Indriel Body & Soul

Fra bloggen

Massehysteriets kraft

Massehysteriets kraft, er det grunn til frykt?

Jeg liker ikke samfunnsutviklingen. Massehysteriet har gode dager på sosiale media. Gnisten antennes gjennom ensidig vinkling gjennom massemedia og sosiale media. En liten gnist antenner et bål som tilslutt blir en brann ute av kontroll.

Vi bør alle være oppmerksom på mekanismene i massehysteriets kraft. Hvordan vi bare blir dratt inn uten at vi er bevisst på hva som skjer. Vi bare reagerer felelsesmessig. Blir blendet av harme og emosjoner og blir blind både for fakta og sannhet.  Jeg er redd verden utvikler seg til å bli styrt av synsere, «sutrende» overfølsomme og overbeskyttende mennesker som er med på å skape og holde liv i massehysteriet. Slik presses alle andre inn i deres konformitet.

Hvorfor skal alt plukkes fra hverandre, granskes i hver lille detalj, for å finne feil, eller noe som kan tas personlig, både på egne og andres vegne?

-Retoriske spørsmål på en helt vanlig dag.

Dette er faktisk ting jeg har gått og tenkt på en stund. Det virker som om noen alltid må «sutre» om et eller annet i media, alltid noen som klarer så se noe feil med hva det enn er. Pirk som blåses opp og ut av proposjon. Og som skaper en bølge av følelser i andre som måtte være påvirkelig.  Som om vi ikke har viktigere ting å fokusere på med all grusomheten som skjer i verden. Jeg bruker ordet «sutre» for når det koker ned til essensen, føler jeg at det er det det er. Jeg kjenner at jeg er lei.

Alltid når jeg reagerer sånn så må jeg spørre meg selv, sutrer du aldri selv noen gang Monica?

Jo det kan nok hende jeg gjør det. Men jeg prosesserer det selv, mine følelser er mitt ansvar. Jeg går ikke til massemedia og lager store saker og drama av det som handler om mine følelser og synspunkter eller for å få oppmerksomhet. Er det ikke det jeg gjør nå spør du? – Du er fri til å mene det du vil. Dette er neppe massemedia. Jeg angriper ingen men skriver ut egne tanker, på min egen blogg.

Jeg har sett flere eksempler på hvordan en persons «sutring» i media, har ført til smittsomt påfølgende emosjonelt hysteri. Spesielt i sosiale media. En sak har ALLTID flere sider, i alle fall to. Og de to versjonene kan sprike veldig. Jeg skal ikke ta for meg alle eksemplene her. De siste hendelsene handler om en skolefritidsordning i Trondheim. De ønsket å bruke noen timer pr. uke for å dele gutter og jenter i grupper for ulike aktiviteter.

Guttene skulle ha guttebingo, være på sløyden og ha fart og moro i gymsalen. Jentene skulle lage pennal, armbånd, såpe og ha negle-spa. Da ble det bråk. Fri å bevare meg vel så horribelt. Tenk at jenter og gutter må tortureres med planlagte sjåvinistiske aktiviteter. Det var kanskje slik en politisk korrekt forelder tenkte, og følelsene begynte å koke, harmen slo inn og vedkommende måtte si sin oppriktige mening. En ung politiker ( kanskje uerfaren og ubetenksom?)

Hun tar opp tråden i media og roper over seg, SÅ eksploderer hysteriet på Facebook. Utrolig mange lot seg rive med av sine krenkede følelser og sin dirrende harme. – Tenk noe så sjåvinistisk i 2016! Vi kan ikke finne oss i det! Gutt og Jente

Jeg lurer på hvorfor man ikke sjekker fakta før man reagerer så heftig? Det som skjer i et massehysteri, er at man faktisk lar seg påvirke følelsesmessig av andres ord og tanker, andres versjon av historien. En vinkling som faktisk ikke viser alle fakta. Vinklingen er ensidig men blir servert som «sannheten». Legger man nok av egen harme bak så er det smittsomt. Folk reagerer. «Rettferdig» harme, tenk så mye kraft det er i den.

