Jeg har vært i begravelse i dag

Jeg har vært i begravelse i dag. For meg en hendelse som for alltid vil symbolisere vekkelse. Vi trenger alle å vekkes litt, slik at vi kan se våre begrensninger, vår tendens til antagelser, vår synsing og våre fordommer.

Jeg har vært i begravelse i dag, for en mann som nå, for alltid, vil bli husket som et fint menneske. Et symbol på både det sterke og det skjøre i livet. Et kjent ansikt på en tabubelagt sak som mental sykdom, depresjon og selvmord. Er vi ikke alle rammet på en eller annen måte i egne liv? Selv, som pårørende, eller som venn?

Jeg har vært i begravelse i dag, jeg deltok via tv-skjemen, men det ble ikke fjernere for det. Alt føltes intenst som om jeg faktisk satt i den kirken. Som om jeg var en pårørende. Jeg følte barna, moren, faren, søsken, venner, bekjente, som var jeg dem. Har vi ikke alle vært en, eller fått føle på et eller flere av disse ståstedene?

Jeg har vært i begravelse i dag, gråt av ekte dyptfølt smerte. Hele seremonien var en vekkelse, en påminnelse. Alle har vi mer eller mindre erfaringer med sorg og livs-smerte. Direkte eller indirekte via noen som står/ sto oss nær. Noe vekkes til live i slike påminnelser som dette. Jeg blir minnet om sorg og tap, om egen livs-smerte, om andre næres livs-smerter. Ikke minst blir empaten i meg vekket. Den som føler sorgen hos de som har mistet noe umistelig. Både dem tilstede i kirken, men også alle dem som allerede har gått veien, dem som har valgt å forlate verden, deres pårørende, de som har vært nære men vendte om, de som sliter nå med tankene.

Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg tror de fleste vet hvordan det føles, eller i det minste kan tenke seg til det. Kjenner ikke de fleste noen som har tatt sitt eget liv, forsøkt på det eller tenker på det?

Jeg har vært i begravelse i dag for en mann jeg ikke kjente, men faktisk har møtt et kort øyeblikk for mange år siden. To fremmede men likevel, noe i blikket jeg dro kjensel på. Alvoret, smerten, tross smilet, latteren og livet.

Når andre lo og kritiserte var jeg stille, for alle vet hva som skjer med dem som tenker annet….Etter hvert turte jeg å si det høyt, jeg likte denne mannen, likte det han skrev, de TV-programmene han lagde. De var interessante, dype, grensesprengende som ham. Bildene hans hadde jeg delte meninger om, men følelsene han portretterte kunne jeg ikke annet enn å hedre. For et mot! For et mot!

Han var en kunstner med farger og ord, jeg kan forstå hva alt kostet. Hvor tungt det kan bli å bære. For jeg bærer selv byrden av å føle for dypt, forstå for mye, være for mye, men jeg har ikke tatt særlig plass. Han tok sin plass, men kanskje ikke hele sin plass. Da blir mennesket ikke helt og skuldrene ikke sterke nok til å bære livs-smerten som følger med.

I min verden der dimensjonene er flere og feltet mellom himmel og jord er høyst virkelig, anerkjenner jeg Ari Behn som en lysbærer. Han måtte ned i mørket for å hente frem lys. Det lys han nå skinner over oss alle. Han har blitt et symbol. Og vi har fått muligheten til forandring. Er du moden for den?

Han kom for å røske i oss, provosere, få oss til å tenke og se litt nøye på oss selv. Navlebeskuelse kan være sunt fra riktig vinkel…..

Jeg har vært i begravelse i dag og ble oversvømmet av følelser, men jeg har lært meg å svømme. Jeg lærte å svømme fordi jeg har en rekke ganger nesten druknet. Jeg lærte «The hard way» I retroperspektiv skjønner jeg at det måtte til, mine nesten-drukninger ga meg min begynnelse. Jeg måtte gå veien for å erfare. Når man gjenkjenner, forstår, og ser sammenhenger. Først da kan man være med på å skape et helt bilde. For ikke å snakke om hjelpe andre å sette sammen sine.

Jeg har vært i begravelse i dag. En vakker og sorgtung stund. Fiolinstykkene som ble spilt, ble også spilt i min mors begravelse. En sterk trigger for egen sorg, selv om min mor døde av naturlige årsaker, slet hun med sine ting og døde veldig brått og uventet.

Maud Angelica talte for sin far. DET var så sterkt, jeg gråt før det, men da flommet det helt over. Tenk for et mot! Hun er sin far og sin mors datter. Så usensurert ærlig, og følsomt, sto hun der, delte sitt mest personlige og sa det som det var. Hun nesten tordnet da hun anmodet de som sliter og kontemplerer selvmord om IKKE å gjøre det. At det finnes hjelp:

«Det finnes alltid en utvei, det er ikke en svakhet å be om hjelp, men en styrke!»

