Å leve mens man gjør det

Hva om vi kunne leve mens vi gjør det?

Vi i Norge har en kristen tradisjon og 1. påskedag er den dagen som virkelig symboliserer nytt liv. Det er vår og i naturen rundt oss og i oss mennesker, våkner livskraften mer og mer etter en lang tids ”vinterdvale”.

Jeg har i dag reflektert over muligheten vi har med våre frie valg.  Vi kan velge å fødes på ny igjen og igjen. Vi har alltid mulighet til ”nytt liv”. Fordi hvert øyeblikk er nytt og friskt og rommer uante muligheter til å gjøre som vi ønsker. Så dermed kan vi ikke skylde på andre hvis vi velger annet enn det vi ønsker.

– Hva trenger jeg i livet mitt og hva kan forandres på? Vi lever alle våre liv, men lever vi det bevisst og/ eller virkelig fullt og helt? Følger vi våre drømmer, forteller vi hva vi føler, er vi gode, respektfulle og kjærlige med våre nære, viser vi at vi bryr oss?

Spesielt er det viktig i disse tider hvor mobiltelefoner og sosiale media kan synes å bli prioritert foran det å snakke med hverandre ansikt til ansikt. Dette har ført til at det er skapt et nytt uttrykk : Phubbing… det er det det heter nå, når du sitter med nesa ned i mobiltelefonen under sosiale sammenkomster, i stedet for å delta i praten.

ER foreldrene deltakende i samvær med barna, er venner tilstede? Kjærester, ektefeller? Er jeg nok tilstede for mine? Kan det du gjør akkurat nå, uten å tenke over det, bli til noe du en gang vil angre på at du gjorde? Tenker jeg over at det jeg velger å gjøre i nuet, kan bli noe jeg en gang vil angre på? Går vi på autopilot eller velger vi bevisst?

Hvis jeg plutselig står ansikt til ansikt med døden og ser tilbake på mitt liv, hva vil jeg muligens angre på?

Det er ved dødens terskel, når man vet at man skal dø og at det ikke er noen vei tilbake, at de fleste virkelig møter seg selv og tenker over de valg man har tatt i livet. Det er ikke nødvendigvis de store valgene man angrer mest på og det sies at ” Det er bedre å angre på det man har gjort enn å angre på det man aldri gjorde!”

Men når livet er over kan man faktisk ikke forandre noe uansett, så det er kanskje bedre å tenke på å leve mens man gjør det?

I sine mystiske invielser la de gamle egypterne seg i en sarkofag og ”gav opp livet” altså lot alt det gamle dø for at det nye kunne fødes. En symbolsk handling, den ytterste prøvelse som ga den søkende en helt ny begynnelse. En  oppgivelse av alt det som var og en begynnelse der de gjenoppstår, våkner til et liv i visdom og tilstedeværelse.

Mennesker som har opplevd å bli erklært døde men våknet til live igjen, har fortalt om en virkelig gjennomtrengende opplevelse som skapte en umiddelbar forandring i dem selv. Og de fortsetter livet på en helt ny måte og de betrakter livet og alt som lever med en helt ny ærefrykt og respekt.

Mange opplever dype og sjelsettende kriser i livet som forandrer alt. Forander holdninger og tankesett. Er det virkelig nødvendig å komme til et absolutt nullpunkt for å kunne skape forandring eller se ting på en ny måte?

Jeg tror at man kan være bevisst på at det alltid finnes et nytt friskt øyeblikk, et ubeskrevet blad, der vi alle har mulighet til å forandre på det man måtte ønske, velge det man vil, gjøre om det man gjorde ”feil. Da ville det kanskje ikke bli så mange hvis og men…. om man bare visste, tenkte og forsto…

Det kan likevel se ut som om det er ved dødens terskel man reflekterer mest. Kan det være fordi man ikke lengre har noe å tape på å opprettholde sine illusjoner eller sannheter?

Leste en undersøkelse en tid tilbake der flere som lå for døden ble spurt hva de ville gjort annerledes om de fikk en ny sjanse. De fleste svarte at de ville ha jobbet mindre, vært mer sammen med familie og kjære. De ville ha vist sine følelser og fulgt drømmene sine mer. De fleste ville også ­vært mer tilstede i øyeblikkene.

Det er et fåtall som våkner opp igjen etter å ha vært død,de som gjør det blir reddet på dødens terskel. Så vidt jeg vet er det bare Jesus som har våknet opp fra døden etter tre dager, helt av seg selv…Så akkurat en slik hendelse er ikke akkurat noe den vanlige mann i gata kan satse på å oppleve…

Så da er det beste kanskje å leve det livet man har, på best mulig måte mens man lever? – Hvorfor er det så tilsynelatende vanskelig å få til for mange? Det er så mange som strever. Kan det være enklere? Hvorfor er det først når det er for sent at de fleste av oss forstår helt og fullt? Det kanskje ikke uten grunn at gamle ordtak som ”Man vet ikke hva man har før man mister det”, er i flittig bruk den dag i dag?

