Det har vært mye oppmerksomhet i media i det siste om at det er mange som dør på sykehus unødig. Og det er ikke mange leger som tar selvkritikk. Siden jeg ikke var frisk i dag lå jeg til sengs og leste nyheter på nettbrettet, da kom jeg over en artikkel (Les den HER )der en overlege faktisk står frem og innrømmer at det var hans feil at et friskt barn døde under en fødsel. At en feilvurdering var årsaken.
En kvinne skulle ha et alt for stort barn og det var notert ned i journalen at det skulle forløses ved keisersnitt. Likevel ble fødselen satt igang og kvinnen måtte føde vaginalt, med det resultat at barnet ikke overlevde. Det slo meg som en knyttneve i magen at det kunne ha vært meg. Jeg ble fysisk kvalm og 24 år gamle minner ble plutselig veldig levende.
Det var som å lese om min egen fødsel, bare med den forskjellen at min kjære sønn heldigvis overlevde. Det sto ingenting i artikkelen om de mèn den fødende kvinnen måtte lide, utenom sorgen av å miste et helt friskt barn. Selvfølgelig kan jeg forstå at det koster mer penger å ta keisersnitt enn at en fødsel går sin naturlige gang. At keisersnitt er en belastning pga det er en operasjon osv.
Og slike hensyn er leger nødt til å ta i alle avgjørelser. Jeg kan også forstå at helsepersonell er stresset og presset, at menneskelig svikt kan oppstå. Vaktskifter og mangelfull kommunikasjon kan påvirke og/ eller det faktum at journaler noen ganger blir mangelfullt lest og oppdatert.
Jeg kjente at jeg måtte gråte litt for denne kvinnen, tenk å gå igjennom noe slikt og sitte igjen med et barn som er dødt. Det kom frem av artikkelen at hun fødte et nytt barn året etter med samme lege og jordmor og alt gikk bra. Det lå helberedelse i dette mente overlegen.
Men jeg kan ikke annet enn å tenke at ja det gjorde det sikkert for HAM. Jeg må berømme den vordende moren at hun lot overlegen ta imot hennes neste barn med de opplevelsene hun hadde hatt, at hun turte, og for et tilgivende vesen hun må være….Hadde jeg hatt samme valget ville jeg aldri gjort det.
Et nytt barn erstatter aldri det som døde. Det kan nok lindre en sorg men det som er borte er borte. Overlegen gjør nok ikke samme fatale feil to ganger, Sorgen og frykten vil nok alltid være der. Bare det å føde et alt for stort barn er en stor påkjenning for kroppen. Det sto ingenting om hvilke eventuelle skader kvinnen pådro seg under fødselen.
Man skulle tro at dette gjelder få unike unntak fra regelen men det gjør det dessverre ikke. Mannlige overleger som selv med lang praksis, likevel aldri virkelig forstår hva det vil si å føde. De har aldri kjent smertene på egen kropp, de vet ikke hva det vil si å pådra seg skader man må leve med resten av livet. De vet ikke hva det vil si å ikke kunne få flere barn fordi skadene etter en fødsel er for store. Likevel er de eneveldige i det å bedømme og ta avgjørelser på vegne av den fødende kvinnen.
Joda noen må jo gjøre det og en kvalifisert lege og jordmor har jo den kompetansen som er nødvendig. Jeg mener ikke å si noe annet. men det bør kanskje lyttes til den fødende kvinnen i større grad? For alle er unike og hvem kjenner sin egen kropp bedre enn den kvinnen som føder? Kanskje det bør åpnes for en kultur der overlegene kan være litt mindre «overlegne» og bli mer lyttende?
At det skal være økonomi i alt forårsaker kanskje at det kommer en del viktige hensyn i bakre rekke.- At det regler og rutiner blir så automatiserte at man ikke tenker utenom boksen? Det å praktisere utenfor rammene koster mer både tid og penger.
Å føde naturlig er selvfølgelig det beste og jeg vil aldri påstå noe annet, men når det står om liv eller skader både på barnet og den fødende, er det da riktig at legen skal sitte med all makt? At legen alene skal bestemme om det skal innvilges keisersnitt eller om barnet skal fødes normalt? Bør ikke kvinnen selv ha noe hun skulle sakt? Og i de tilfeller keisersnitt er planlagt, er det ikke fødselshjelperne og legens ansvar å sørge for at dette skjer etter planen?
