Indriel Body & Soul

Fra bloggen

Ut på tur aldri sur !

Hva er det med oss kvinner og pakking når vi skal på tur? Eller for å sette fokus på den egentlige saken: – Hva er det med meg og pakking ? Hvorfor ender jeg alltid opp med å pakke så alt for mye? Ja vel, til mitt eget forsvar så skulle jeg denne gangen være borte i 12 dager og måtte ha med klær for ikke å snakke om alle toalettsakene som i seg selv veier minst fem kg.

– Ok, mulig jeg overdriver litt, har da tross alt ikke veid dem… men… hårføneren er jo kjempetung, minst 300g. Ikke nok med det, men jeg måtte jo ha med alt av kursmateriell for to kurs, div rekvisita, ekstra jakke, ekstra sko.for mye i baggasjen

Kofferten begynte å bli farlig full nå.. Men tenk om jeg ikke får vasket noe underveis da? Da måtte jeg jo være sikker på at jeg hadde nok klær og undertøy slik at jeg kunne være presentabel. Så er det det med været da, det er rimelig ustabilt for tia. Da må jeg jo med ha litt av hvert sånn at jeg slipper å fryse eller bli for varm. Så måtte jeg ha med pc, og annet teknisk utstyr, det går heldigvis i egen pc veske.

Jeg ser skeptisk på kofferten.. får jeg den igjen tro..? Jeg gleder meg til denne turen men tenker et lite sekund at jeg skal bakse med all denne bagasjen alene.. sukk.. Det får gå.

Velger tog som transportmiddel denne gangen. For jeg vet av erfaring at kofferten alt for ofte får merkelappen ”very heavy” på flyplassen medfølgende et krav om ekstra betaling for overvekt. På toget spør de ikke hvor mye bagasjen veier heldigvis. Så jeg føler meg rimelig sikker på at jeg sånn sett har alt på det tørre. Det eneste drawbacket var at jeg måtte skifte tog underveis.

På Hamar. Det hadde jeg aldri gjort før, men i tankene så jeg for meg, før i gamle dager da jeg skiftet tog i Trondheim og bare gikk rett over perrongen.. Så pytt, det ble da vel ikke så mye bry, tenkte jeg der jeg stresset med å få alt ned i kofferten og lokket på, slik at jeg kunne nå toget jeg skulle ta. Noe som i utgangspunktet var ganske essensielt for alt som skulle skje i dagene fremover. Hadde jeg alt med meg tro?

Jeg låste kofferten og tenkte at jeg hadde sjekket og dobbeltsjekket og hadde dette i tilfelle det, og det i tillfelle sånn, så da hadde jeg vel med det jeg skulle.

Jeg så på det manglende håndtaket øverst på kofferten, det som var avslitt etter siste tur nordover. Jeg sto der og plukket kofferten av bagasjebåndet, oppdaget en stor skrape langs siden på den og merkelappen med ”very heavy” var borte, og det var også håndtaket.

Lurte på hva som hadde forsvunnet først? Merkelappen eller håndtaket. Så for meg bagasjestueren der merkelappen var borte og han tar tak i håndtaket på kofferten og løfter den som en koffert skal. Bare for å oppdage at denne kofferten ikke er som andre og mister den slik at den skraper nedover bagasjebåndet eller noe sånt og håndtaket slites av.. ja sånn var det nok. Regner med han kom med noen saftige uttrykk.

Håper bare han slapp å få den på tærne.  Må vel kjøpe en ny koffert, den tanken slår meg alltid når jeg ser kofferten, men aldri når jeg er der at jeg kan kjøpe en.. Jeg tenker altså ikke så mye koffert skal du vite !

Ga55819UfXo3YGAz3Wno5QudtFzUUhIdXQGFBRFcjZAw

 

 

 

Min kjære skulle kjøre meg til Stasjonen på Melhus, til tross for at han hadde masse å gjøre med sin forestående bokdebut. Han trillet kofferten ut, og sendte meg et vitende blikk da han løftet den inn i bilen. Jeg nesten kjente hva han tenkte der jeg kom drassende på ytterligere bagasje, nemlig pc veska og en stor skulderveske med alskens greier jeg bare måtte ha.