Harmen kan bli så stor at man mister gangsynet og er villig til å se bort fra lov og rett, blir blindet for alle fakta, og bare rives med. Bølgen av harme man rir på forandres og handler plutselig om noe annet enn sakens kjerne. Harmen har fått en kraft av seg selv.

Jeg er faktisk klok av skade, for jeg har selv kastet meg ut i det på samme måte tidligere. Sett utenfra er dette en skremmende mekanisme. Det er skremmende å se hvordan media i sin sensasjonshunger kaster bensin på bål etter bål, hvordan de på denne måten kan manipulere mennesker. Og hvordan mennesker lar seg manipulere. Alle har sin agenda. Massemedia brukes i stor grad for å manipulere.  Store rettsaker og valg handler mer om å manipulere folk til å holde med den ene siden, enn det handler om sannhet og ærlighet. Spesielt i USA. I stor skala kan denne mekanismen faktisk være direkte ødeleggende uansett hvor det skjer. Jeg nevner Inkvisisjonen, Nazismen, OJ Simpson saken, muslimers demonstrasjoner og brenning av amerikanske flagg. USAs krig mot terror….osv.. Protestene mot Donald Trump.

Min første reaksjon i SFO saken var at det var litt gammeldags kanskje.. så det kan vel ikke stemme, eller?  Så tenker jeg meg om og undersøker litt. Finner ut at det er faktisk ikke snakk om total segregering på SFO. Det var snakk om noen timer, en dag i uka. -EN DAG !

Resten av tiden er jenter og gutter sammen om de vanlige felles aktivitetene. Jeg rister på hodet av hysteriet. Rister på hodet både som tidligere pedagogisk leder, som mor og tante til både jenter og gutter. Så lett vi lar oss påvirke. Våre følelser er vårt ansvar, og antennes gnisten i vårt emosjonelle bål, har det lett for å komme ut av kontroll. Derfor er et klart hode og perspektiv litt viktig.

Jeg kan ikke for mitt bare liv forstå, at det er noe galt i, at en jente kan være interessert i «jenteting» og en gutt i «gutteting». Jeg kan tenke meg at det er i samtale med ungene og hva ungene selv har lyst til, at SFO uformet et slikt opplegg. Vi er forskjellige, slik er det bare.

Likestilling handler om lik respekt for hvem du er, uansett om du er gutt eller jente. Likestilling handler om lik lønn for likt arbeid og like rettigheter for alle. Likestilling handler IKKE om at jenter skal bli gutter eller at gutter skal bli jenter. Vi er biologisk og genetisk forskjellige, det kan ingen politisk korrekthet forandre på.

News flash: – Jenter er faktisk opptatt av ting som negle spa og gutter elsker å spille på PC og herje rundt i gymsalen. Dette er faktum vi ALDRI kommer unna. Men selvfølgelig finnes det unntak fra regelen. Selvfølgelig!

Klart det finnes jenter som ikke liker bling og jålepynt og det finnes gutter som ikke liker å herje rundt i en gymsal. Hva med dem da? – stakkar, hva med dem? -Skal de måtte lide da?

Faktum er at de har resten av uka til å gjøre det de vil. På denne måten vil jo de fleste behov bli dekket. Ingen kan få viljen sin til enhver tid. Gjøre bare det behagelige og det man vil. Man kan ikke gjøre alle til lags til enhver tid. Ingen har vondt av å gjøre noe man ikke liker innimellom. Det verste som kan skje er litt kjedsomhet og det beste er at man får litt øvelse i tålmodighet og lærer tilpasning. Er ikke det god lærdom?

Kritikken ble så massiv og høylytt på sosiale medier, at SFO avlyste de planlagte gutte og jente aktivitetene. Det gjør meg rett og slett sint. Hvorfor skal andres hysteri være årsak til at man feiger ut i stedet for å stå på barrikadene å kjempe imot, opplyse? – Fordi det ikke nytter… Massehysteriske mennesker er både jury og dommer og en slik kraft skal det styrke til for å stå imot. Hvem tør si i mot flertallets agressivitet?

