Jeg vil dele noen tanker med dere. Det er sånn at jeg elsker å ha det strøkent, ryddig, rent og plettfritt i huset. Og jeg har i vinter vært glad for at jeg tross dårlig form har holdt det fint. helt til nå..
Våren er en deilig tid men den kommer ikke bare med sol og sitt budskap om nytt liv. Den kommer utkledd i en mild bris og knuser mine illusjoner om et plettfritt hjem. Det ser fint ut på overflaten. Det er ikke rotete. Men når vårsolen stiger på himmelen og skinner inn vinduene, avslører lyset alt som «ikke tåler dagens lys». Jeg snakker altså om støv, hybelkaniner i hver krik og krok. Snakker om fingermerker på glassdører og skap. Det gjør noe med meg. Må innrømme at det trigger meg skikkelig.
Av respekt for dem som virkelig sliter med OCD skal jeg ikke si at jeg har det. Det er for det første ikke sant og for det andre en overdrivelse. Men jeg kan henge meg opp i å ha det rent. Det er ingen overdrivelse. Synet har blitt dårligere med årene og vinterens manglende lys skjuler mangt og meget for mitt «falkeblikk».
I dag våknet jeg til atter en nydelig vårdag med helt blå himmel og strålende sol. Det beste jeg vet er å sitte med en kopp te mens solen flommer inn kjøkkenvinduet og varmer meg mens jeg kan sitte å se ut i hagen. Det blir som en liten lykke-meditasjon. I dag sukket jeg av fryd mens solen varmet meg der jeg helte varmt vann over min yogi te. Kunne kjenne fryden spre seg i hele meg. Det var da jeg gjorde det. Det jeg ikke skulle ha gjort.
Jeg lot blikket mitt sveipe over stue og kjøkken mens småfuglene kvitret av full hals. Solen hjalp på synet mitt og jeg fikk virkelig falkeblikk. Vinduene var skitne, støv fantes over alt. Små flekker på kjøkkenskapene jeg nettopp hadde vasket. Gulvene skrek etter en støvsuger, i det minste en støv mopp. Må innrømme at jeg ble stående og gape mens fuglenes livlige kvitring tonet ut og jeg hørte min egen puls i stedet.
Hvordan skjedde dette?? Jeg hadde jo storrengjøring i helgen..hadde jeg ikke? Jeg rynket brynene og tenkte etter. Det var ikke sist helg men helgen før. Det var da jeg tørket støv og vasket hele huset, alle gulv, fronter på kjøkkenet… Nå så det ikke ut som om jeg hadde gjort noe på månedsvis. Hvordan går det an? Hvorfor kan det ikke bare holde seg rent en liten stund? Dagene går så alt for fort og plutselig føles alt arbeide jeg la i å vaske, helt bortkastet. Vinduene hadde heller ikke blitt vasket etter vinteren og det var veldig tydelig for å si det sånn….!
Det er egentlig ganske fælt å ha sånn «støv på hjernen fobi» og så lite energi til å gjøre noe med det. Jeg er ikke alene om husarbeid i dette huset, det må sies. Men jeg er helt alene om å ha den standarden jeg ønsker på renhold. Når jeg synes det er skittent så rister andre på hodet av meg.
De hører til «Det er rent nok til å beholde helsen men rot nok til å bevare lykken» kategorien. Det er bare det at jeg ikke blir lykkelig av rot. Jeg blir lykkelig av ryddighet og orden. Jo mer strøkent jo bedre.
Det kunne like gjerne ha blitt overskyet ute, for jeg følte gleden forsvinne som dugg fra morgengress. Så mye å gjøre…Så lite energi. Hvordan skulle jeg klare med det, få alle gjøremål til å gå opp? Hvordan skulle jeg noensinne klare å komme ajour. Ventelista mi på timer hadde også hopet seg opp igjen. Plutselig fikk jeg nesten ikke puste. Tankene begynte å rase i den farten de kan få. Kanskje kjenner du følelsen? Tusen tanker som kappes om å ha størst fart…Og det uten at jeg har drukket noe kaffe i dag...
Tanker som at: – Husarbeid krever sin «mann» for å si det sånn eller i mitt tilfelle; sin dame. Det er søren ta meg en fulltidsjobb å holde et hus i orden når man er et petimeter som meg. Man begynner i en ende med godt mot, men før man kommer til enden må man begynne på nytt. Det er lett å bli hengende etter når man må fordele energien på alle gjøremål. Hvordan klarer folk det?