Den traff meg, ikke bare for at jeg selv sier det gang på gang, men også fordi jeg selv har erfart at det er sant. Ber man om hjelp før det går for langt, finnes det en utvei. Selv holder jeg det for meg selv, når jeg sliter med livets tunge dager. Likevel var jeg sterk da det virkelig gjaldt, jeg ba om hjelp og fant veien ut av den brønnen som hadde blitt så alt for mørk. Det ble veien tilbake til meg selv og den jeg virkelig er.

Jeg har vært i begravelse i dag for en mann som ikke spilte noen roller eller bar masker, selv om vi forsøkte å gi ham dem. En som ikke bøyde av for konformiteten. en som brant for de ekte, det dype, det skapende, det levende. En med alt for mye følelser, noe jeg kan gjenkjenne. Hva er det med ektheten som er så vanskelig å tåle for noen? Hva er definisjonen på hva som er ekthet?

I verden dømmes varsleren, mens forbryteren går fri, Falskheten og overfladiskheten hylles i sosiale media, mens det ekte og rene rynkes det på nesen av.

«Ingen blir profet i eget land» Vi finner referansen i flere bibelvers. Vi er alle synsere, kritikere, og dommere. I disse sosiale mediers tid, kan alle rope høyt og føle de har en soleklar rett til å fordømme. Alle som ikke mener det samme, tenker noe annet, gjør annet, er annerledes. Å bli møtt med slik forakt og kritikk store deler av livet, kanskje også fra dem som står oss nærmest, og kanskje mener vel i sitt forsøk på å forme oss til det DE vil. Det gjør noe med oss. Kanskje blir han profet i eget land nå, Ari Behn? Først etter hans død våknet vi og forsto hvem han var og hva han gjorde. Hvor mye av seg selv følte han at han måtte undertrykke? Det får vi vel aldri svar på. Han var tilsynelatende seg selv helt og fullt. Han fremsto som bunn ærlig, kjærlig nysgjerrig, rå. Han var brutalt rett frem i det han skrev.

Jeg har alltid likt Ari Behn, men jeg tenkte ikke jeg skulle skrive noe i forbindelse med hans bortgang. Så kom det over meg likevel. Når man blir berørt blir man også ofte inspirert. Man skal selvfølgelig ikke forherlige selvmord. Det sier seg selv. Men også det å ta sitt eget liv krever mot. Kanskje mer mot enn å be om hjelp? Det er et paradoks. Er det noe man kan si mannen hadde mye av, så er det mot! Ofte tenkte jeg at jeg ønsket jeg hadde bare en millimeter av det motet. Jeg jobber med saken men har enda vei å gå. Styrke og mot er ikke det samme. Selv om de ofte går hånd i hånd.

Å bryte grenser, gjøre det umulige, det er da man utvikler seg. I det feltet utenfor komfortsonen, der ligger veien til sann frihet.

Jeg definerer meg ikke som kristen, men jeg er opptatt av religion og filosofi. Et bibelord falt ned i hodet på meg under begravelsen, noe Jesus sa:

«Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile! ²⁹ Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er nedbøyd og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler. ³⁰ For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett.«
Matteus 11:28-30

Plutselig forsto jeg hva det betydde. «Ta mitt åk og lær av meg!» Det er essensen i det å gå smertens vei. Det finnes en skjebne for alle tror jeg, og jo større oppgave, jo tyngre byrde. Sjelens alkymi er ingen enkel prosess. Det er en vei gjennom smerten. Katarsis. Hvorfor var hans åk gagnlig og hans byrde lett? Fordi han seiret. Det er mulig å se helt symbolsk på det også. Det er ikke alle som klarer det alene, å be om hjelp er helt innenfor. Da blir Maud Angelicas ord viktige. Det er ikke svakhet i å be om hjelp. Å finne en annen utvei.

Jeg trenger ikke sitte alene i tunge øyeblikk, DU trenger ikke sitte alene i tunge øyeblikk. Det som løftes til overflaten, belyses og forløses, det frigjør. Frigjør essensens lys i deg. I meg, i oss alle. Det er veien, igjennom vanskene , begrensningene. Selv om igjennom, krever alt man har og mer til.

Jeg har vært i begravelse i dag. En mann som for alltid ( iallefall i mine øyne) blir symbol for alle som har tungt å bære, og hans datter som sier det må ikke være sånn. For det må ikke det. Be om hjelp. Jeg er et levende eksempel på at det forandret hele mitt liv. Maud Angelica sa også noe annet svært viktig: «Det er ikke vår skyld!»

Alle som sitter igjen etter selvmord, har skyldfølelse. men det er ikke noe du kunne gjort, det er ikke din feil, det er ikke din skyld. Noe av det viktigste budskapet man kan gi. Så fantastisk at det kommer fra en moden 16 år gammel jente, som akkurat har mistet sin elskede far. Det er stort.

Jeg har vært i begravelse i dag. Jeg overvar noe som var både vakkert og smertefullt på samme tid. Vi har blitt vekket og gitt en mulighet til å sette mental helse og selvmord på agendaen. Ta bort stigma og skape åpenhet. Raushet. Vi må være rause mot hverandre. Ikke døm noen, for man vet ikke hvilke byrder de bærer på. Bry deg! 2020 kan bli raushetens tid. La det bli det!

