Tid for ettertanke, tid for oppmerksomhet!

Hei

Kan jeg få litt av din tid, kan du legge bort telefonen og gi meg av din oppmerksomhet? Kan du lytte til meg litt?

Det har vært flere markeinger av 22 juli siden det unevnelige hendte. Denne datoen vil for alltid representere et blødende sår for oss nordmenn. Spesielt for de berørte og etterlatte, etter terroren i Oslo og på Utøya. Nå står vi foran en nye trussler om terror. Hele verden er i beredskap.

Hendelsene i Oslo og på Utøya brakte folket i Norge sammen, men hvor lenge? I etterkant av denne tragedien finner vi både sterke og ulike meninger om alt fra hvordan politiet og beredskapen fungerte til om og hvordan Utøya skal brukes videre, hvor minnesmerker kan stå, osv.

Hvordan de overlevedende AUF ungdommene ønsker å kunne dra tilbake og ta øya ibruk igjen, er for meg helt uforståelig. Energiavtrykket som er innprentet der, vil berøre alle som kommer dit. Etter min mening hedres de døde best ved å frede øya. Men det er heldigvis ikke opp til meg, hverken å definere eller avgjøre noe som helst.

Jeg tenker på alle berørte, men spesielt på to flotte unge menn som mistet livet på utøya. Den ene ganske tidlig i hendelsesforløpet og den andre rett før det hele var over. Jeg tenker på deres foreldre, søsken, venner og slektninger og har medfølelse for sorgprosessene og tankene de måtte ha, selv om livet har gått videre for resten av landet. . Jeg tenker på hvordan det må være å miste noen nære på en slik tragisk måte.

Det er dessverre alt for mange som får erfare nettopp det rundt om i verden. Og nå står vi i vårt lille land igjen ovenfor nye trusler om terror.  De aller verste overgrepene står verdens ledere for. Men ytterliggående grupperinger med sine fanatiske holdninger vil terrorisere resten av verden til å bøye av for deres vilje.  Jeg kjenner jeg blir kald innvendig. Frykten spøker i bakhodet.. Hva og hvor vil det skje? Hvordan vil beredskapen være? Det har omtrent blitt annonsert hvor lite som er gjort med beredskapen i Norge etter Terroren i Oslo. Det føles som en åpen invitasjon til alle terrorister.

Hva er det i mennesker som rettferdiggjør det å terrorisere, invadere og drepe andre medmennesker? For uansett hvordan man snur og vender på det så er alle som lever i verden våre medmennesker…. Har vi glemt det?

Det bygger seg opp en enorm protest i meg som vil ut. Det er så mye jeg vil si, men ordene sitter bare fast på en måte. Som en vond klump jeg ikke klarer gjøre noe med. Ord blir så fattige når man står ovenfor slike tragedier som har pågått i Syria og  i Gaza. Tenker på, alle de drepte og berørte.

De aller fleste uskyldige… – Ikke engang sykehus unnlates angrep. Og medisiner, vann og utstyr blir holdt tilbake. Er det ikke nok at mennesker skades av bomber og granater, skal angriperne virkelig forsikre seg om at de fleste dør av skadene, ved å hindre dem hjelp, eller ved å bare sulte dem ihjel?

Hvordan kan menneskeliv bety så lite? Hvordan kan noen mennesker nedgradere andre mennesker bare for å kunne rettferdiggjøre massedrap?

Jeg kjenner følelsene setter seg fast i brystet et sted, når jeg ser hva enkelte mennesker faktisk oppriktig mener. Holdninger som kommer frem i diskusjonene  i sosiale media..Enkelte kommentarfelt er nesten mer skremmende enn noe annet. Jeg kjenner meg uvel, rett og slett. Føler at det er mye jeg kunne sakt, men at det er ingen vits å delta i diskusjoner som ikke fører til noe konstruktivt.. og enda værre, kanskje bare er med på å skape mer hat og/ eller genererer mer negativitet.

Kan ikke annet enn å klamre meg til mitt litt visne håp om at verden snart skal våkne og at slike grusomheter vi stadig blir vitner til, opphører. At det blir umulig å utføre fordi resten av verden ikke vil la det skje. At det blir konkrete handlinger og ikke kun fordømmele og ORD! At det fører til så store konsekvenser for krigshissere, at det ville bli langt vanskeligere for et folk å gå til militære aksjoner mot et annet.

Slik jeg ser det kan vi dele oss mennesker inn i to hovdedgrupper?. – Aggressive og passive. Den aggressive gruppen opphøyer seg selv til å ha all definisjonsmakt og turer frem, gjør hva de vil og den andre gruppen holder seg i bakkrunnen, toer sine hender og gjør ingenting annet enn muligens å heve en protest. Maktbalansen er skjev for å si det mildt.