Burde rollene bli som i gamle dager? ja jeg tenker plutselig på de gode gamle kjønnsrollene. Var det bedre før? Kanskje er jeg spikka pine gal som får sånne politisk ukorrekte tanker? Muligheten til å velge karriere eller hjemmeværende burde kanskje være tilstede? Uavhengig av kjønn egentlig. En som ønsker seg karriere burde ha muligheten til det, og en som ønsker å ta vare på hus og barn skulle hatt muligheten til det, men sånn er det egentlig ikke. Selv ikke med kontantstøtte.
Økonomien tillater det ikke. Alt blir dyrere: hus, strøm, mat, forsikringer og andre nødvendigheter koster så mye at det ikke er mulig for vanlige mennesker å være hjemmeværende i dag. Annet enn i betalte svangerskapspermisjoner eller korte perioder. Kjenner at jeg blir urolig og stresset av alle tankene.
Erna Solberg, vår statsminister ba sitt folk så vakkert om å få flere barn i sin nyttårstale. Først måpte jeg. Det er lett å si… Så lo jeg godt. Vet hun hvor virkelighetsfjernt det er å si noe sånt uten å følge et opp med konkrete handlinger? Jo mer jeg ser av politikere og politikk i praksis, jo mer pessimistisk blir jeg med tanke på fremtiden. Det er bare tåkeprat over hele linja. Det knipes inn og avgifter reformeres eller innføres.
Det blir dyrere og dyrere å bare leve. Det begynner jammen meg å bli for dyrt bare å komme seg på jobb hvis man er avhengig av bil. Hvem arbeider politikerne for? Har de en hemmelig liten kjerne fra eliten som skal ha alt og vi andre ikke noe? På nåværende tidspunkt begynner nakken å knyte seg og magen blir urolig. Stress alarm! Jeg tar en ny titt på de skitne vinduene som jeg helst så glinset rene og klare. Enda mer fart fikk tankene.
Hvem kan få barn slik det er? Skal et par ha råd til å kjøpe seg hus eller leilighet må de studere og få en god jobb. De pådrar seg studielån og trenger egenkapital. Ikke alle har foreldre til å hjelpe en økonomisk. Å kjøpe en leilighet eller et hus koster flere millioner. Da må paret arbeide fulltid for å betale for det. Fast jobb må de begge ha for å få boliglån. Leiemarkedet er for dyrt og for uforutsigbart.
Får de barn har ingen av dem råd til å være hjemme. Da kommer utgifter til barnepass i tillegg. Barna vokser til og skal delta på aktiviteter. Det koster penger, og tid. Mye tid, mye kjøring hit og dit. Er det rart at flere og flere blir utbrente? Jeg vet så alt for godt hvordan det er…Det er en grunn til at stadig flere førstegangsfødende er eldre enn gjennomsnittet. Vanlige folk kommer ikke godt ut økonomisk.
-Tenk om jeg aldri får barnebarn? Å ha barnebarn er jo kremen på kaka, er det ikke.? Jeg ser for meg at jeg holder mitt eget barnebarn og blir rørt. Så savner jeg det barnebarnet jeg ikke har.
Noe må jo gjøres! At Erna oppfordrer til flere barn er vel og bra, men burde ikke handling erstatte ord? Burde det ikke føres en politikk som ga økonomisk trygghet og dermed mulighet til å kunne få flere barn, orke med det? At hun står på TV og oppfordrer til dette, er jo nesten som den franske dronningen Marie Antoinettes påståtte utsagn: Når folket raste og gjorde opprør av sult og hun ikke skjønte hva som foregikk ble hun fortalt at de ikke hadde brød. De var sultne. Da skal hun visst ha svart: «Så la dem spise kake» – Ja for alle hadde jo mulighet til å kjøpe kake i stedet for brød. Det var hennes problemløsning.
Kake ja… sukk, jeg har lyst på kake tenker jeg og må svelge tungt. jeg arbeider for å holde blodsukkeret mitt normalt så jeg kan ikke spise kake.
Så lettvint av politikerne å bare løse problemene med ord!De krever at kommunene skal løse problemer men kutter ned heller enn å bevilge penger. De bare flytter problemene, og fraskriver seg ansvar mens de toer sine hender. Jeg er så drita lei av det. Av at de som har minst skal bære byrdene, ha færrest muligheter. Og de få mulighetene de har blir sakte men sikkert redusert. Jeg kjenner raseriet stige og jeg blir varm i kinnene. Det er søren ta meg støvete inne i kjøkkenskapene også…
Empati er en mangelvare hos mange. Er det virkelig sånn at priviligerte mennesker ikke kan sette seg inn i andres situasjoner? For noen er 300 000,- i egenandel på et boliglån småpenger, for andre en uoverkommelig sum. Det som synes enkelt for andre kan være uoverkommelig for andre.