Måtte jo ha nakkepute i tilfelle jeg skulle sove. Den jeg hadde tatt med var skikkelig stor og deilig og myk i sort plysj fra Ed Hardy. Ikke bare god, men stilig også. Det var noe annet en de harde kalde oppblåsbare greiene de fleste bruker. Med denne skulle jeg nok sove godt. Så måtte jeg jo ha med et lite pledd for ikke å fryse og hadde derfor stappet et sort fleecepledd i veska, En flaske vann, bananer, en bok, solbriller, briller, pengebok, lipgloss, ….ja og så videre. Ja jeg er født i Jomfruen, det er bare sånn vi er…i allefall jeg til tider..

Jeg møtte blikket til min kjære så rolig og fattet jeg kunne og lot blikket mitt fortelle at det var ingen vits å si noe akkurat nå. Da han hadde satt meg av og jeg så han kjøre avgårde, tenkte jeg at jeg er da en selvstendig kvinne.

Reise alene er da ingen sak. Akkurat som om jeg ikke har gjort det før liksom. Jeg dro ut det håndtaket som heldigvis enda sto fast på kofferten og som tillot meg å trille den og så mot den lille bakken opp til perrongen.. pyttsan, den lille pinglebakken der skulle jeg vel klare. På vei opp prøvde jeg å bevare en viss verdighet, der jeg dro kofferten og måtte baksere skuldervesken over skulderen gjentatte ganger,  men den ville ikke henge der, mer sånn midt på armen, hverken her eller der.

Så jeg lot den være og løftet mer på pc veska som hang på samme arm men sopte nesten i marka. Det gikk jo fint på et vis, selv om jeg ble ganske anpusten.

Så sto jeg der da klar til å reise med positiv forventning til å få gjøre det jeg liker best, å ha kurs. Toget kom trillende og jeg bakset med meg pikkpakket bort til døren. Jeg så fort at her måtte jeg ta det i to omganger for å få alt opp trappen. Men heldigvis kom en svært sjarmerende konduktør og løftet kofferten opp uten anstrengelse. Jeg smilte mitt mest strålende smil og takket overstrømmende. Og en liten tanke om at likestilling egentlig var ganske oppskrytt, slo meg i et brøkdels sekund.

Jeg fant plassen min og kjente at jeg var sulten, og spurte kondoktøren hvor resturantvognen var. Han så litt lattermildt på meg og sa at det var ikke noe sånt på dette toget. Og jeg rødmet litt og mumlet noe om at jeg ikke hadde tatt toget på en stund og aldri dette toget.

Så tenkte jeg triumferende for meg selv at jeg hadde vært forutseende nok til å ta med bananer og vann så jeg kom ikke til å lide noe nød til tross for at jeg hadde skippet frokosten. Se det, var vel det jeg visste at jeg kom til å trenge det. Jeg hadde trodd at jeg kunne hente billetten på toget men det kunne jeg ikke. Den kan du hente ut på Hamar sa den hyggelige konduktøren, det får du tid til. Og jeg lovet å gjøre det.

Turen til Hamar gikk fint. Fikk ikke bruk for nakkeputen, siden jeg ikke sov, men jeg fikk da bruk for pleddet for det var kjølig i kupeèn. Ankomst Hamar i strålende sol. Og jeg begynte å dra med meg bagasjen min for å få den ned trappen på toget og det gikk nok for sakte for en, eller så var han bare en gentleman, for han bare tok kofferten og lempet den ned på perrongen uten å si noe, idet han gikk foran meg ned trappen. Takknemlig var jeg. Og glad, for det var tross alt ikke noe problem for en dame på tur.