Er det greit at viktige journalføringer mangler, fordi en fødende under et sykehusopphold må forholde seg til flere ulike leger? Bør ikke journalene leses godt uansett? Det er menneskelig å feile og det gjøres tabber. Men konsekvensene da? Kanskje burde kontrollrutinene være bedre under langvarige fødsler. Burde ikke jordmoren ha ansvar for å studere journalen?
Jeg tenker at om man spurte den fødende kvinnen selv, om hva hun ville foretrekke, et operasjonsarr på magen og litt lengre rekonvalesens foran en langvarig smertefull fødsel. I allefall om man risikerer varige skader på seg selv og barnet. Kanskje også i ytterste konsekvens, risikere dødfødsel. Jeg tror bestemt at de fleste ville velge keisersnitt uten videre betenkningstid.
Det burde være en menneskerett å velge dette selv. Har faktisk vært vitne til at kvinner har tryglet seg til keisersnitt bare pga frykt for fødselen og fått det, så det virker som om det kun er opp til legen. Det bør virkelig passes på at i tvilstilfeller bør den fødende få vurdere selv ang keisersnitt!
Men slik det er nå er det er faktisk ikke den fødende kvinnen som bestemmer noe som helst.. Det er helt og holdent legenes avgjørelse. Og de fleste overleger er mannlige som helst ser at man føder på normal måte…!
JEG ønsker at jeg hadde fått valget, eller at noen hadde lest min journal grundig.
Mine tanker går 24 år tilbake i tid. Jeg er 25 år gammel og høygravid med mitt andre barn. Da mener jeg virkelig høygravid. Magen var usansynlig stor. Jeg bare visste at jeg skulle ha en gutt. Min intuisjon var helt klar på det. Jeg visste også at barna i min fars slekt, var kjent for å være store ved fødsel og barnets far hadde selv vært over gjennomsnittet stor ved tidlig fødsel.
Jeg hadde født en jente fra før som også var mye større enn gjennomsnittet. Gutter er større over skuldre og har større hodeomkrets enn jenter… Jo jeg var urolig. Jeg hadde som sagt denne intuisjonen, og jeg forstår godt at leger ikke kan styre avgjørelser kun etter min intuisjon.
Likevel, den drev meg til å insistere på en ultralyd en måneds tid før termin, for å sjekke barnets størrelse og for å fastslå kjønn. Den lille viltre krabaten i magen var ikke særlig medgjørlig da målingen skulle foretas, så faktisk hodemål ble vanskelig å ta.
Den overlegen som ved hjelp av ultralyd apparat skulle anslå barnets størrelse, var virkelig nettopp det: -OVERLEGEN! Han var gammel i faget og jeg var jo bare en ung uvitende kvinne, som tydligvis i hans øyne var litt ”hysterisk” og hadde en fiks idè….
Ovenfra og ned holdningen var så tydelig at jeg nesten krympet meg. Men jeg visste at jeg ikke var hysterisk og forholdt meg rolig og saklig og prøvde å koble ut den følelsen som holdt på å ta motet fra meg. Følelsen av å være ingenting verd og det å føle meg liten og brysom. Overlegen ville ikke sjekke noe kjønn på barnet, iallefall ville han ikke si noe. Men jeg visste jo uansett, ville bare ha det bekreftet. Men se det fikk jeg ikke.
Siden min ufødte sønn ikke lå perfekt til, så ble det altså umulig å måle hodets omkrets på et skikkelig vis. Jeg ble en smule sjokkert når jeg observerte det som jeg betraktet som ”slurv” ved målingen. Det han fortalte på forhånd om hva som krevdes for å få et skikkelig mål og det som faktisk ble foretatt, kunne ikke sammenlignes. Og her skinte det igjennom at det ikke var så nøye, fordi jeg nok bare var litt ”hysterisk” ( merk: min subjektive følelse og opplevelse)
Barnet ble anslått til å kunne bli ca 4500 g ved termin. -Det skulle jeg vel klare? Sa han og smilte et litt sånn ovenfra og ned smil. Jeg fikk nesten følelsen av å bli klappet nedlatende på hodet mens han sa dette. Jeg fikk beskjed om å bare ta det med ro. Jeg gikk derfra med en vond klump i magen og hadde problemer med å riste av meg den følelsen av å være liten, dum, hysterisk, og brysom. Og det jeg hadde håpet skulle gi meg mer betryggelse ga meg derfor bare mer uro.
