Indriel Body & Soul

Fra bloggen

krise eller ikke krise

Krise eller ikke krise, er ikke alt relativt ?

 

Fikk en liten oppvåkning i dag. Jeg har hatt en litt nedadgående helse i det siste og selv om jeg i mange år har levd med kronisk usynlig sykdom, har jeg likevel prøvd å ikke ha fokus på «sykdommen». Likevel er det ikke til å komme fra at jeg bekymrer meg litt innimellom. Spesielt når formen daler betraktelig etter en lang fin periode. Hvordan skal det bli den dagen jeg ikke fungerer slik jeg ønsker lengre? Hvis jeg ikke lengre kan holde på med ting jeg liker eller interesserer meg for? Hvis det blir sjeldnere mellom gode perioder?

Tenk om den generelle livskvaliteten blir så dårlig at jeg blir helt isolert? Etter alle disse tankene som har plaget meg i det siste, sa jeg til meg selv at nå er det krise. Jeg følte virkelig at jeg var i en dyp krise.

Etter en rekke  små og store hendelser i den senere tid, hadde det ført til  en» overload» på mitt høysensitive selv. Og jeg opplevde virkelig at jeg var i en krise. Da hadde jeg valget, skulle jeg godta krisen og ha det miserabelt eller skulle jeg se om det var noe jeg selv kunne gjøre for å forandre situasjonen? Jeg kom frem til at det beste jeg kunne gjøre var å ta litt MEG tid. Altså trekke meg tilbake for meg selv, bearbeide og hvile ut. Ikke  bare la følelsene og bekymringene få eskalere fritt.

Kontemplasjon er for meg et like effektivt redskap som meditasjon. Kontemplerte litt over min situasjon, det pleier alltid å bringe meg klarhet og ro. Når jeg kontemplerer går jeg inn i en dialog med meg selv og mine guider. Jeg åpner meg helt for å se alle aspekter som påvirker meg og er åpen for veiledning både fra min egen indre visdom og det som er større enn meg. Jeg tok for meg den krisen jeg følte jeg hadde kommet i.

Hva innebar den egentlig? Tankerekkene, dialogen og assosiasjonene gikk rimelig kjapt, det er sånn jeg fungerer, men jeg fikk innsyn i egen selvmedlidenhet og jeg ble sittende å grunne generelt over hvor kraftfulle ord egentlig kan være. Hva sier vi faktisk til oss selv og andre og hva ligger i betydningen av disse ordene?

Tema for et nytt blogginnlegg.  Jeg vil ikke fremstå som et supermenneske som vet alt og ikke har noen problemer derfor skriver jeg også om dårlige dager. Ja jeg er heldig som har mine evner, kunnskaper og hjelpere. Det betyr ikke at jeg ikke må arbeide med meg selv, eller bli påminnet ting innimellom.

Det betyr heller ikke at jeg fritas for motgang i livet. Jeg tror faktisk at jeg ikke har gått den enkleste veien for å si det sånn. Det som kan være til min fordel er at jeg hele tiden lærer hvordan jeg skal komme videre. Om det skjer i løpet av en time, en dag, en uke, en måned eller år.. så blir jeg ikke stående fast. Og det er jeg takknemlig for. Det er kraft i de ordene vi bruker. Hvis jeg sier til meg selv at jeg er i en krise, vil energien i det sterke ordet skape en sannhet for meg og forsterker dermed opplevelsen av «krisen». Men vil det si at krisen er reell ?

Jeg kontemplerte videre rundt dette med hvordan vi bruker ord og hva de faktisk betyr. Tenker vi over hva det vi sier til oss selv og andre faktisk betyr og hva det kan føre til? Er jeg så bevisst på dette som jeg selv tror?

Det er endel kraftutrykk som har glidd ubemerket inn og blitt en naturlig del av språket eller «sjargongen». Ordet/ verbet hater for eksempel. –  Jeg hater vinter, jeg hater det programmet, eller jeg hater å kjøre i kø. Hat er faktisk en nokså sterk følelse og det å ikke like noe eller rett og slett avsky noe, er ikke det samme som å hate. Ordet gal brukes også i mange sammenhenger det ikke hører hjemme i.