Jeg tenker at nå er jo ikke jeg hverken i en alder eller en posisjon der jeg kan få barn. Men jeg har en levende evne til å forestille meg det. Jeg har da empati. Min mor var hjemmeværende til jeg kom i tenårene. Det var en trygghet i det. Mine barn har gått i barnehage. Tenker på min tid som pedagogisk leder i barnehage. Utdannelsen som førskolelærer har gitt meg innsyn. Jeg er ikke mot barn i barnehage, men jeg ser helt klart utfordringene og stresset små barn blir utsatt for.
Lange dager i støy sammen med mange barn, og etter min mening for få voksne er stressende for noen. Det er faktisk ikke sånn at alle barn blir møtt der de er og får det de har behov for. Det er det ikke rom for i systemet. Selvfølgelig er det ikke en selvfølge i en familie heller. Seksåringene skulle ikke begynt i skolen, men støvet faller i alles hjem også i barnehager og skoler..
Øynene mine blir smale og jeg gransker stuen som er støvete. Jeg kan se det helt hit, her jeg sitter ved kjøkkenbordet, og jeg ønsker at jeg hadde råd til å betale noen til å vaske for meg et par ganger i uken. Kanskje lage mat også. Ønsker meg faktisk også en personlig assistent. Ja det hadde vært fint. Men her og nå er det bare meg selv og alt jeg har å gjøre. Verden er som verden er. og politikere vil alltid være politikere. Jeg rister denne pessimistiske tankegangen av meg.
Minner meg selv på at jeg har et valg. Jeg må ikke la dette pessimistiske ta overhånd. Husarbeid er faktisk litt sånn som personlig utvikling. En kontinuerlig jobb. Noen ganger må man begynne fra begynnelsen igjen, og det er hele tiden nye ting å ta tak i. Av og til får man hjelp. Andre ganger må man gjøre jobben sjøl, og når man tro man er ferdig så er man ikke det. For støv, ser ut til å falle ut fra intet og legger seg på alle de flatene du tørket av for fem minutter siden.
Husarbeid er en fin måte å bedrive aktiv mindfullness. Jeg er overmåte glad i støvmopper. Enkelt og raskt. Støv og hybelkaniner forsvinner med effektive glidende bevegelser. Kanskje på linje med kattevask, men det blir jo greit nok, og mens jeg arbeider tenker jeg ikke.
Det jeg trenger er sånn aktiv mindfullness for å vende tilbake til den gode følelsen. Selvgjort er velgjort er et av mine motto dermed vasket jeg litt støv rundt omkring, gikk over gulvene med tørrmopp. La sammen klær, og hentet skittentøysdunken ned. Den blir liksom aldri tom. Satte en maskin på vask.
Vinduene får være til en annen dag. De kan vi ta sammen webfreakpoeten og jeg. Tankene roet seg ned. Og jeg ble både glad og takknemlig. Tenk så enkelt kan det gjøres når man velger bevisst.
Enten man gjør husarbeid eller arbeider med seg selv, så er en dasj takknemlighet alltid noe som gjør alt mye lettere. Takknemligheten er gledens krydder. Jeg tok med meg takknemligheten ut. Satte meg litt i sola og var kjempeglad for det jeg tross alt hadde fått gjort i dag. Det virkelig ikke så farlig at jeg ikke har rundvaska hele huset akkurat i dag. Jeg er takknemlig for at jeg har fått gjort de tingene jeg har gjort og at jeg klarte å snu humøret som var dalende.
Takknemlig for at jeg klarte å ikke la «støv på hjernen demonene»ta meg. Jeg er takknemlig for at jeg er den som leder meg selv og at jeg for det meste er flink til det. Takknemlig for sola som varmer, for at det snart er påskeferie. At jeg kan sitte ute barføtt 10 april. At jeg har det jeg trenger. At jeg faktisk forstår at det går an å velge hvordan man skal reagere og manøvrere tanker og følelser, som kunne ha ødelagt dagen min.
Snart skal jeg så en blomstereng i hagen og til påske skal hagemøblene ut. Livet er tross alt herlig selv om politikerne nok alltid vil være politikere og støv har en tendens til å samle seg fortere enn jeg rekker å holde det unna. Det er bare sånn det er!
Solen skinner faktisk og jeg tenker at akkurat det jeg beskriver her er et godt eksempel på hverdagsspiritualitet og mindfulness i praksis.
Hva er du takknemlig for i dag og hvordan snur du situasjonen når tanker og følelser er på tur nedover? Hva gir deg nytt fokus? Husk at du kan!