På Hamar så jeg at jeg måtte langt avgårde for å skifte tog. Jeg dro med meg min tunge bagasje som jeg nå begynte å mistenke inneholdt sement. Hadde det ikke vært for at jeg selv hadde pakket, var det det jeg ville gjettet på. Jeg måtte holde igjen nedover bakken ned fra perrongen for kofferten ville ned i et helt annet tempo enn meg. Og da det skulle oppover igjen mistet jeg munn og mæle. Alt jeg så var en trapp, en  lang trapp med stor avstand mellom trinnene,  ingen rulletrapp. Jeg visste at jeg ikke ville klare å bære kofferten opp der og ble stående en smule rådvill. Men så fikk jeg øye på noen med flere kofferter trille rundt et hjørne bortenfor meg. Intuisjonen sa meg at det var en løsning bak det hjørnet,  så jeg fulgte etter. Og HALELUJA En heis.reisende

Hadde vært hyggelig om det hadde vært skiltet eller noe for dem av oss, altså meg som ikke var så kjent der. En hyggelig dame og en mann holdt av plass til meg og vi kom opp til spor 1 der vi skulle gå på toget videre. Damen ga meg kompliment for kåpen min og hun bar på et bilde hun hadde malt og jeg måtte skryte av det. Mannen lo og sa det var da veldig som dere skryter av hverandre, det ble en del latter.

Smilende gikk jeg ut av heisen og så kom jeg på at jeg muligens skulle ha kjøpt noe for å spise og jeg måtte jo også hente billetten. Så jeg dro med meg alt inn på kiosken. Det var fullt av folk og pulsen min begynte å gå når jeg så at jeg hadde bare 6 minutter til avgang. Å skynde seg med så mye bagasje mellom så masse folk er ikke så lett. Joda jeg hadde da vett til å sette kofferten ved inngangen innenfor synsvidde, men likevel. Fikk handlet litt frukt og en youghurt, (og javel da, en sjokolade) og jamen fikk jeg hentet billetten også og kom meg ut på perrongen.

Det var stappefullt av folk. Skulle tro Justin Bieber skulle komme med toget. Jeg skulle på vogn 10 og min logikk sa meg at det var bak i toget så da stillet jeg meg på perrongen sånn ca der jeg trodde den bakerste vognen skulle være. Men ikke kjenner jeg NSB sin logikk, og ikke kjente jeg på noen intuisjon, for da toget kom så jeg ingen vogn 10 og jeg forsto at jeg var i feil ende og måtte flere hundre meter lengre frem til den fremste vognen.. Jeg rykket fremover mellom folkemengden med dødsforakt, med den steintunge kofferten vinglende bak meg og skulderveska på albuen og pc veska dunkende mot låret. Det var bare meg igjen på perrongen og enda var jeg ikke helt fremme.

En konduktør hang ut av en vogn rett foran meg. Skal du med toget ? ropte han på gebrokkent Norsk. Jeg så dumt på ham. Hvor trudde han jeg skulle der jeg kom løpende med all denne bagasjen. Det var ikke akkurat Sinsenkrysset jeg hastet mot. Trodde han at jeg hadde funnet opp et nytt treningsopplegg? – Ja peste jeg, vogn 10. – Den er helt der borte sa han, du kan komme på her og gå gjennom toget.

Jeg gjorde som han sa. Mens jeg baste med bagasjen, sto han bare å så på. Trakk ikke en mine eller løftet en finger for å hjelpe meg. Før i tiden var det da en selvfølge at konduktørene hjalp passasjerer, men tydeligvis ikke nå for tiden. Da skal de sikkert ha et tillegg for det og det har jo ikke NSB råd til. Og da jeg endelig var ombord med alt mitt pikk og pakk, viftet han med flagget og toget rykket til og begynte å gå.

Inne i toget så jeg til min fortvilelse at det var trapper videre til neste vogn. Jeg mistet helt motet. Jeg spurte konduktøren pent om jeg ikke bare kunne sitte i den vognen jeg var i. Konduktøren brukte masse tid på å forklare meg at jeg hadde jo bestillt komfort vogn, og det var ikke dette.

Etter mye om og men fikk jeg forklart at det brydde jeg meg ikke om. Og fikk sitte. Dette var en stille vogn. Og jeg tenkte at det passet meg utmerket. Jeg satte meg tilbake og slo lyden av tlf. En mann satt og snorket høyt og en annen hostet og hostet. En fikk tekstmeldinger flere ganger.