Dette svangerskapet hadde fra starten av vært mye tyngre enn det første. Jeg hadde vært mye syk og hadde hatt fostervannslekkasje og ligget noen uker på sykehuset i andre trimester. Og da mener jeg bokstaveligtalt ligget. Husker ikke lengre hvor mange uker det var snakk om, men det var nok to- tre uker. Alt det tok jeg med knusende ro. Bekymret meg ikke. ER jeg og VAR jeg en hysterisk person?
Jeg mener helt klart, nei, jeg tok vanligvis ikke på vei om det ikke var noen grunn til det. Når fostervannet gikk alt for tidlig og det var grunn til bekymring var jeg ikke det minste hysterisk. Kanskje fordi jeg visste at det ville gå bra? Vanskelig å si. Det å ha en intusjon, en gnagende ”følelse” om at barnet var alt for stort, var tydeligvis ingen legitim grunn til å ta det på alvor. I allefall ikke for overlegen.
En ukes tid før termin fikk jeg fryktlige smerter og trodde fødselen var i gang. Jeg dro til sykehuset og hadde så vondt at jeg måtte kjøres i rullestol, hadde ikke sjans og gå selv. Men det var ingen fødsel på gang. Smertene var lokalisert i nyrene og det var mulig nyrestein. Jeg ble innlagt siden de ikke var helt sikre på hva det var og siden det var en uke igjen til termin.
Jeg var så ”ubetenksom” at jeg nevnte ( rolig og saklig) min bekymring om at barnet jeg bar, kunne være for stort og at målingen som var foretatt tre uker før ikke ble helt nøyaktig , og om det var mulig å ta en ny sjekk? Dermed ble jeg stemplet som i «overkant bekymret» noe det sto å lese både i holdninger OG i journalen min i ettertid.
Når man møter en helt ny lege for hver dag, som ikke vet noenting, og ingen leger snakker med hverandre og ingen tydeligvis noterer viktige ting i journalen, føler en seg ikke mye ivaretatt. Jeg følte at jeg måtte ta hele historien min om igjen for hver dag og jeg kjente meg ikke trygg. Det var ingen som så nødvendigheten av å ta en ny måling av barnet for å anslå størrelse, fordi overlegen allerede hadde gjort det .
Uansett om jeg prøvde å si at målingen ikke var nøyaktig. Tilslutt inngikk vi et kompromiss. Jeg ble lovet at de skulle sette meg på kur for å igangsette fødselen på termindato. Hvis barnet ikke kom ned i bekkenet av seg selv, skulle jeg få keisersnitt. DA kjente jeg lettelsen. Jeg trodde meg ivaretatt.
Termindato kom og jeg ble satt på kur. Jeg gikk, gikk og gikk i korridorene for å få riene igang utover kvelden. På morgenen ble barnefaren tilkalt og kl 0630 var det omtrent full åpning. Så langt så bra. Det var sålangt ikke noe dramatikk og alt gikk etter boka. Trengte ingen smertestillende. Jeg tenkte med lettelse at så enkel som denne fødselen så ut til å bli så var det jo en fryd. Så feil kunne man ta……
Det trakk ut i langdrag og det ble vaktskifte. Jordmoren kom inn for å si hadet og sa at alt var klart og om under en time ville jeg være ferdig. Ny jordmor kom men det skjedde liksom ikke noe mer. Min ”lille”sønn kom ikke ned i bekkenet. Det ble satt på drypp for å få enda mer effektive rier. Altså så effektive at den vanlige pausen mellom ble borte og smerten ble enda mer intens.
Slik lå jeg i time etter time , uten smertestillende og uten at noe mer skjedde. Jeg oversteg tilsutt terskelen av hva jeg klarte og bønnfalte jordmoren om å bare få barnet ut. Det jeg mente i min omtåkede tilstand av smerter og utmattelse, var at vi hadde en avtale, nå kunne de vel forberede det keisersnittet? Han viste nemling ingen tegn til å komme ned i bekkenet av seg selv, og hvor lenge skulle jeg ligge slik med full åpning og pines uten at noe skjedde?
. Men ingen hadde tydeligvis fått noe beskjed om hva planen var og de forsto ikke hva jeg mente og trodde nok at jeg ”snakket over meg” slik fødende kvinner kan gjøre. Klokken nærmet seg 1200 på formiddagen og barnet begynte å vise tegn til stress.
Et øyeblikk virket det som om «hele verden» var inne på fødestuen. Tre jordmødre, noen studenter, en lege og noen fler jeg ikke vet hvem var. Det var dramatisk og de måtte ha barnet ut, men fikk jeg det planlagte keisersnittet? Åneida…Her skulle det fødes naturlig!!!
