2020 altså….Hva kan jeg si? Ikke mitt år så langt, for å si det sånn! Jeg er nok ikke alene om å føle på det. Tro det eller ei, for meg handler det ikke om Covid-19, konkurser, kriser, raseopptøyer, morderveps eller den parodien på et presidentvalg vi ser i USA.
2020 har blitt min helses annus horribilis! Og da er faktisk ikke Covid -19 med i betraktningen.
Personlig hadde jeg det helt fint i nedstengings-perioden. Jeg jobber mest via telefonmøter uansett. Er for det meste hjemme, hvis man ser bort fra noen turer ut i naturen. Så for meg var det ikke dette som ble problemet. Selv om jeg er i risikosonen, så var jeg ikke redd. tok mine forholdsregler som alle andre.
Utover året var det nemlig en annen bekymring som tok større og større plass. Dere som følger meg, vet nok at jeg har en del kroniske sykdommer som jeg sjonglerer og manøvrerer så godt jeg kan, mens jeg «leker» frisk. En av disse sykdommene er ME eller Myalgisk Encefalopati (Trykk for info) Jeg har heldigvis ikke vært av av de hardest rammede, til tross for mange dårlige perioder.
I slutten av januar måtte jeg ha en operasjon. Etterpå fikk jeg postoperativ fatigue, og en infeksjon jeg ikke skjønte at jeg hadde. Når man er vant til å være i dårlig form og ha smerter, tar det litt tid før man skjønner at at noe faktisk er galt. Da hadde infeksjonen satt seg og 3 ulike antibiotikakurer måtte til, hver på 10 dager.
Jeg visste ikke at pasienter med ME helst ikke skal opereres fordi det er svært triggende på anstrengelses utløst sykdomsfølelse, såkalt: PEM ( trykk for info)
Infeksjon og antibiotikakurer gjorde ikke saken bedre.
For ME syke er det PEM som er verst å takle, også for meg. Infeksjonen slapp taket midt i den verste covid-19 nedstengingen, men jeg følte meg fremdeles syk og veldig utmattet. Likevel satte jeg opp klientavtaler innimellom.
Jeg var som en gummistrikk noen bare fortsatte å strekke… ( Noen, altså meg selv)
Alle skjønner jo hva som skjer tilslutt. Den vil ryke. Jeg har møtt veggen utallige ganger siden februar. I stedet for å hvile nok, har jeg bare pustet litt, vært for positiv «forsøkt å lime strikken for så å strekke den på nytt». Det går jo ikke.
Hvorfor holder jeg på sånn? Delvis fordi ventelista mi på kanaliseringstimer blir lengre og lengre, Den er så lang som den aldri før har vært, men også fordi jeg ikke vil gi meg over. Problemet mitt er at jeg er sta, og tar derfor sjelden den tiden jeg virkelig trenger til nok hvile. NOK pause. Selv om jeg har holdt antallet avtaler på et absolutt minimum, har det likevel vært for mye for meg dette året.
Jeg ble tilslutt så dårlig med anstengelses utløst sykdomsfølelse/ symptomforverring ( PEM), såpass at jeg ikke fungerte. Kroppen kollapset og jeg kunne ikke engang bruke viljen som drivstoff lengre. Kroppen lystret meg ikke, den ropte: NEI!
Alt koster energi, alt jeg skal gjøre, fra å stå opp, kle på meg. Jeg klarte ikke noen ting. Jeg kunne ha et klientmøte for så å måtte legge meg helt utslitt, etterpå. Siden 6 oktober har jeg stort sett vært sengeliggende, har faktisk ikke vært så dårlig i hele mitt liv. Har hatt kroniske sykdommer i mange år, så det sier litt. Skal ikke plage dere med detaljer, men alvoret i situasjonen skremte meg.