Kanskje vi rett og slett skulle vært mer bevisst på hva vi virkelig ønsker og trenger mens man faktisk kan? – Sette pris på livet, menneskene i det, Elske mer, leve mer, gi mer, være mer!

Når alt kommer til alt handler vel livets essens egentlig om det som faktisk er av betydning: de små vakre ting, øyeblikkene og kjærligheten. Hvorfor er vi for travle til å innse det?

Jeg øver meg stadig på å leve godt og tilstede.

Jeg vil avslutte med noe jeg synes er så vakkert og det som inspirerte meg i dag. Nei, det var  ikke Jesus oppstandelse, men en annen stor manns død og hans refleksjoner på slutten av livet.

Gabriel Garcia Marquez, nobelprisvinner i litteratur , døde for få dager siden. Han hadde kreft og i terminalfasen trakk han seg bort fra alt offentlig liv og skrev i den forbindelse et avskjedbrev til venner og litteraturelskere.

Han var en forfatter jeg beundret og en mann som har levd et langt liv og oppnådd mye, også han sto ved dødens terskel med tanker og refleksjoner. Kanksje det kan få flere til å reflektere?

Jeg syns dette brevet var så fint at jeg oversatte det til norsk og gjengir det her:

 

«Hvis Gud, for et øyeblikk glemte det jeg har blitt og ga meg litt mer tid, ville jeg bruke den på best mulig måte og etter beste evne.

Jeg ville hvis mulig ikke sakt alt det jeg tenkte, men ville heller tenke mye mer over alt det jeg sa.

Jeg ville verdsette ting, ikke etter faktisk verdi men mer etter meningen bak og verdien av hva det symboliserer.

Jeg ville sove mindre, drømme mer, fordi jeg vet at for hvert minutt man holder sine øyne lukket, mister man 60 sekunder av lys.

Jeg ville gå videre der andre stoppet, jeg ville være våken der andre sov.

Hvis Gud ville gi mer litt mer tid, ville jeg kle meg enkelt, jeg ville sette meg i solen, og la ikke bare kroppen, men hele sjelen min, være naken for dens nåde

Til alle menn vil jeg si hvor feil de tar hvis de tror de slutter å elske når de blir gamle, uten å forstå at de blir gamle den dagen de slutter å elske.

Jeg ville gi alle barn vinger, men jeg ville la det være opp til dem å lære seg å fly, på sin egen måte

Til alle gamle mennesker vil jeg si at døden ikke kommer fordi de blir gamle men fordi de glemmer livet.

Jeg har lært så mye sammen med dere alle. Jeg har lært at alle vil leve på fjellets topp, uten å forstå at virkelig lykke finnes i selve reisen, eller måten man beveger seg på, opp mot toppen.

Jeg har lært at en mann bare har rett og plikt til å se ned på en annen, bare i de tilfeller der de skal hjelpe vedkommende opp igjen.

Jeg har lært at når en nyfødt baby holder med sin bittelille hånd, rundt sin fars finger, har han fanget ham for alltid

Si alltid hva du føler og ikke det du tenker. Hvis jeg visste at i dag var den siste gangen jeg ville se deg sove, ville jeg omfavne deg med all min kraft og jeg ville be min gud om å få bli din sjels skytsengel

Hvis jeg visste at dette var det siste øyeblikket jeg så deg, ville jeg si : ”Jeg elsker deg!”

Det kommer alltid en morgendag, og livet gir oss en ny mulighet til å rette opp det vi har gjort feil, men i tilfelle jeg tar feil og i dag er alt som er igjen for meg, ville jeg fortelle deg at jeg elsker deg og at jeg aldri vil glemme deg.

Morgendagen er aldri noen garanti for noen, ung eller gammel. I dag kan bli den siste dagen du ser alle dine kjære, derfor må du ikke vente, gjør det du kan i dag. Jeg er sikker på at hvis morgendagen ikke kommer vil du angre på at du kastet bort muligheten til å gi dine kjære et smil, en klem, et kyss, eller at du var for travel til å bare være der for dem.

Hold dine kjære nær deg. Hvisk det forsiktig. Si det høyt, ansikt til ansikt, hvor mye du trenger dem og hvor mye du elsker dem. Behandle dem med respekt og kjærlighet. Ta deg tiden til å si unnskyld, tilgi meg, vær så snill eller takk, og alle de andre kjærlighetsfulle ordene du kjenner.

Ingen vil huske deg for de tankene du bare holdt for deg selv i hemmelighet, be Gud om visdom og styrke til å si og utrykke det du føler.

Vis dine venner og dine kjære hvor viktige de er for deg.

Send dette brevet til alle de du elsker, hvis du ikke gjør det i dag vil morgendagen bli som i går og hvis du aldri gjør det betyr det heller ikke noe. Øyeblikket for å gjøre dette er NÅ»

 

Til deg med mye kjærlighet

Gabriel Garcia Marquez

 

seyed mostafa zamani via Compfight