Styrende makter som i Syria og i Israel mener de har definisjonsmakt til å bestemme og definere hva som er hva. De setter merkelapper på hvem som er terrorister og fiender. Dermed rettferdiggjør de alle egne handlinger og de kan la bomber regne uten å blunke. At de dreper kvinner, barn, uskyldige..blir jo mer «lovlig».  Målet helliger middelet og dermed blir det en fraskrivelse av alt ansvar. Og når konsekvensene er lik null….Vel…

Resten av verden må jo ta diplomatiske og økonomiske hensyn og toer hendene sine, men for all del de fordømmer… Bruker store ord. For da har man liksom sitt på det tørre, mens utallige mennesker likevel fortsetter å dø og lide. Når har store ord mettet sultne, værnet noen under bombeangrep eller gitt skjul eller trygghet?

Diplomatiske og økonomiske hensyn kommer alltid før menneskeliv i denne verden vi lever i. Det ser vi flere og flere eksempler på. Vi, du og jeg, må selv være den forandringen vi ønsker! Vi må ikke lengre bare godta!

Hvorfor er det de aggressive som får ture frem uten konsekvenser og aldri bli stoppet?  Vi ser det enten det gjelder bare de som er litt frekke og sniker i køer og albuer seg frem, eller ytterliggående grupperinger som ikke bryr seg om annet enn sine mål,  kriminelle, eller mobbere. Mobbere i skolen for eksempel, får ture frem og fortvilte foreldre må se sine barn plaget hver eneste dag, mens skolens ledelse ofte toer sine hender i blind fornektelse av at mobbing er et problem på skolen deres…- Hvor mange barn har endt opp med å ta sitt eget liv for intet blir gjort og ingen hjelp gis?

Som barn kunne vi ryke i tottene på søsken eller venner, men det var jo aldri vår skyld..Det var jo han/ hun som begynte. Det var han/ hun som provoserte. Da var vi jo i vår fulle rett til å slå og lugge eller bite alt etter som. – Var vi ikke?

Hvor gjerne vi lyver til oss selv for å kunne fortsette ufortrødent videre. Hva om hver og en tok ansvar for egene følelser og handlinger? Kanskje frykten for å få sitt verdensbilde knust ikke lengre ville være så stort? Og i gjennom ansvar og konsekvens kommer selvinnsikt.

Mange unngår for enhver pris å knuse sine velbyggde illusjoner. For hva da? Hvis alt vi har trodd på og trodd om oss selv ikke stemmer? Da raser verden i grus. Dermed er det best å opprettholde illusjonen gjennom å fornekte og fortsette som før. Statsledere må fortsette krigshandlingene og demonisere fienden, lyve mer og mer for seg selv og verden, Skoleledelsen må fortsette å lyve for seg selv, om at det ikke finnes noen mobbing på deres skole og vi må fortsette å skylde på hverandre…

-For det var jo ikke meg, det er jo ikke min skyld!

Jeg får så lyst til å skrike og brøle! HALLOOOOOO!!!!.. VÅÅÅÅÅÅKNE!!!!!!!!!!

Jeg har en bønn i mitt hjerte om at vi mennesker må våkne nok til å se hva som foregår, ta et ansvar for oss selv og egne gjerninger. Sette menneskelige hensyn foran penger og makt. Begynne å ta vare på hverandre.

Vi må begynne med oss selv. Våge å knuse noen illusjoner, ha en smule selvinnsikt, granske hjertene våre. Lære barna forskjell på rett og galt. Lære barna at alle er like mye verd og at tar du vare på andre tar du også vare på deg selv.

Lær barna samhold og kjærlighet. Sette grenser, gi konsekvenser. – Vi kan snu trenden selv! Begynner man i det små kan man oppnå store ting.

Det snakkes så mye om den universelle kjærligheten innenfor den alternative verden. Men jeg tror ikke det nytter å lukke seg inne i en lykkeboble der kun kjærlighet eksisterer. kjærlighet er veien å gå ja, men også her må man vokte seg for at den altomsluttende kjærligheten ikke bare blir en illusjon som gjør at man lukker sine øyne for alt annet som ikke passer inn. Veien blir til mens man går og ved å velge kjærlighet i alt man gjør er man på god vei.

Det er en labyrint, en irrgang å gå, når man arbeider med sitt ego. Egoets projeksjoner kan manifestere seg på så mange slags vis. Uten selvinnsikt og mot nok til å være ærlig med det man finner/ møter i seg selv, vil man ikke komme forbi egoet. Hvordan betrakter vi hverandre? Ser vi bare forskjellene?

KANSKJE VI MÅ LEKE EN LEK?

Daniel Ladinsky har tolket den store sufidikteren Hafiz og han skriver om en vidundelig lek.