Jeg så på klokken og lurte på hvordan det gikk med kurspapirene, hadde en liten skriver krise før jeg dro og fikk ikke skrevet ut noe. Min kjære holdt nå på å sette sammen kompendiet for meg og skulle sende det slik at jeg fikk det skrevet ut.

Det var tidsfrist på det og min kjære hadde sittet oppe så og si hele natten med det i tillegg til alt annet han skulle gjøre. Plutselig ringte han, jeg så at telefonen lyste opp,  ja for jeg hadde jo ingen lyd på. Det var jo stillevogn må vite. Jeg tok den og hvisket så stille jeg kunne at jeg satt på en stillevogn og kunne ikke prate. Han sa at alt var ok og papirene var sendt til utskriving. Jeg ble så glad og takket så masse, igjen så stille jeg kunne.

Plutselig skvetter en dame opp fra plassen sin bortenfor meg, strener bort til meg og bøyer seg helt opp i fjeset mitt og med et skikkelig smørblidt smil sier hun bitende. Konduktøren fortalte deg at dette var en stillevogn gjorde han ikke ?????? Så strenet hun tilbake.kjeftesmelle

I forfjupselsen brøt jeg samtalen og ble bare sittende å gape en stund. I all støyen som var fra andre så var det jeg som fikk oppgulpet hennes. Jeg holdt på å la det ta meg , men jeg visste at det lille jeg hadde laget av lyd i det halve minuttet, umulig kunne kvalifisere til en sånn reaksjon, så jeg tenkte at dama hadde nok bare en dårlig dag. Så jeg sendte en lang sms med det jeg ville si til min kjære. Resten av turen foregikk i absolutt stillhet.

Jeg gikk av på Gardermoen og var fremsynt nok til å ta en bagasjetralle. Å du hellige juledag for en forskjell. Da var det ikke noe problem. Jeg gikk glad og førnøyd ut og ble hentet og turen var over, iallefall første etappe. Skulle bo hos hyggelige mennesker og fikk låne rommet til tenåringen i huset, et stort fint rom hvor hun hadde tapetsert veggene med plakater av Justin Bieber. Jeg ble nesten en Bielieber i løpet av de dagene. Og som det passet seg kjøpte jeg en Justin Bieber hjertepute som takk for lånet av rommet.

Workshopen ble svært vellykket og alt var plutselig bare verd strevet.  Så ble det mandag og da var det neste etappe, og det var på han igjen med å boksere all bagasjen fra Jessheim og til Oslo med toget. Like før Oslo S kom det på fire konduktører og de gikk gjennom toget som om de lette etter noen. Og da jeg hadde fått alt av bagasje med meg ut av toget på oslo S, sto de der samlet rundt en ganske aggresiv person.

Akkurat der jeg skulle hente en av de eneste bagasjetrallene som fantes så langt øyet kunne se. Ble litt rådvill, skulle jeg bare gå stille vekk derfra uten tralle? Men etter all togreisingen med all den drassingen på den tunge bagasjen nektet jeg å drasse mer. Jeg skulle tross alt inn på ene enden av Sentralbanestasjonen og helt til andre enden og ned igjen. Så jeg trosset alt jeg måtte ha av usikkerhet og omtrent brøytet meg vei og bakset alt opp på en tralle.

Av en eller annen grunn ble fyren helt rolig og situasjonen så ut til å roe seg. Kanskje så jeg såpass bestemt og morsk ut at han roet seg ned. Ei morsk nordlandsk ei, er ikke å spøke med.

Lettet og glad for at det gikk så greit, gikk jeg derfra med trallen og tenkte: er det noen sak å reise med tung koffert da? Ikke når man har en tralle, det er sikkert. Så kom jeg på et par ting jeg faktisk hadde klart å glemme og måtte inn på Vita for å kjøpe det med. Så var det på han igjen. Tralla innfor døra, veske og pc veske på armen mens jeg hentet det jeg skulle ha. Varm og svett kom jeg fra ærendet med alt i behold, og vendte nesen mot heisen. Den som skulle ta meg  velberget ned til det nivået der man kunne praie Taxi. Men den var da ikke i orden må tenke. Så da var det å gå å lete etter en annen heis. Heldigvis fant jeg en som fungerte.