Var det noen av de harme voksne som spurte barna hva de ville? Var det noen av dem som ropte høyt, som faktisk undersøkte hva saken dreide seg om og tenkte litt, før de ropte over seg? Eller lit de seg trekke inn i massehysteriet.  – Ble harme over det de trodde det var snakk om. Skal vi virkelig være så ubevisste at vi ikke selv forstår når slike ting skjer?

De siste dagene har det gått en farsott på facebook der utfordringen er å legge ut ungdoms bilder av seg selv. Jeg gjorde det også. Tok det lang tid før noen måtte rope over seg også av dette? Noen tok det personlig og måtte lage sak av det …

-Dette var jo en hån mot dem som hadde hatt en vanskelig ungdomstid. For bare tenk på dem som har blitt mobbet f.eks, som får sine sår revet opp om de legger ut bilder fra den tiden eller at andres bilder minner dem på ….

En forsker forteller oss hvor «dumme» vi er som går på slike kampanjer. Fordi det er Facebook selv som lanserer disse kampanjene, i ønsket om å få mest mulig fordelaktige treff. De ønsker å nå flest mulig i deres målgruppe. Det er selvfølgelig snakk om å tjene penger. – ER det ikke alltid det?

Men ærlig talt. Jeg er ikke dummere enn at jeg forstår dette av meg selv, jeg trenger ingen forsker som forteller meg det. Jeg for min del tar et valg. Jeg burde kanskje bry meg. Men i alt det man trenger å bry seg om i denne verden, var akkurat denne saken langt ned på min rankingliste.

Jeg syntes det var koselig å se på hvordan facbookvennene så ut før. Jeg fikk opp gode minner. Hvorfor harmen over akkurat dette med ungdoms bildene? Alle legger ut bilder hele tiden. Hva vet vi om hva som befinner seg under overflaten eller kan trigges av vanlige profilbilder osv?Skal man slutte å legge ut bilder fordi noen kan få dårlige følelser?

Pike på bil
Meg som 15 åring

Jeg la ut et bilde av meg selv som 15 åring. Det ytre var det ikke noe å si på. Jeg var en av dem som var populære på skolen. Men, jeg hadde det ikke godt med meg selv. Årene mellom 15 og 17 var vonde, uansett hvor populær jeg var. Mine foreldre skilte seg og jeg slet mellom det å prøve å være den alle forventet at jeg var, og den jeg virkelig var. Slet med å skjule evnene mine og være «normal».

Det var flere andre faktorer inne i bildet også, men dem ønsker jeg ikke å blottlegge her. Men det var på mange måter en tung tid, med mange vonde perioder. Jeg ønsket på et tidspunkt faktisk ikke å leve lengre. Men det er det få som vet.

De på facebook som ser bildet av meg, vil ikke kunne se disse tingene av bildet, kanskje vil de ikke tro det heller. Kanskje ikke engang de som kjente meg. De vil se bildet av en søt tenåring som smiler tilsynelatende bekymringsløst på panseret av en bil.

Jeg levde i nuet, og der og da hadde jeg det gøy. Jeg hadde forsovet meg den dagen og hadde ikke fixet så mye på utseendet. Helt utrolig at det bildet ble såpass bra. Det bildet  representerte et øyeblikk som var fint. Jeg var en rebell, jeg skulket heimkunnskapstimen og rømte med fotogruppa i hele ti minutter 🙂

Hvis noen lar seg støte av dette, så tenker jeg at det er en tid for alt, og nå er det er en tid for å ta deg sammen! Jeg sier det på godt engelsk: «Suck it up!»

Jeg lærte i ganske ung alder å bite tennene sammen og stå på. Lærte meg at man måtte velge sine kamper. Lærte å kunne glede meg over andres glede og ha sympati og empati med andres smerte. Jeg tror kunsten er å finne et balansepunkt i alt dette.  Punktet mellom tålmodighet og reaksjon, punktet mellom overreaksjon og reaksjon. Skal vi virkelig være så navlebeskuende og emosjonelle i våre egne sår, at vi ikke kan glede oss over andres glede? ER det nødvendlig? – Hvis det ikke gleder meg skal det heller ikke glede deg…?