Når man er stresset og kanskje nabobikkja står og bjeffer høylytt over lang tid og man utbryter:  ” jeg blir GAL av den bikkja ” Det er jo faktisk en viss forskjell på stress og irritasjon og galskap er det ikke ? Hvis vi blir mer og mer bevisst på ordene vi bruker og ordenes faktiske betydning, vil man kanskje lytte mer bevisst også. Tenk om man bokstavelig talt hører hva en selv og andre sier og hva om vi skulle forholde oss bokstavelig til det?

Da måtte jo reaksjonen på at noen sier de blir gale, være å foreslå å ringe legevakten for å få noen beroligende mediakamenter eller ringe akuttmottaket på psykiatrisk sykehus. Galskap er jo faktisk ganske alvorlig. Eller også, hvis noen roper over seg av at de DØR av sult… -hjelpes meg, i verdens rikeste land?

For det er jo stor forskjell på å være litt sulten og det å av sult! Vet vi i Norge egentlig hva virkelig sult er? Skal vi måtte ringe kirkens nødhjelp og få krisehjelp da eller? Hvis noen møtte den de var avstandsforelsket i og etterpå fortalte at ”jeg holdt på å DØ.…” Vel, jeg visste at kjærligheten kunne være utfordrende men hvis det er med livet som innsats, må man vel muligens tenke over hele saken?

Hvis noen sier at ” jeg er så trøtt at jeg stuper..”  Må vi ikke da være veldig på vakt slik at man kan ta imot vedkommende når han eller hun faller om? Å gå hodestups i marka er jo i grunnen ganske potensielt farlig. Noen kan skade seg og vi kan da ikke ha det på samvittigheten. Joda jeg setter det hele på spissen og prøver på en humoristisk måte å få frem et poeng, også for meg selv.

Det det nesten som om jeg må smile av meg selv og min muligens litt overdrevne krisesituasjon. Burde vel ha moderert meg litt og ikke brukt et så kraftig utrykk.

Jeg er vokst opp i ramsalte Nordnorge og er ikke fremmed for kraftutrykk. Å banne er omtrent en del av dialekten. Utrykket: ”Å reis til Helvetet” blir brukt både i sinne eller for å understreke at man syns noe er ”over the top”artig. Men det man gjør er jo faktisk talt å be noen om å reise til Helvetet.. Og vi vet jo alle hvor varmt det er der…Etter ryktene å bedømme er det heller ikke et særlig innbydende sted.

Mennesker har blitt skremt med Helvetet i årtusner. Vil vi egentlig noen så vondt? Om man er troende eller ikke, så er symbolikken i det man ønsker for andre, med et slikt utsagn, ganske sterk. Selv om de av oss som er dritlei vinter og kulde, kan bli frister til å reise til sted der det er skikkelig varmt og godt, er nok ikke Helvetet noens  førstevalg.

Velge mellom Helvetet eller Kypros ? hmmmmm… «Reis til» eller «dra til helvetet»  er  jo egentlig en gammel forbannelse. Den ble sett på som noe av det værste man kunne si tl andre. Utrykket har etterhvert blitt så innarbeidet i språket og spesielt i den «nordnorske sjargongen» at den faktiske betydningen helt har uteblitt, og ”forbannelsen” blir dermed «ufarligjort». Den blir bare noe som vi sier.

En mann nordfra ble frikjent i retten etter å ha kalt en politimann sørfra for ”hestkuk”

Hvorfor? Jo fordi den benevnelsen ikke hadde så alvorlig betydning i den nordnorske kulturen, og var ganske vanlig. Det sier litt. For en hestkuk er vitterligen kjønnsorganet på en hest, ikke er det lite heller. Dette er jo i grunn en morsom historie, men jeg kan ikke annet enn å lure på om mannen hadde blitt frikjent like raskt om han hadde vært fra østlandet.

Tenk om han hadde kalt politimannen for ”ditt store hestekjønnsorgan”? For hvorfor ikke kalle en spade for en spade..?  Betydningen er den samme, men ville det ene virke verre enn det andre? For politimannen sørfra var det en kraftig fornærmelse. For Nordlenningen bare et vanlig utrykk. Er det ordene i seg selv som bærer energien eller ligger energien i det det vi sender ut av følelser når vi uttaler ordene? – Muligens begge deler?

