Jeg er så heldig at jeg stadig opplever mirakler, slike mirakler verdifulle påminnelser kan være. Det å bli påminnet viktige ting. Ikke noe jeg nødvendigvis har glemt men kanskje har kommet litt vekk fra. Det vesentlige kan drukne i ulike former for støy. Denne støyen kan komme fra våre egne tanker og emosjoner, det kan være vårt fokus som har skrenset over midtrabatten og nesten over i motsatt kjøreretning. Det er altså mange årsaker til denne støyen som kan tåkelegge alt det vi vet er best for oss.
Vi kan forvirres av støyen og bli dratt mer og mer bort fra vår høyere hensikt, vårt balansepunkt. Vi kan oppleve at vi dras inn og fanges av hverdag, kjas og mas. Av de ulike plager man måtte ha slik at disse tingene tar alt fokus. Jeg kan oppleve at i slike situasjoner «glemmer» jeg alt det jeg vet og det jeg setter min ære i å lære andre. I slike situasjoner lever jeg ikke lengre som jeg lærer og vibrasjonsnivået synker. Det er høyst menneskelig.
Likevel, og heldigvis, hver eneste gang, uten unntak, er jeg så heldig at gudommelige påminnere krysser min vei og dytter meg tilbake på plass. Helt uavnhengig av om jeg selv husker å be om det eller ikke. Jeg velger å tro at universet eller Gud om du vil, ser meg og tar vare på meg. At de mange som passer på meg, ser ned på meg og tenker; Hmmm, dette går ikke, her må vi gi henne en liten påminner, før hun skrenser helt over i feil kjørebane.
-Og tenk så heldig er jeg faktisk! Hver eneste gang jeg «vingler» så krysser en påminner min vei, får meg til å huske. Resette min «mjukvare» ( les; software)
Slike påminnere kan være et nytt givende vennskap, en god samtale med en venn som får en til å tenke, en bok, en film, en sang eller noe annet som bare får lyspæra til å bli slått på og viser meg det jeg trenger. Jeg blir resatt og restartet og full av ny energi.
Det har vært noen tunge dager (uker) med strev etter jul og jeg har latt meg dra ned i svingningsnivå. Strevet mitt handlet om at jeg prøvde å leve så riktig som mulig, overtenkte og kompliserteen del i min personlige og åndelige utvikling. Frustrasjonen over at energi og helse ikke strekker til uansett hva jeg gjør. Ønsket om å kunne gi noe til alle. Disse tingene fikk fokuset mitt til å komme helt ut av kurs.
-Da fikk jeg hjelp. Da kom påminneren!
Denne gang i form av en gammel venn jeg ikke har hatt kontakt med på mange år. «Tilfeldigheter» fikk henne til å ta kontakt med meg. Det ble en lang og god samtale. En samtale av den typen som får en til å kjenne på at tiden ikke spiller noen rolle. Når man har en ekte forbindelse er en der uansett hvor lang tid det går. Vi utvekslet tanker og erfaringer og ga hverandre tips. Plutselig forsto jeg at hun var sendt min vei for å være min påminner denne gangen. Jeg hadde nemlig klart å forville meg bort fra noe så enkelt som å godta meg selv akkurat som jeg er, være fullstendig glad i meg selv. Jeg hadde begynt å miste følelsen av at jeg gjør for andre faktisk har betydning. Det sier seg selv at inspirasjon og energi stagnerer når man går rundt å føler på slikt.
Min venninne er så varm, en sjel som har kommet langt og lever ut sin spirituelle overbevisning. Hun er en som bryr seg om sine medmennesker. Men det som var det viktigste klare opplysende bildet for meg, var at hun bryr seg like mye om seg selv som om andre. hun verdsetter seg selv!
Det skulle man tro var en selvfølge å huske på. Men jeg trengte å minnes på at JEG også må ta vare på MEG. Men viktigst av alt ikke glemme å verdsette MEG. Og forstå at det jeg gir er verdifullt. Hun vekket meg med å fortelle følgende (fritt gjenfortalt av meg);
–Det er så enkelt, jeg tenker bare på hva kan jeg bidra med for å gjøre verden til et bedre sted. Hva er det verden trenger? Jo den trenger kjærlighet. Så jeg gjør det til min misjon å styrke kjærligheten i meg selv og møte hvert eneste menneske med kjærlighet. Jeg tenker; -hva kan jeg gjøre for den jeg møter? Det kan være så lite som et smil, det å se noen, lytte. Hjelpe med å løse konflikter. Gi noen følelsen av å være av betydning. Jeg gjør mitt beste for at verden skal bli et bedre sted for andre og dermed også for meg selv. Jeg kan bruke fritiden min på å løse konflikter mellom mine kolleger eller venner, og det er som regel veldig enkelt. Noen ganger er det å bare legge en støttende hånd på en skulder nok. Jeg føler at jeg er på riktig sted og takker for det. Jeg arbeider med energiene hver dag både for å høyne egne frekvenser men også påvirke frekvensene omkring meg slik at alt blir så harmonisk og rent som mulig. Jeg ønsker å leve rent og ekte.
Jeg ble varm i hjertet, jeg opplevde det som om jeg ble dyttet tilbake på plass. – Selvfølgelig trenger det ikke være mer komplisert enn dette! Hvorfor i all verden hadde jeg komplisert det så veldig? Jeg hadde satt lista så uendelig høyt, så høyt at jeg ikke hadde sjans å rekke opp. Jeg kompliserte det enkle og jeg hadde begynt å overtenke. Det enkleste ER jo ofte det beste; En sannhet som er sannere enn mange kanskje kan forstå.
