gjennomsnittelig normalsone. Og så lenge det ligger innefor disse er det ikke noe problem.
Legene sitter fokusert på pc og undersøker ikke like ofte annet ved enn en rask kikk. Hos en alternativ behandler har de tid til pasienten, de lytter og de undersøker grundig og det ses på sammenhenger. Ulike symptomer blir tatt i betraktning. De tenker holistisk og behandler helhet og årsak, ikke bare symptomet. Jeg kan ikke skjønne hvorfor leger og alternativbehandlere ikke kan ha nytte av hverandre?
Hvorfor kan ikke leger og alternative behandlere jobbe sammen? De har tilsammen en helt unik kompetanse. Og pasientene ville bli meget godt ivaretatt. Samarbeid er tingen. Alle diskusjoner er bortkastet energi. Jeg tror på det frie mennesket og det frie valget. Ingen kjenner sin egen kropp bedre enn en selv og hvis man ønsker å få hjelp så går man dit man blir ivaretatt og der man faktisk kjenner at man får hjelp. Mange kritikere roper at man bare blir lurt hos alternative behandlere.
For mitt eget vedkommende må jeg si at jeg har flere ganger følt meg mer lurt av leger. Jeg har nesten gitt opp å gå til lege. Nå går jeg bare når det ikke er noen vei utenom. Jeg har møtt veggen så mange ganger der, at jeg snart ikke gidder mer.
Hvorfor? Jeg har slitt med kroniske sykdommer siden ungdommen. Det er av typen som ikke vises utenpå, unntatt i perioder med store smerter, da vises det når jeg går. Jeg har i flere tilfeller vendt hjem fra legebesøk mer fortvilt enn før jeg dro. Fordi jeg ikke har fått noen hjelp eller svar, men har likevel måttet betale for timene. Alt tar så utrolig lang tid uten at man får noen form for hjelp. Ingetning eller svært lite ses i sammenheng.
Å bli fortalt at man bare må leve med det, er rett og slett mangel på respekt for den som sliter. Og noen ganger har jeg måttet regelrett kjempe for å bli henvist videre når legen ikke vet nok. Det viste seg hver gang at jeg hadde rett og legen hverken hadde kunnskap nok eller tatt problemene mine på alvor. Selvfølgelig vet jeg at dette ikke gjelder alle leger. Men det gjelder for mange dessverre. Tenk om jeg selv ikke hadde kjempet og insistert? Hva da?
Uten å utlevere for mye om meg selv, skal jeg likevel fortelle om to ulike tilfeller: Jeg har gått til lege mange ganger i mine unge dager for å få hjelp for hormonforstyrrelser. (PCO og Endometriose)
Fikk beskjed om at jeg ikke kunne få barn og at jeg hadde ingen eggløsninger. Måtte bare leve med det. Jeg gikk til en naturtereapeut og fikk behandling med akupuktur, fotsonetereapi og div kosttilskudd. Etter 12 uker var menstruasjonssyklusen normal og uten smerter. Noe jeg aldri hadde opplevd før. Jeg har to voksne barn i dag!
Jeg har en familie med mye hjerte/kar sykdommer. Hadde for noen år siden enorme hjerterytmeforstyrrelser. Det var til slutt så alvorlig og så ofte at det skremmende plagsomt. Jeg er av den typen som ikke blir vettskremt og tror jeg er døden nær, men når det ble såpass plagsomt måtte jeg ta det på alvor. Særlig med tanke på familiens hjertehistorie. Jeg forklarte min daværende lege hva problemet var.
Han skrev det ned på pc og uten å lytte på meg eller gjøre noen form for undersøkelse sa han at det var stress. Ta det med ro var beskjeden jeg fikk. Det bedret seg imidlertid ikke og jeg gikk til kiropraktor pga rygg og leddplager. Jeg nevnte problemet for ham og han hadde en del tilleggsutdannelser og kunne forklare meg at det var signalforstyrrelser fra hjernen ( uten at jeg kan gjenfortelle alt her ) og med et par grep som ikke tok mange minuttene ble hele problemet borte. Har ikke hatt det siden. Dette er bare to av mange selvopplevde eksempler. Så vil nok kritikerene rope; «ja men det er jo bare placeboeffekten!» Ja vel , sier jeg da, så det sier du..?
Høres ut som placeboefekten er noe negativt, noe dårlig, noe forbigående, tilfeldig, noe man inbiller seg. Det er iallefall slik mitt inntrykk av ordet er. Men det vi glemmer er at det handler om at noen blir friske fordi noe har fått dem til å TRO de blir det. Jeg vil mye heller bli frisk som følge av placeboeffekten enn å fortsatt være plaget eller syk. For meg er det revnende likegyldig hva som virker når jeg er dårlig, bare det virker.
Det jeg opplevde ga ikke en innbildt forbigående bedring. Det har vært varig bedring. Og jeg er ikke alene. Jeg har hørt utallige lignende historier. Tror det er på tide å begynne å respektere ulike kompetanser og arbeide på tvers av grensene til det beste for pasientene. Det jeg tror blir litt borte i diskusjonen, om hva som er etisk riktig i forhold til det vitenskapelig beviste, er hva er som faktisk er til det beste for pasienten. Fra å komme med en formynderrolle der man vil forby, kan man påta seg en omsorgsrolle der man tar vare på. Ikke diskutere hvem som har rett, eller sloss som i en boksering.