Nå var jeg lei og veldig motivert til å ta trallen med meg helt ut til Taxikøen, koste hva det koste ville. Var nesten villig til å begå lovbrudd for å slippe å dra mer på bagasjen. Heldigvis viste det seg å være ok, jeg parkerte trallen og da var det bare 30 meter igjen  å dra på koffert og pikkpakk bort til drosjene.

Sjåføren i den første ledige bilen vinket på meg. Jeg pustet lettet, nå var jeg snart i mål. Han skulle løfte kofferten inn i bagasjerommet og jeg sa litt spakt at den var litt tung. Han sukket vitende, som om han hadde løftet kofferter fra damer før, tusen takk sa han bare og stønnet mens han løftet den på plass. Så var vi underveis i Oslos rushtrafikk. Det humpet og ristet og plutselig var vi fremme.taxi

De store svingdørene på hotellet så greie nok ut. Jeg gikk med freidig mot inn og døren begynte å svinge. Jeg fikk ikke kofferten raskt nok inn og den ble stående i klem og der stoppet døren. Og jeg sto fast. Panikken holdt på å ta meg så jeg røsket til alt jeg kunne med de superkrefter man får når adrenalinet slår inn, og der løsnet kofferten og døra begynte å svinge igjen. Vel innenfor var det selvfølgelig enda et nivå opp til resepsjonen, tok rullestolrampa så jeg klarte vel det også kan tenke.

Etter å ha sjekket inn var det inn i heisen, opp på rommet og jeg slapp fra meg alt rett innenfor døra og slengte meg på sengen. ENDELIG… etter å ha pustet noen minutter så jeg meg om.  Koselig rom, alt på stell. Sliten etter reising, baksing og kursing syns jeg at jeg fotjente en skikkelig ”timeout”. Kjente ikke at jeg orket å dra ut for å spise. Selv om jeg visste jeg ikke akkurat trengte å ta med meg bagasjen ut. Det var bare nok på en måte.

Jeg er da ikke tapt bak en stol, tross alt, så jeg bestilte meg mat som ble levert på døren og nå bare puster jeg ut, mett og god og nyter stillheten og mitt eget selskap. Vel så stille som det kan være midt i Oslo. Og kofferten… den står der jeg satte den, såvidt innenfor døra. Skulderveska likeså. Bare pc veska har fått bli med helt inn. For jeg må jo skrive blogg må vite.

Jeg pakker ut senere. Det haster ikke, har fått den kofferten litt opp i halsen.  Jeg tenker på hvorfor jeg orker dette peset, hvorfor lærer jeg ikke? Hva er det som gjør at jeg aldri kan pakke lettere? Nå skal sant sies at jeg er vesentlig bedre enn før. Tankene går mange år tilbake da min datter var tre år. Vi skulle på vår første campingvognferie. Jeg presterte å pakke i vogna omtrent alt vi eide i klesskapene…. så joda det går fremover, og jeg tenker med meg selv at uten alt kursutstyret hadde jo ikke kofferten vært så veldig tung tross alt. Men akkurat nå er jeg som en hel egen enkvinnes-ekspedisjon til Himalaya å regne, uten en eneste sherpa….

Tenker litt sånn forsiktig optimistisk at nå skal jeg faktisk bare flytte alt dette en gang til, til neste overnattingssted og så er det kurs igjen. Men hva med veien hjem da tenker du kanskje? Det blir ikke noe problem tenk. For på søndag henter min kjære meg med bil for han skal på møte med forlaget og jeg får hjelp til kofferten, vi reiser sammen hjem og det blir ingen togbytte på Hamar!

Neste gang skal jeg ikke pakke så mye…..trur eg!

Another suitcase in another hall Paul via Compfight

2 comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.