To jordmødre la seg over magen min og begynte å klemme barnet nedover. Han måtte ut. Heldigivis hadde de like før summet seg til å gi meg smertestillende, men jeg følte ikke at det hjalp noe.
Slik ble altså min sønns fødsel: To kraftige voksne damer som klemmer han ned og ut, som ut av en kaviartube og en jordmor som sitter klar til å ta imot og må brekke kravebeinet på den stakkars babyen for å få han ut. Barne satt fast, men ut måtte han jo fordi han bar preg av oksygenmangel.
Jeg brydde meg ikke så mye om den påkjenningen og smerten jeg hadde. Men jeg var veldig redd og aller mest redd for barnet. Dette virket litt for voldsomt til at det kunne gå bra…Jeg husker jeg tenkte på at om dette hadde skjedd for hundre år siden, hadde vi nok ikke overlevd noen av oss. Den stakkars gutten min var livløs og blå da han endelig ble forløst. Jeg ønsket å se ham, holde ham.
Men det fikk jeg ikke, de måtte få liv i ham først. Han var stor, virkelig stor! Jordmoren hadde aldri forløst et så stort barn før og da de endelig fikk liv i ham, ble det ble stor ståhei.
Her er et øyeblikk hvor jeg var så omtåket og sliten og at jeg muligens husker feil, men alle forsvant ut av fødestuen unntatt den som tråklet meg sammen. Alle løp ut med barnet og jeg ble redd og bekymret, følte meg fullstendig tom og forlatt men hørte at han skrek, så da visste jeg at han iallefall var i live.
Ingenting med denne fødselen ble som forventet. Jeg fikk ham ikke opp på magen rett etterpå, slik det skulle være. Han ble vasket etterpå og lagt i en seng. Og ståheien over hvor stor han var, overskygget tydeligvis tanken på at jeg som mor kanskje ville se barnet mitt. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor jeg ikke fikk holde ham og måtte tilslutt forlange å få ham i armene.
Jeg skal spare dere for gørrige detajler, men de tok vare på meg så godt det gikk. Imens kom OVERLEGEN inn og sa ” -Ja er du ikke nå glad for at alt gikk helt naturlig for seg?!”
Hadde jeg klart å nå ham så hadde jeg antagelig angrepet ham..Jeg aner ikke hva jeg sa…sa muligens ingenting. Jeg var i sjokk. Selv om jeg knapt kunne stå på beina måtte jeg opp og i dusjen. Jeg fikk så vite at jeg hadde fått en stor og flott gutt på 5070 g og han var lang 57 cm. Han var mørk i håret og vakker. Han hadde et brukket kragebein, men han levde og bortsett fra bruddet var han sunn og frisk. Da jeg endelig fikk holde ham gråt jeg.
I dagene etter fødselen hadde jeg det tungt. Jeg lengtet etter å holde ham men jeg klarte knapt å røre meg av egne smerter og han skrek av smerte hver gang jeg forsøkte å løfte ham. Tydelige smerter i kravebeinsbruddet. Jeg ba om en støttebandasje for ham, men neida. For babyer trenger ikke det. Han kjente nesten ingen ting mente de og det ville gro av seg selv i løpet av få uker… !!!!! DET var ikke min observasjon. Han hadde tydelige smerter.
Traumet jeg hadde vært igjennom forårsaket en fødselsdepresjon og traumet min sønn hadde vært igjennom, gjorde at han ikke klarte sove og skrek mye. Det viste seg at jeg var såpass skadet etter denne fødselen at jeg måtte fjerne livmoren og måtte igjennom en ganske omfattende underlivsoperasjon. Jeg fikk vite i en alder av 26 år at jeg aldri kunne få flere barn…..
For meg var dette helt klart feilbehandling, en tabbe og sykehusets ansvar. Prøvde å søke pasientskade erstatning uten å komme noen vei. Om journalen var redigert eller hva, det skal ikke jeg spekulere i, men det eneste som sto notert i journalen var ” vanskelig skulderforløsning”. Ingen av de mange legene jeg hadde snakket med hele uka jeg lå på sykehuset, hadde tydeligvis ikke notert noe særlig
. Jeg kom ingen vei. Så jeg måtte bare leve med det og det ble ingen reprimande eller konsekvenser til sykehuset eller overlegen. Tabben var kanskje at det var alt for mange leger involvert. ( jo flere kokker, jo mere søl) Med en holdningskultur som jeg tenker er skadelig. At man blir sett på som «hysterisk og brysom» for at man har en reell bekymring for så bare bli jattet med, uten å bli tatt på alvor.
