Jeg har reflektert en del over projeksjoner i dag.

Projeksjon er : Forsvarsmekanisme eller mestringsstrategi, hvorved en tillegger andre følelser, motiver eller egenskaper en selv har, men som en opplever som uakseptable og derved benekter hos seg selv. Eks.: Egen fortrengt aggresjon projiseres på andre, slik at en opplever dem som ubehagelige, truende eller de skaper frykt.

«Uansett hva jeg måtte gjøre av feil, er det alltid DIN skyld!»

 

Innenfor psykologi og i den alternative verden, er projeksjoner et kjent fenomen. Men hvor sikre kan vi være på at det alltid er den andre part som projiserer? Hvor sikre kan vi være på vår egen suverenitet og åndelige renhet? Er mange så rene og fri fra sitt ego som man påberober seg å være? Jeg er en betrakter, og jeg ser og jeg opplever.

Det er ikke alltid at kunnskapen om projeksjoner går hånd i hånd med selvinnsikt, dessverre. Hva er det med menneskers aggresivitet og hva er det med oss, som så lett fraskriver oss ansvar og dømmer andre. Det er ikke noe som får meg til å reagere med mer harme, enn at jeg selv eller andre blir feilaktig dømt kun ut fra antagelser alene.

Gjør jeg det aldri selv? Jeg vet jeg har gjort det. Og kan nok gjøre meg opp enkelte tanker om andre, men jeg prøver likevel så godt jeg kan. Prøver å være åpen og gi «tiltalte» retten til å være uskyldig, frem til det motsatte er bevist.

Det har gitt meg integritet nok til å sette grenser og ikke tåle hva det måtte være, fra andre. Jeg har lært i det siste at jeg heldigvis ikke bryr meg så mye om, hva andre tror. Heller ikke om de misforstår hvem jeg er eller mine motiver. Det er ikke ofte jeg kommer i møte med slike mennesker, heldigvis. Men har hatt tre frittstående episoder det siste året. Tre helt forskjellige situasjoner og mennesker. Jeg ser på det som en test.

Jeg har lært mye, det nytter ikke å prøve å korrigere, forklare eller komme til enighet. Helt bortkastet energi. Når noen antar, har bestemt seg og putter deg i bås, mener å kjenne alle dine tanker og hensikter. Da er de ikke til å rokke. Forklarer du deg, vil det sannsynligvis bare gjøre situasjonen verre. Det beste er å bevare roen og sette klare grenser.

Kjenner man seg selv vet man hvem man er og lar ikke andres antagelser vippe en av pinnen. Jeg vet hvem jeg er og jeg prøver å være åpen for kritikk. Blir jeg beskyldt for noe kan jeg bli lei meg. Både fordi jeg blir skuffet over den andres synspunkt og fordi det kan være et potensial der for at det de sier kan være sant.

Selvinnsikt er noe jeg har og jeg bruker denne evnen. Holder den vedlike. Veier alltid all kritik mot min kjennskap til meg selv.Enten har man denne evnen eller ikke. Man ge kan ha en posjon selvinnsikt men fortrenger den for å slippe å se. Med det sier jeg ikke at jeg SER alt ved meg selv, men så langt der  er mulig så gjør jeg det. Har iallefall ingen blokkering i forhold til å se meg selv, også de mørkere sidene.

Selvinnsikten må trenes som en muskel. Alfa og omega for selvinnsikt er VILJEN til å se seg selv. Uansett hvor ubehagelig det måtte være.

Hvorfor dette temaet i dag ? Jeg vet at mange erfarer å bli angrepeet, anklaget osv.

Mitt beste råd i slike situasjoner er; Vit hvem DU er og vær trygg på deg selv. Vi vil alle prøves på vår egen integritet. Spesielt hvis man er usikre. Det kan være veldig ubehagelig, det kan trigge en hel masse følelser. Men det er helt greit! Kanskje var det akkurat det som var meningen. Føl, reager, ikke vær redd for det. Men la deg ikke knekke, stå i deg selv og hold på din egen integritet!