Jeg har altså tenkt en del over energien i ordene vi bruker. Mener jeg med dette at jeg tar avstand fra alt frimodig snakk og nordnorsk dialekt og sjargong? Eller at vi skal bli nevrotisk opptatt av og vokte alt vi sier?-  Nei, overhodet ikke.

Men litt bevissthet tror jeg ikke skader. Det gir oss muligheten til å velge hva vi mener med det vi vil si. Det å være bevisst energien i ord vil kunne gi oss mer forståelse av hvordan vi ubevisst oppfatter og føler rundt det vi tenker og sier.  Har du tenkt på det? At  det kan være en egen energi i ordene og  i følelsene man sender ut når man bruker ordene.

Disse trenger ikke samsvare. For å ta eksemplet «Reis til Helvetet» ordenes energi er negativ. Men kan sies på en humoristisk og ertende måte. Hva sender vi ut da? Å ha ordet i sin makt, betyr for meg, det å ha påvirkningskraft gjennom energien i ordene man bruker og det man vil oppnå med det man sier. Noen bruker dette bevisst, i andre tilfeller skjer det ubevisst.  Man kan faktisk også påvirke seg selv gjennom egne tanker.

Hjerneforskning viser at hjernen vår prosseserer opplevelser av følelser likt. Det vi faktisk opplever og det vi visualiserer. Hjernen vet ikke forskjell på disse tingene. Hjernen prosseserer det som virkelighet, her og nå. Dermed skapes emosjonelle og fysiske reaksjoner på samme måte i begge situasjoner. Det blir logisk for meg da at meditasjon og kontemplasjon er så bra for å stresse ned eller bearbeide ting med.

Vi kan bruke kreativ visualisering som et aktivt redskap for å påvirke vår egen hjerne og dermed styre våre følelser og tanker. Det å gjennoppleve vanskelige situasjoner ved å tenke på det , se det for seg, opprettholder energien i følelser og tanker fra gamle traumer.  Så det å la fortidens traumer være i fortiden er kanskje lurt. Mens lykkelige øyeblikk kan brukes motsatt, man henter dem frem for å oppløfte følelser og nedstemthet.

Affirmasjoner virker på bevisstheten på nogenlunde samme måte som visualisering, og etter min erfaring er visualisering og affirmasjoner sammen et virkelig effektivt redskap å jobbe med for å forandre og forløse holdninger, følelser, emosjoner og tanker.

I Store Norske Leksikon defineres affirmasjon slik :

”Affirmasjon, en positivt formulert frase som utøveren gjentar med jevne mellomrom, f.eks. to ganger om dagen, for å skape positive forandringer i sitt liv. Affirmasjoner kan gjøres stille, sies høyt, skrives ned, synges eller chantes. Bygger på den grunnleggende forestillingen om at hvert menneske skaper sin egen virkelighet.”

Det du tror blir din virkelighet. Det man opplever som sant blir virkelig. Det er ikke bare min mening men også min erfaring. Du må finne ut selv.

Hvis du sier til deg selv at du har en krise, vil din opplevelse av situasjonen bli sterkere enn om du ikke brukte akkurat det ordet, de tankene. I dag sa jeg til meg selv at jeg befant meg i en krise. jeg trodde det og følte det. Men hva betyr det egentlig å være i en krise?

Ordet Krise stammer fra det greske krisis (og latinske crisis), som kan oversettes med plutselig forandring, avgjørende vending eller skjebnesvanger forstyrrelse.

Dette er min egen tolkning av ulike kriser: Noen kriser er reelle og andre kriser mer subjektivt følte . Hva vil det si å være i en reell krise kontra en subjektivt følt krise? Er det krise når det er tomt for melk eller egg og man skal lage vafler? Er det krise når man forsover seg ?

Er det krise når yndlingsbuksa revner? Er det krise når den man elsker forlater deg? når man rett og slett møter veggen og ikke orker mer? Er det krise når man bare MÅ på et toalett og befinner seg milevis unna det nærmeste? Hvor ofte bruker man ordet krise for å betegne en situasjon?

En reell krise er for meg, en krise der din hele livssituasjon påvirkes, forandres eller forstyrres på en sjebnesvanger måte og som du selv ikke er herre over og heller ikke kan forandre utfallet på.