Det ble ropt høyt også fordi mange la ut bilder av det franske flagget etter terroraksjonene i Paris. Det var jo horribelt at man hadde sympati bare med Frankrike. For det hadde jo vært terror andre steder også. Jeg mener, styres vi ikke av det media fremstiller? Av det som er nærmere vår egen dør? At noen i øyeblikket gir utrykk for sympati med noe, fratar jo ingen andre sympati. Hvorfor må det være kamp om alt? Må det være alt eller ingen ting?

Det er noen som også klager på glansbildet de mener mange skaper på facebook. At denne uhemmede skrytingen og det «perfekte» kan støte dem som ikke har det så bra. Gjøre dem deprimerte.

-Kanskje det ikke var ment å støte? Kanskje noen bare har behov for å legge ut det positive og velger å holde alt annet for seg selv? vi er tross alt forskjellige og godt er det!  Jeg liker ikke å legge ut så mye om det som er vanskelig i mitt liv, brette det ut i all offentlighet. Det er ikke nødvendigvis falskhet. Hvis noen blir deprimerte over at jeg har det bra, når jeg har det….

Da har jo DE et problem. Jeg personlig reagerer mer på all tragedien som faktisk finnes i verden. Bilder av torturerte dyr og lidende mennesker i katastrofer og krig.

Skal bli slik at man kun skal gjøre det andre mener er rett, eller være så politisk korrekt at man aldri våger gjøre noe som muligens støter andre? Når kan man da være seg selv?

Hvis man hele tiden skal ta hensyn til det svakeste ledd, da blir vi aldri sterkere enn det. Ville det ikke heller være bedre for det svakeste ledd å få noe å strekke seg etter? (Retorisk spørsmål….)

 

 

Før du eventuelt nå lar harmen løpe av med deg, tenk litt over det jeg faktisk skriver.

Hva lags samfunn er det vi skaper med denne kulturen vi nå ser tendensen til? Skal vi alle bli ensartede og konforme og aldri tråkke noen på tærne? Skal vi utvikle overhensyn til alt og alle? Det har også utviklet seg rene mobbekulturen der ute, der alle som er annerledes tenkende og troende skal hetses og latterliggjøres på de mest ondskapsfulle måter. Til og med på tv i beste sendetid. Ja jeg snakker om diskusjonene rundt Folkeopplysningen…. Unnskyld meg, men hvem har definisjonsmakt til å erklære hva som er riktig til enhver tid? Massehysteri og mobbekultur, det er krefter man skal være sterk for å stå i mot.

Jeg er tilhenger av å være meg selv! Tenke, føle, tro, og glede meg over det som er naturlig for meg. Ikke det jeg blir fortalt at jeg må og bør. Jeg lærte som liten å telle til ti når jeg ble sint. Ikke bare reagere. Det ga meg som regel tid og ro til å hente frem fornuften igjen. Noe mangler i barneoppdragelsen om dagen.

Vi voksne er rollemodeller for våre barn. Vi gjør så godt vi kan, det gjør vi. Jeg tror imidlertid at ved å tillate oss å være mer bevisste, tenke litt mer, ta litt mer pause fra stress, så  får vi det bedre. Alle kan alltid bli en bedre utgave av seg selv og dermed en bedre rollemodell. Vi har ansvar for den oppvoksende generasjon. Høflighet, respekt, takknemlighet og tålmodighet blir det mindre og mindre av. Jeg tilhører dessertgenerasjonen. Jeg har lyst å kalle generasjonen som vokser opp nå for kravgenerasjonen. Det handler mye om hva jeg skal ha, hva jeg har krav på.

Jeg har mange ganger ønsket at jeg kunne ta med meg det jeg kan og vet i dag, sammen med mine holdninger og tanker, tilbake i tid. Mye kunne vært annerledes.  Jeg er ikke av dem som tror at kun fordi jeg har mine evner og har arbeidet med meg selv, så jeg jeg ferdig utlært og ikke trenger å utvikle mer mer.