I disse dager bygges psykiatrien ned, tilbud kuttes. Kanskje må vi tenke nytt og mer helhetlig, kanskje må det satses på en helt ny måte?

Hvem er vi og hva er viktig? Hva betyr noe for deg? Hvorfor er vi så redde for å se igjennom illusjonene?

Det er viktige spørsmål for meg, jeg påberoper meg ikke å ha noe svar. Jeg jobber med meg selv og jeg gir av min kunnskap for å hjelpe andre. For meg er det å gå inn i smerten, forstå, anerkjenne og gi slipp, EN løsning. Derfor jobber jeg mye med mine og andres traumer gjennom Logosyntese, samtale og healing. Det hjelper å jobbe helhetlig.

Jeg har vært i begravelse i dag. Det ble snakket om kjærlighet. Hvem er vi om vi ikke har kjærlighet? Ingenting… Kanskje vi må begynne med oss selv? Lindre frykten, forstå hva som trigger oss, ikke bare reagere. Fri oss fra illusjoner, og se det som må ses i oss selv. Ikke bare latterliggjøre, demonisere eller kritisere andre, legge skylden på andre. Kanskje vil vi våge å være alt vi er, elske det vi er. ER vi romslige med oss selv, er det så mye lettere å møte andre med romslighet.

Husk at de som sliter, enten det er fysisk, psykisk eller begge deler, har en tendens til å isolere seg. Det er viktig å huske at om noen ikke tar kontakt, blir stille, er det ikke sikkert at antagelsene våre stemmer. Det er så lett å tro at andre ikke bryr seg, ikke gidder, ikke liker oss, osv. Det er lett å bli fornærmet og kutte kontakten. Det kan faktisk være slik, at stillheten kommer av at de har mer enn nok med å holde hodet over vann, for ikke å drukne i flommen av livs-smerte. Jeg vet hvordan det er..

Det er så lett å kritisere. Folk er for positive, for negative, for ditt, for datt. Deler for mye, deler for lite, osv…

Vi har alle den indre kritikeren, men tenker du noen gang over at den også strekker seg ut og pirker borti alt det utenfor deg, som du reagerer på? Derfor må du se på deg selv først.

( joda jeg øver meg på disse tingene selv.)

Mange synes dette med kjærlighet er vanskelig. Jeg tenker at nøytral aksept er bra. Er det, det beste vi kan klare, er det bedre enn negativitet og fordømmelse. Ingen er mestre i alt første gang. Det er en god begynnelse å øve seg på nøytralitet og aksept. Enten det er noen som trigger deg med sin væremåte, sine meninger, sin tro osv. Aksepter forskjelligheten og forsøk å forstå og gi slipp på alt som trigges i deg. Jeg mener ikke at følelser og aggresjon skal kostes «under teppet» Men bevisstgjør hva som skjer og aksepter at det er ditt og gi slipp. Finn fred med det som er annerledes. Man må begynne med seg selv.

Antagelser, fordommer , frykt og ubearbeidede traumer, er roten til mye vondt. Det er ubalanser og uten balanse oppstår kaos. Synd som konsept, direkte oversatt fra Arameisk forståes synd som : ubalanse, alt det i deg som ikke er i balanse. Arvesynd oppstår fordi ubalanse i følelser, traumer osv videreføres fra generasjon til generasjon gjennom både genetikk og sosial arv. ( min sannhet, kunnskap gitt til meg gjennom kanalisering)

Jeg har vært i begravelse i dag for en mann som jeg faktisk vil kalle for St. Ari Michael, symbolet på alle som sliter og bærer tungt, Lyset som brenner for dem som enda har sjansen til å be om hjelp. Jeg frøs på ryggen da hans bror sang under sitt minneord.

Strekk ut en hånd til den som sliter, men den som sliter har også et ansvar i forhold til å faktisk ta imot den utstrakte hånden. For om hundre hender strekkes ut, hjelper det ikke om de ikke tas imot. Ingen kan hjelpe den som ikke hjelper seg selv.

Jeg har vært i begravelse i dag. Det ga meg noen nyttårsforsetter. Jeg er på ingen måte feilfri og skal ikke kaste noen stein når jeg sitter i glasshus, men jeg skal begynne med meg selv først. Jeg skal ikke lengre ta overhensyn og holde tilbake det jeg ser. Høflig og respektfullt skal jeg tale min sannhet. Si det som det er, om noen spør. Jeg skal «kalle en spade for en spade» Jeg skal stoppe opp hver gang jeg blir kritisk, trigget, eller redd, Jeg skal se på hva i meg som må jobbes med. DET er det viktige i de situasjonenen. Jeg skal våge å snakke med noen når jeg har det vanskelig, ikke la stolthet eller frykt for å være til bry, hindre meg. Jeg skal øve meg på nøytral aksept, og gi slipp slik at det blir rom for kjærligheten.

Alt dette har Ari Behns bortgang minnet meg på viktigheten av. Vil vi ha en bedre verden? – Begynn der!

Vær snill med deg selv i dag, da er det lettere å være snill med andre.

Livet er en fest og DU er et smykke <3