Ingen kan tekkes alle, eller gjøre alle til lags. Det vil alltids finnes mennesker med så mye smerte, frykt og sinne i seg, at de må dominere andre. Det vil alltid være noen som er psykisk ustabile eller på andre måter finner det på sin plass å la sitt eget gørr, gå ut over deg og meg.

Vi bestemmer faktisk selv hvor mye vi vil la det gå ut over vår egen selvfølelse eller hvor mye man tillater andre å trykke oss ned eller la det ødelegge humøret.

Hva andre måtte tro, tenke og mene om meg, er faktisk helt uten betydning. For JEG vet hvem jeg er og de som kjenner meg vet hvem jeg er. At fremmede mennesker lager sitt eget bilde av deg og meg, hva betyr det egentlig? Er det så viktig? Det får bare den betydningen man gir det.

Hvis man har et enormt behov for å bli likt kan det nok slike projiseringer virke skremmende eller nedslående. Vi vil erfare både å være de som prosjiserer og vi vil bli utsatt for projeksjoner. Hvorfor? Fordi vi skal lære å stå sterkt i egen kraft. Vi skal vite hva vi står for og bli så trygg i det at vi ikke lar oss rokke.

Vil det si at vi ikke engang vil føle ubehag? Nei, men graden av ubehag er ikke det som avgjør om vi står i egen kraft eller ikke. Jeg har erfart at ubehaget kan være stort, men jeg lar meg ikke skremme av det. Jeg er en som gråter lett, spesielt hvis jeg blir frustrert eller føler meg urettferdig behandlet av noen som står meg nær og brude vite bedre.  Jeg takker faktisk for disse erfaringene, uansett, for jeg ser at sterkere i meg selv enn det jeg nå er, har jeg aldri vært.

Vær forsiktig med å anta, vær forsiktig med å dømme og vær forsiktig med å sette i bås. Jeg gjør så godt jeg kan, for hva vet vi egentlig om andre? Et gammelt indiansk visdomsord sier at du aldri skal dømme en mann før du har gått mange mil i hans mokkasiner.

Fei for egen dør. Bli sterk i deg selv og bevar selvinnsikten på et sunt nivå. Det er mitt råd. Ikke send ditt negative skyts på andre. Ta ansvar for det som skjer i deg. Det å sette din grense når det blir for mange urettferdige negative piler skutt i din retning, er nødvendig. Men gå ikke til angrep selv. Ivareta din egen integritet.

Eksempel på klassisk prosjisering er når noen hisser seg opp og slenger dritt til deg og beskylder deg for akkurat de tingene som de selv sier og gjør. eller for å være slik de selv er.

Min mor sa ofte: På seg selv kjenner man andre. Det er bra sant. Men det som er så fint, er at det trenger ikke være sant. Kjenn deg selv og du vil forstå dine egne reaksjoner og blir i stand til å arbeide med dem i deg selv.

Jeg har skrevet et dikt i etterkant av å ha blitt utsatt for en projesering:

HVA DU SER

Hva ser du når du ser meg?

– Så sikker du er når du dømmer meg

så sikker på at du vet nøyaktig hvem jeg er

Uten å vite

Uten å kjenne til

og på lang avstand

Kan du påberope deg å

vite alle mine tanker og motiver

 

Du legger din fordømmelse over meg

som om var jeg en dødsdømt uten rettergang

på vei til skafottet

der du hever øksen

 

Forundret seg jeg opp fra mine gjøremål

Uvitende om ditt pågående indre drama

dine mange antagelser

men din reaksjon forbløffer meg

uforstående undrer jeg

 

Er det meg du ser?

 

Eller er jeg kun en hildring,

en refleksjon av din egen skygge

 

Dine antagelser

som piler

der de skytes langt forbi målskiven

alt for sent å korrigere

nytter ikke forklare

 

Jeg ser deg sikte, ser deg bomme

ikke engang nær blinken

du tror du ser

meg

Jeg

forstår at du bare forsøker å

eliminere

hildringen av deg selv

 

Det handler ikke om meg

det som foregår i deg

dine tanker

ditt mørke

Jeg tenker ikke ta imot

Ufortrødent går jeg tilbake til mine gjøremål

 

Måtte selvinnsikt komme til deg og gi deg fred

Alle dine beske tanker og antagelser

Forgifter

ingen andre enn deg selv.