Nå skal det sies at den legen ( privat) som » rekonstruerte» meg etterpå, var dyktig og tok godt vare på meg. Han gjorde en virkelig god jobb. Men om jeg hadde fått valget selv den gangen, hadde et keisersnitt vært å foretrekke. Jeg fikk aldri ta valget om å få flere barn selv. Det ble tatt fra meg av en overlege som ikke forsto at jeg faktisk kjente kroppen min og hva som foregikk i den.
Likevel møtte jeg mer uforstand;- mens jeg lå på sykehuset etter den store operasjonen, måtte jeg slå i bordet til en turnuskandidat som kunne virkelig skadet meg ytterligere, under en undersøkelse hun ville foreta to dager etter operasjonen da jeg fikk infeksjon. Jeg går ikke i deltaljer, men en vanlig underlivsundersøkelse er umulig etter en slik operasjon, for å si det sånn. Jeg ble rasende og leste henne leksa. Hvem vet hva som hadde skjedd om jeg hadde vært av den typen som ikke turte si noe….
Min sønn ble plaget av kragebeinsbruddet i mange måneder etter fødselen og har plager fra kragebeinet den dag i dag.
Jeg var likevel uendelig heldig for mitt barn overlevde, jeg har en frisk sønn som jeg elsker av hele mitt hjerte. Jeg er glad i barn og for meg ble sorgen over at det ikke ble flere, noe jeg har måttet lære å leve med. Jeg har holdt masken og holdt tilbake mange tårer over det. Ville jeg ha hatt flere barn om jeg kunne?
Det aner jeg ikke, men jeg tror det. Jeg var ikke i stand til å stå opp for meg selv, under den traumatiske fødselen. ER jeg bitter? Nei, men jeg VAR det. Det tok meg år med plager og igjen et år etter operasjonen før jeg var i orden igjen… skjønt helt i orden blir man jo aldri. Jeg har gått med en skjult sorg halve mitt liv over å ikke kunne få flere barn.
Jeg har lært meg å være takknemlig for de to jeg har vært så heldig å få og får brukt min moderlige energi til å ivareta andre mennesker. Jeg bærer ikke nag, men det er så UNØDVENDIG at sånne ting skjer!!! og det synes jeg enda. Bitterheten er noe jeg bare måtte legge bak meg. Det nytter ikke å bære på sånt.
Jeg tenker at viktigheten av å lytte til den fødende kvinnen aldri må udervurderes. Det er noe med å være gravid og være i symbiose med det ufødte barnet. En vordende mor VET. Og respekten og forståelsen for det, vil nok kunne redde mange, både fra dødsfall , varige men og skader.
Noe så enkelt som å tre ned fra sin høye OVERLEGE hest og faktisk lytte med et åpent sinn. Være åpen for at en gravid kvinne og en pasient faktisk kjenner seg selv best. Så enkelt kan det gjøres! Er det for mye å be om? Hadde jeg blitt tatt på alvor den gangen hadde så mye kunne vært anneledes.
Å lese denne artikkelen om kvinnen som mistet barnet sitt, viser meg likevel at noe sårt ligger igjen, en rest av en sorg. Man lærer seg å leve med det, men såret blir aldri helt borte.
Det står respekt av denne legen i artikkelen, som faktisk står frem og erkjenner at han har gjort en feil med fatale konsekvenser. Artikkelen fremstilles likevel som en rosenrød sukksesshistorie, mer enn den tragedien det faktisk var. Det er iallefall min mening, Det står ikke noe om hvilken straff han fikk eller ikke fikk. Eller andre konsekvenser. Skal det være så enkelt å bare innrømme skyld så skal alt være greit? Jeg håper at denne åpenheten likevel kan bringe noe mer positivt inn i fødselsomsorgen.
Venter du barn? Min artikkel her er ikke for å skremme deg, kjære du! Men for at du skal passe på å ta styringen og ikke være redd for å stille krav og passe på selv. For det er DIN fødsel og DITT liv som skal leves i etterkant.
Håper virkelig at årene som har gått siden min siste fødsel har gjort legene mer bevisste!
Hva har denne opplevelsen ført til av godt i mitt liv? Den har gjort meg lydhør og jeg håper at jeg har med meg den dype respekten av å være lyttende og ta det mine klienter sier på alvor.
Å føle seg trygg og ivaretatt er noe av det viktigste i reisen fram mot helhet og helse