Tålte ikke det minste stress lengre, ikke de letteste gjøremål. Det er ikke nok å ta noen dager med ro, heller ikke noen få uker. Jeg må ta den tiden jeg trenger. Det er vanskelig å være så ansvarsbevisst som jeg er, og være syk samtidig. – Jeg setter alltid klientene mine, de av dere som har ventet på time lenge, foran mine egne behov. Jeg vil jo gjerne det, men klarer det ikke lenger.
Angående egen helsesituasjon så gjør jeg ellers alt jeg kan for å få det bedre. Har samlet en mengde redskaper og kunnskaper i løpet av årene. Likevel uansett hvor mye jeg mediterer, gjør øvelser, affirmerer, gjør indre arbeid, tester ut «kurer» av alskens slag, faster og eksperimenterer med kostholdet… Så er kroppen min lei, den vil hvile. Den sier NEI. Den lar seg ikke pushe mer.
Å komme til det punktet der kroppen ikke vil rikke seg en meter. Ikke klarer noe, ikke vil ha noe mat. Bare være veldig dårlig…Det er skremmende.
Logisk visste jeg at dette kunne skje, men optimisten i meg håpet det ikke ville komme til det. 14 dager nå, tilbragt mer eller mindre i senga, har satt en skikkelig støkk i meg. Jeg har latt det «skure og gå» alt for lenge, mot alt sunn fornuft.
Jeg har for mange gode ting i livet, har for mye jeg enda har lyst til å gjøre, og gjøre mer av. Kan ikke risikere å bli varig sengeliggende. Det er ikke liv laga.
Jeg har derfor sykemeldt meg helt, foreløpig ut oktober. Sannsynligvis blir det lengre. Har ikke noe valg. Når jeg starter opp igjen, vil det fortsette på et absolutt minimumsnivå. Et par klienter, et par dager i uka. Jeg kommer heller ikke til å sette opp avtaler mer enn en uke om gangen.
Jeg er fryktelig lei meg for dette, både for min egen, og for deres skyld. Spesielt de som venter på kanalisering og allerede har ventet i månedsvis. Nå må dere altså vente enda lengre. Jeg er fryktelig lei meg, men sånn er det.
Det er viktig å understreke at min situasjon ikke påvirker evnene mine. Jeg er bare ikke frisk nok til å gjøre noe som helst akkurat nå.
Ikke vær redd for å henvende dere til meg om dere har spørsmål. Jeg skal holde alle på ventelista informert, underveis.
En gladnyhet har jeg likevel: I et par dager nå har jeg faktisk følt meg bedre, vært ute av sengen og klart å gjøre bittelitt. Fått meg en tur ut av huset. Det gir meg håp, og jeg er jo optimistisk. Denne gangen skal jeg likevel ikke gjøre som vanlig. Denne gangen skal jeg hvile enda mer. Det nytter ikke for den som drukner å bare få nesen over vann…
ME er en hersker som krever tid. Jeg har vært som en bil som kjører tom for drivstoff, fyller kun reservetanken og fortsetter å kjøre, bare for å gjenta det hele, igjen og igjen. Det er ganske stupid!
NB ! – Jeg trenger ingen råd, gudene skal vite at jeg vet det som trengs å vite, og har prøvd det som er mulig å prøve. Det eneste som hjelper nå er hvile og ro. Dette innlegget er bare til informasjon.
Jeg får energi av å være kreativ, fra skrivingen min. Har fått så gode tilbakemeldinger på Stemningskalenderen min for 2021. ( trykk på linken) Håper den kan være med på å gjøre 2021 til et bedre år på alle måter. Har enda noen få igjen om du vil kjøpe en.
Jeg tillater meg nå all den hvile jeg trenger for å fungere i hverdagen. Jeg ønsker deg alt godt med en Indiansk velsignelse <3
Må fjellets egen, majestetiske ånd, gjøre ditt liv til en syngende bekk.
Må de tolv nye månene som kommer, fylle drømmene dine med hensikt.
Må en regnbue berøre din skulder, med et løfte om kraft.
Må sollyset falle over deg, mens du vandrer i snødekt land.