Det vitenskapelige hjørnet mener oppriktig at deres hjørne er det beste og at de har rett, men når mange pasienter ofte føler at de ikke får hjelp eller blir tatt på alvor, vil de ikke likevel trenge noe mer da? Jeg har prøvd både fysioterapi og kiropraktikk og osteopati. Av disse er det bare fysioterapi som er stuerent i vitenskapelige kretser. Jeg personlig har fått mer hjelp av kiroptaktor og osteopat. Til sammenligning hadde jeg en gang 35 timer hos fysioterapeut uten bedring og tok saken i egne hender og gikk til kiropraktor tre ganger og var så og si helt bra. Der fant de ut årsakene til plagene mine også. Placeboeffekt ??? Tja… si det..
Hva er placeboeffekten da? Placeboeffekten dras ofte frem som noe latterlig. Tenk så dum folk er som tror de blir friske. Jeg tør å påstå at Placeboeffekt er ikke dumskap på et mentalt plan. Det er et genistrek, en evne vi som mennesker har,på linje med at hjertet slår og pusten går og alle andre prosesser som skjer av seg selv og gjør at vi lever.
Placeboeffekten er ganske enkelt kroppens iboende egenskap til selvhelbredelse! Den kan trigges/ aktiviseres enkelt gjennom fokus og bevissthet. Noen ganger må det kanskje trigges litt utenfra for å starte opp. Det betyr ikke at vi på noen måter er lurt når selvhelberedelsen trer inn, uansett årsak.
Det som skjer er reelt. Folk blir faktisk friske. Hvordan noen kan avfeie dette som «feil» er jo i grunnen det som er mest latterlig. Når det kommer til stykket handler det vel mer om hva en selv føler er riktig? Og blir noen bedre av plager og samtidig får en bedre livskvalitet, er ikke det bare fantastisk? Hvorfor er det ingen som vitenskaplig forsker på tankens kraft eller kroppens iboende kraft til selvhelbredelse? Even er høyst reell noe mystikere har vært klar over i tusenvis av år.
Elefanten Dumbo fra Disneys eventyrfilm, kunne jo fly, men visste det ikke, så han fikk en magisk fjær som han trodde på fikk ham til å fly. Han brukte fjæren for å kunne fly. En dag mistet han den mens han var i luften og begynte å falle. Han lille kamerat fortalte ham da at han ikke trengte fjæren fordi han kunne fly. I siste liten oppdaget Dumbo at han fløy uten fjæren. Flygefjæren hadde bare hvært middelet/ placeboet som trigget hans iboende evne. Selvhelbredelses mekanisme i mennesket trenger noen ganger en «flygefjær» for å bli aktivert. Hva som trigger evnen er uinteressant egentlig. Om det er ”sukkerpiller”, samtaler, bønn, energioverføring/ healing eller hva det måtte være.
Vi har alle hørt om tankens kraft, og i bibelen står det at tro kan flytte fjell. Dette er urgammel visdom, noe vi ikke bare skal avfeie som sludder. Det vi tror blir vår virkelighet. Jeg har selv hatt og sett spontanhelbredelse ved healing og/ eller bønn. Det er en uendelighet av tilfeller som dessverre ikke er satt i system i vitenskapelig øyemed. Det betyr ikke at det ikke skjedde. Så lenge vi ikke vet alt, kan man heller ikke være avvisende til det som enda ikke er utforsket. Hvis det ble vitenskapelig bevist at healing uten tvil virket, ville skeptikerene umiddelbart skifte mening?
Mitt inderlige ønske er at om man ikke kan tro på det samme, eller være enige, iallefall bør bygge en bro. En bro av gjensidig respekt for den kompetanse som finnes på begge sider. Lære samarbeide og la hvert enkelt menneske velge selv. Ingen leger bør sette hardt mot hardt hvis pasienten også vil ha alternativ behandling og ingen alternative behandlere bør be sine pasienter om å slutte med medisiner eller ikke henvise til lege.
Det er helt klart mange ting bare leger kan hjelpe med og det er helt klart mange tilfeller der pasienter får hjelp og svar hos alternative terapeuter. Min drøm for fremtiden er at det blir færre grenser og mer samarbeide til det beste for alle pasienter. For som pasient vil jeg bare ha hjelp innen rimelig tid og når jeg hjelper andre vil jeg bare deres beste, for jeg vet hvordan det er. Jeg har sett hva som kan skje med mennesker når man finner den dypere underliggende årsak til plagene.
Jeg setter min lit til at firkantede systemer snart blir overflødige. Husk at du som pasient bestemmer. Ikke vær redd for å insistere hverken i forhold til undersøkelser du mener du trenger eller si fra hvis du mener legen din burde tenke i andre baner også. Det er DU som kjenner din kropp best. Og når det kommer til stykket vil vi jo alle bare ha en god livskvalitet, eller allerhelst være friske og frie, vil vi ikke ?
