Det er en glede å meddele at jeg er i «vater». Tusen takk for alle hilsninger og gode ønsker om god bedring. Nå begynner jeg å føle meg som meg selv igjen. Når flyten oppstår, og man kobler seg til universets vibrasjon, da trer synkroniteten inn. Det er utrolig magisk faktisk. Det er ikke til å tro alt som har skjedd siden jeg stanset opp for å lytte til meg selv. Tok den pausen som var påkrevd for å komme i balanse i meg selv. Være litt i kontakt med essensen i meg, som skrek etter oppmerksomhet.
Folkens selv om jeg føler meg i «vater» igjen, tar jeg likevel fri/ ferie en stund. Foreløpig ut juli. Skal ikke gjøre samme feil som så mange ganger før, der jeg har brukt opp energien min, med en gang jeg har fått litt overskudd.
Denne måneden bringer to eklipser. Solformørkelsen i morgen er en «portal», en dør som slås opp på vid vegg om du er moden for neste skritt. Det vil ikke bare bli behagelig. For hvert nytt kapittel i livet, er det noe som må legges «dødt» for å si det brutalt.
-Å bane seg vei igjennom sin komfortsones yttergrenser er ikke på noen måte behagelig. Det er desto mer nødvendig. For meg og for deg, for oss alle.
Vi kalles til det vi er ment til å gjøre. Nå er det ikke lengre noen «kjære mor» Vær beredt sier speiderne, det er et godt råd. Vær bevisst på hva du hungrer etter å gjøre. Hva er ditt kall, hva er din visjon? Og er du da villig til å gå ut av komfortsonen og fortsette din utvikling?
Enten det er å skifte karriere, eller ta den sjansen som bare dukker opp av det blå. Kanskje er det relasjoner som må forandres, forlates, eller inngås? Hva det enn er for deg, så vil denne pågående energien dytte deg mot det, enten du vil eller ikke.
-Har man ikke frie valg?
-Jo visst, du kan velge frykten, velge å la være, holde deg innenfor komfortsonen enda en stund til.
Nå om dagen har jeg det faktisk veldig bra. Det er nesten mirakuløst hvor raskt formkurven har steget. Jeg har jo jobbet intenst med meg selv, med helsen min. Brukt alt jeg har av kunnskap og evner på å komme meg. Det er noe magisk over det hele og jeg fryder meg og er takknemlig.
Jeg er nå klar for hva disse eklipsene har for betydning i mitt liv. Klar for det som måtte komme. Forandring er positivt, selv om den kommer hånd i hånd med frykten. Frykten holder deg bare tilbake, den er en illusjon.
Til høsten fyller jeg 54 år. En magisk alder for meg, ifølge min egen intuisjon og har fått det bekreftet av håndleseren Kundan Rokstad.
Det er nå alt ser ut til å falle på plass. Jeg skal nå ut på en helt ny måte. Ja jeg har skrevet bok og flere ligger klare i bakhodet. Jeg er i en prosess hvor jeg må finne ut hvordan jeg skal utgi den. Føler at produktet ikke er helt der enda. Må jobbes litt mer med.
Hvordan merker så jeg synkroniteten om dagen? De helt klare og mest vanlige tegn er tall som dukker opp. 11.11, 12.12, 14,14, osv. Slik har jeg hatt det i mange år. Omtrent hver gang jeg ser etter hva klokken er, så dukker det opp like tall. Det kan komme til syne i repeterende hendelser på samme tid hver dag.
Jeg opplever å møte og komme i kontakt med mennesker som gir meg uendelig mye. Møter i gjensidighet og utvekslinger som er magiske. Utrolig hvor mye slike møter bringer med seg av positive vibrasjoner.
-Og akkurat den dagen jeg virkelig følte at nå var jeg i «vater» At flyten var gjenopprettet, så ringer de fra P3 morgen, og vil ha meg med på Radio P3 sommer…
Jeg ble helt himmelfallen. Hvor kom dette fra? Jeg som lenge har hatt tanker om et radioprogram eller en podcast. Det viste seg at jeg var den første de ringte til, egentlig helt tilfeldig. Eller var det det? Jeg tror ikke på tilfeldigheter. Det bare klaffet. Var som det skulle være tenker jeg.
Så jeg gjorde det. Jeg brøt ut av min komfortsones yttergrenser og bare hoppet i det. Jeg slo vekk alle tankene som kom snikende: «Tenk om jeg ikke er i god nok form, ikke har nok energi, tenk om ikke klarer det? Men jeg er overbevist om at jeg hadde ikke fått denne muligheten om jeg ikke var klar for den. For så enkelt tenker jeg at det er.
Jeg var litt nervøs, men guri malla, det var så artig. Befriende. Jeg trivdes i studio, ble møtt på en sånn fin måte av alle. Det ble tid til å si bare bittelitt av alt jeg kunne fortalt, men sånn er det med dette konseptet. Kanskje får alt det være til en annen gang. Programlederne Ellen og Gisle viste seg å være sånne varme mennesker, gode programledere, og de gjorde det lett for meg å være meg. Tror ikke det blir noe problem for en sånn fin fyr som Gisle å finne venner og få en fin sommer i Trondheim.
På forhånd hadde jeg valgt ut en liten gave til hver av dem, en pendel til Gisle og en rosenkvarts til Ellen. Viste seg at jeg traff blink med hva de gavene symboliserte. Uansett var det bare artig å gi dem en liten ting, det var deres debut som programledere så de fortjente en liten gave.
Kom også i snakk med flere av de som arbeidet der både før og etter sending. Kanskje fikk de noe positivt med seg på veien, av det jeg formidlet dem personlig ( utenom sending). Håper det. Det var i alle fall veldig hyggelig for meg å være der. Så får det bare våge seg at jeg glemte igjen paraplyen min.
Tilbakemeldingene har vært så fine. I følge flere tilbakemeldinger har jeg den perfekte radiostemme. *Kremt* Øvelse gjør mester, tenker jeg.
Uansett kjente jeg at dette helt klart ga mersmak. Kanskje på tide å gjøre noe av ideene mine? Bring it on!
For de av dere som ikke hørte meg på p3 sommer i dag morges, kan høre det igjen ved å trykke på linken HER