Det er ikke sånn at; hvis man ikke kan redde hele verden eller nå/ oppfylle usaklige høye mål man setter seg, så teller ikke det man gjør. Det lille man gjør hver dag er faktisk det viktigste man gjør. Enhver med respekt for seg selv og som gjerne vil utvikle sitt potensiale og meningen med sitt liv, gjør best i å kjenne seg selv, elske og respektere seg selv OG GJØRE SÅ GODT MAN KAN!
Det handler om de små ting; å være mot andre som du vil at andre skal være mot deg selv. Så enkelt, og så riktig. Hvis du ønsker å bli sett eller trøstet når du har det vondt. SE og TRØST andre som har det vondt. Sett deg inn i andres situasjon og gjør det du hadde ønsket noen ville gjøre før deg. Følg din samvittighet og ditt hjerte. Man skal være god OG man skal være snill, samtidig som det er viktig å sette grenser der dine grenser går.
Å elske din neste som deg selv, er å praktisere godhet og kjærlighet. Vise respekt og forståelse. Alle kan gjøre disse små tingene. Og jo flere som gjør det jo bedre blir verden. Ringer i vann/ ringvirkninger er virkningen som går langt forbi den lille gode gjerningen man faktisk utfører. vi har alle hørt om det; dominoeffekt, The butterfly effect…
Min venninne spurte meg hvorfor jeg ikke tenkte mer over ringvirkningene av mitt arbeide. Hvor mange jeg når, Hva det betyr for dem og det de sprer videre som direkte resultat. Jeg så plutselig tydelig at det å være i nuet noen ganger kan virke mot sin hensikt, at jeg er så fullstendig i nåtid at jeg ikke ser tilbake og tenker på det. Jeg gjør det jeg gjør, sier det jeg sier og går videre. I det siste har jeg klart å gå meg vill i stress og fortvilelse over å ikke rekke alt jeg ønsker å gjøre, hjelpe alle omkring meg som trenger det. Frustrasjon over at jeg må ta det med ro mens jeg enda har noen som venter på time. Jeg glemmer de gode stundene og samtalene jeg faktisk greier å gi.
Jeg tok meg et øyeblikk, stoppet opp og tenkte tilbake. Tenkte over alle tilbakemeldinger og de ringvirkninger jeg kjenner til av det jeg har gjort, av det jeg gjør. Det jeg så husket, fikk meg til å smile. Det ble litt overveldende faktisk. Og jeg kjente på takknemlighet og ydmykhet.
-Jo, det jeg gjør er faktisk godt nok. Det er faktisk veldig bra! Så hva gjør det om jeg ikke greier å bidra med noe til alle, ikke kan eller greier å frelse verden alene? Det er som det er. Man må faktisk også ta vare på seg selv. Uansett er det sånn at de man når, NÅR man, og det er såre vel.
Under samtalen med min venninne fortalte hun meg om sin yndlingshistorie, om sjøstjernene på stranden, som merkelig nok også er en av mine yndlingshistorier.(tilfeldigheter som ikke er så tilfeldig i en slik påminnersituasjon)
Historien er så vakker og rommer stor sannhet, likevel, det var lenge siden jeg hadde tenkt på den. Det gjorde meg godt å bli påminnet;
Tusenvis av sjøstjerner hadde blitt skylt i land etter en storm. De lå på stranden langt fra vannkanten og tørket, de var dømt til den visse død. En mann løp rundt og løftet forsiktig en sjøstjerne og slapp den ut i vannet. Slik holdt han på, varsomt, med en og en.
Et par kom gående mot ham i mengden med døde og døende sjøstjerner. De fulgte med på hva han gjorde og så på mannen med store øyne. Da de var rett ved mannen spurte de; – Hvorfor gjør du dette, du kan jo umulig hjelpe alle? Det du gjør er jo uten betydning! Mannen stoppet opp og holdt frem hendene der han varsomt holdt om en enslig liten sjøstjerne som enda levde. Så sa han enkelt: – For denne betyr det alt!
Jeg tror vi mennesker finner og får slike påminnelser overalt, i ting vi leser, i mennesker vi møter, i historier vi hører. Kan ikke annet enn å være takknemlig for at enda en påminner krysset min vei. Jeg er så glad for at jeg opplever slike nådens berøringer. Det fikk meg til å føle meg god nok igjen. Jeg trenger ikke bevise noe for noen, aller minst meg selv. Jeg trenger bare være meg selv å gjøre så godt jeg kan. -Så fullstendig fantastisk! Fokuset mitt i tiden som kommer blir å tillate meg å være god nok, huske på å være glad i meg selv hver dag. Bruke tid på å være i kontakt med meg selv og stadig, stadig bli bedre kjent med hvem jeg ER. -Og faktisk sånn at både DU og JEG vet det; så er jeg slett ikke så verst, ikke du heller!
Jeg er uendelig takknemlig!
Måtte min venninnes påminnelse til meg også nå deg og spre seg som ringer i vann; Du er god nok,så tillat deg å bli elsket, elsk deg selv, gi deg selv litt slakk, og la kjærligheten du har i deg berøre dem du kommer i kontakt med.
Lys og kjærlighet til akkurat DEG!