Det finnes en lek vi bør leke og den er slik:

Vi holder hverandre i hendene og ser hverandre inn i øynene og gransker hverandres ansikter. Så sier jeg: ” Fortell meg hvilken forskjell du ser på oss” Da svarer du kanskje: ”Hafiz nesen din er ti ganger større enn min!” Da ville jeg si: ” Ja kjære du, nesten ti ganger større”.  Men la oss leke videre. La oss gå dypere, enda dypere. For hvis vi gjør det, vil sjelene våre omfavne hverandre og flette seg sammen. Vår sammensmelting vil bli så fullkommen at selv ikke Gud vil se forskjell på oss.

Dette er en vidunderlig lek som vi bør leke med alle mennesker!

MITT HÅP;

Jeg håper så mange som mulig vil sende kjærlighet og håp og bønner til de mennesker som lider i verden. Enten det er i Syria, i Gaza, i flyktningeleirer, i sultkatastrofer eller andre katastrofer, eller om det er den i klassen som blir mobbet og plaget, om det er din nabo som er i sorg…. Det er det man kan gjøre for andre, som er kjærlighet i praksis.

Ikke vær MOT krig og overgrep men vær FOR fred og samhold og medmennskelighet.

Ord som: ”Det du gjør mot den minste av disse gjør du også mot meg” og ” elsk din neste som deg selv” ER almengyldige for ALLE!

”Livet deres bestemmes ikke så mye av hva livet bringer dere som av den holdningen dere bringer til livet; ikke så mye av hva som skjer dere, som av den måten bevisstheten deres ser på det som skjer på” – Khalil Gibran.

Definisjonen på hva som er rett og galt, hva vi mener om alle ting, skapes i oss selv. Det påvirkes av hva vi ser og opplever og ikke minst av hva vi blir fortalt. Jeg vil bare oppfordre deg til å åpne ditt sinn og ditt hjerte og kjenn etter. La ikke andres definisjonsmakt og meninger bli noe som du bare adopterer uten å tenke. Det er, slik jeg ser det, den største trusselen for i verden i dag. Mennsker med blind tro, eller mennesker som bare adopterer andres meninger uten å vite om det er sant eller riktig eller gå i dybden for å finne ut hva som er fakta. Og det er først når alle fakta er på bordet at man kan faktisk kan gjøre opp sin egen mening.

Jeg kan si dette så sikkert, for jeg har selv gått veien. Politisk trodde jeg på det mine foreldre sa var riktig, åndelig gikk jeg en kristen tradisjons vei, mange viktige holdningner adopterte jeg fra mine foreldre, eller lærere osv.

Men sakte men sikkert våknet jeg, allerede i tenårene ble jeg en ” rebell” og jeg har siden det forsøkt å finne mine egne sannheter. Har adri vært redd for å ha meninger, selv om det har vært tøfft mange ganger å stå for dem og ytre dem. Det er nemlig ikke alltid det tåles!

Jeg eier nå mine egene meninger og holdninger. Jeg er trygg på dem for nå er de fundamentert i meg, uavhengig av alt det jeg engang lærte. Politisk, spirituelt og holdningsmessig står jeg nå på et helt annet sted. Det kalles utvikling og den er enda ikke over! – Takk og pris for det!

Jeg opplever stadig aha- opplevelser og det å se klarere. Få ny innsikt og nye vinklinger. Jeg er åpen fr å forandre mening og er takknemlig for hver eneste gang. Blir jeg vist at jeg tar feil i noe, er jeg takknemlig for det også. Jeg ser på det som en gave å bli ledet mot større opplysning. Jeg er av den formening at alle mennesker er på en slik utviklingsvei.

vær åpen, søk inn og vær tro mot deg selv og det ditt hjerte forteller deg. Gå til bunns i ting. Vit at det virkelig er DU som føler og mener og tror. Kunnskap gjør at man kan ta gode avgjørelser og ikke passivt godta alt. Når du kjenner deg selv er du sterk!

Ha alltid med respekten for andre som ikke mener og tror det samme som deg. Ha respekt for forskjellighetene. For brukt positivt er det forskjellighetene som kan  påvirke og inspirere. Tenk om vi kunne på se det slik i stedet for å krangle?

Det er flere moralske og mellommenneskelige uskrevene regler for hvordan vi bør være mot hverandre. Jeg ser på dem som tidløse, og disse er dem jeg forsøker å leve etter:

Vær mot andre som du vil at andre skal være mot deg, elsk din neste som deg selv, og  vi er alle søstre og brødre.

Jeg er FOR fred, FOR rettferdighet, FOR kjærlighet og samhold og FOR en bedre verden. Jeg har et håp om at alle grusomheter som skjer i verden i dag er de siste krampetrekninger før vi sammen skaper en bedre verden. Det er mitt håp!