Jeg lærer så lenge jeg lever, og det gjør faktisk du også. Tror du noe annet bør du ta en titt på ditt eget ego. Det er et forbedringspotensial i alle, alltid. Vi kan lære å bli den beste utgaven av oss selv, uansett alder. Og det er aldri for sent. Dette er noe jeg har snakket om i årevis og som jeg lever etter så godt jeg kan. Når du kan lede deg selv, om alle behersker det, vil ikke slike massehysteriske reaksjoner kunne skje i så stort omfang.

Det finnes en stor undersøkelse fra New Zeeland: Dunedin studien. Det er en forskning studie utført på alle barn født de tre første månedene av 1972 i Dunedin. De ble fulgt jevnlig opp til ut på 90 tallet. Denne forskningen konkluderer blant annet med at IQ og rike foreldre ikke er oppskriften på å lykkes. De barna som rundt 4 års alder hadde lært selvkontroll/ selvbeherskelse, var de som oppnådde suksess senere i livet. At sensitiv respons (Å bli sett og hørt, respektert og forstått) samt god oppdragelse med grensesetting var viktige faktorer om barnet skulle lykkes.

De konkluderte med at evnen til å lede seg selv er den aller viktigste faktoren for å lykkes. Og den evnen kan man lære, om den ikke ble utviklet godt nok i barndommen. Det er aldri for sent. Evnen til å lede seg selv, vil hindre at man bryter ut i ukontrollert raseri, sier ubetenksomme, stygge og hatske ting, blir personlig, ikke skiller sak og person, blir for utålmodig, handler uten å tenke, uten å samle alle fakta. Blir for impulsiv, lar seg rive med i andres hysteri…osv.…

All offentlig «sutring» og «synes synd på meg selv mentalitet», eller «vi må jo ta hensyn til de svakeste som kan bli såret, mentaliteten» er ikke bra for samfunnet.

Hvorfor mener jeg det? Jeg mener det gjør oss til offer og forminsker oss. Det drar alle ned på lavere nivå. Man har alltid valg, man kan velge å falle inn i en offerrolle eller man kan kjempe seg opp. Ta ansvar for sin egen situasjon og lede seg selv! Selvfølgelig vil vi alle før eller siden føle på å være i en offerrolle. Det er menneskelig. Men kunsten er å IKKE tillate seg å bli værende der. Hvis jeg har en dårlig dag og alt føles tungt og mørkt, skal jeg la meg såre av at DU ler og har det fint? Skal jeg håne deg for at du ikke er som meg..?  – for jeg kan jo bli støtt av din glede og overbevisning.

Sier ikke det i så fall, mer om meg enn om deg?

Ærlig talt, vi trenger litt perspektiv. Man lærer å gå ved å falle ned og reise seg igjen. Skal man ikke føle empati og forståelse noen gang? – Jo selvfølgelig, men hvor går grensen mellom empati og det å forstå i hjel? Mellom å ta hensyn til andre og utslette seg selv? Man må velge sin pedagogikk, sine holdninger og sine handlinger.

Jeg er lei av offentlig «syt»! – Hvorfor? Fordi jeg vet at man kan reise seg, slutte å være et offer. Om du velger å være i offerrollen, så trenger du ikke tvinge meg ned dit sammen med deg. Jeg har valgt en annen vei. Hvorfor skal du bestemme over meg og mine valg? Tror alle har godt av å kontemplere litt over dette.  En sak har alltid flere sider. Jeg tror alle kan ha godt av å telle til ti innimellom, bruke den tiden det tar til å roe ned, tenke i perspektiv. Ikke la massehysteriets kraft ta deg.  Lar du deg styre av suggesjon og din egen «rettferdig harme» uten å tenke?

 – Hvilket samfunn vil vi skape?

Hva velger du å være? -Viljeløst offer, den som lar seg lede, eller krigeren som tenker og leder deg selv?

Ha en god dag!

 

 

Krigerkvinne

 

 

 

kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.