Dette dreier seg ofte om menneskets konfrontasjon med tilværelsens (eksistensens) grunnvilkår: dødelighet, eksistensiell frihet knyttet til valg og ansvar for eget liv, mening eller meningsløshet og eksistensiell ensomhet.  Det kan for eksempel dreie seg om samlivsbrudd, å oppleve egen eller andres alvorlige psykiske eller fysiske sykdom, miste livsgrunnlag eller hjem, eller å måtte forholde seg til sin egen eller andres død. En reell krise for meg innebærer selvfølgelig også det som kalles en eksistensiell livskrise som er et øyeblikk hvor enkelte spørsmål som gjelder selve grunnlaget for ens liv blir overveldende:. Tanker som om ens liv har noen mening, formål eller verdi- man finner ikke meningen og hensikten med tilværelsen

En subjektivt følt krise er der du opplever en en sterk følelse av krise som er utløst av en indre gammel frykt  som trigger indre sår. Ofte gjelder dette situasjoner som du likevel egentlig er herre over og raskt kan påvirke selv.  For eksempel hvis du mistenker og tror du har funnet ut at din kjære har en annen eller har sviktet deg. Du reagerer og krisefølelsen slår inn. Så viser det seg raskt at det var snakk om misforståelser som trigget sår og frykt i deg.

Eller situasjoner der du føler deg og ditt omdømme truet. Det kan være potensielle trusler som får deg til å reagere, ikke reelle. Det kan være planer som faller i grus slik at man må finne på andre ting osv. Ofte er slike kriser ikke reelle i den forstand, fordi det handler mest om at man frykter et scenario enn at det faktisk skjer.

Men er ikke mange mange av de subjektive følelsene i alle kriser ganske like? Alle kriser er stress på hele systemet og bringer emosjonelle og fysiske reaksjoner. Men i en virkelig krise vil det oppleves så mye sterkere og vare lengre. og du vil ikke være den samme igjen.  Ved et nært familiemedlems død vil sorgprosessen måtte gå sin gang. Det er ikke noe du kan jobbe med en dag eller to og så er alt på skinner igjen.

Livet er forandret for alltid og kan ikke forandres tilbake igjen. Forskjellen ligger i at følelsene i en subjektivt følt krise ikke forårsakes av en sjebnesvanger påvirkning av livet ditt, men av kortvarige situasjonsbestemte hendelser som trigger gamle emosjonelle sår og skaper dermed en veldig sterkt følelse av reell trussel eller frykt. (Frykt er her brukt som et fellesbegrep og rommer så mye, men jeg velger å ikke gå inn på å definere det nå. )

Selvfølgelig kan en reell krise også trigge emosjonelle sår og øke belastningen på dem. Har man mistet mange vil sorgen over et dødsfall kunne bli tyngre og føles dypere.  Jeg har vært igjennom mange virkelige kriser i mitt liv. Dette er ærlig talt ikke en av dem. Ja jeg er i dårlig form, elendig form, hangler, er tom for energi. Da Må jeg avlyse noen planer, flytte på noen avtaler.

Jeg må ta det mer med ro, sove mer, ikke overbelaste kroppen, kanskje må jeg  være litt mindre sosial en periode. Betyr det at jeg er inne i en krise ? Det føltes sånn en stund, før jeg tok tak i problematikken og bevisstgjorde meg selv. Jeg har da vel ingen reell krise. Hvis ejg blir varig invalid vil det være en krise. En periode med dårlig helse er ikke noe særlig men det er ingen krise. Det jeg har er muligheten til å bare kose meg, se film, lytte til musikk, skrive og være i mine egne tanker en stund. Jeg vet av erfaring at jeg kommer i vater igjen.

– Så stråler solen og det drypper fra taket. Det er jo snart vår og jeg er faktisk ganske takknemlig for alt jeg har i livet mitt. Takknemlig for at jeg er meg, helt meg selv på godt og vondt. Å kunne være seg selv er som å inngå et ekteskap, jeg må stå meg selv bi i gode og vonde dager. Jeg må ta ansvar og være støttende og ikke dømmende. Jeg må forstå og anerkjenne MEG.

– Så  har jeg virkelig en krise? Eksistensiell krise? Hmmmm… NEI,

Jeg kan velge å se på dette som en ekstra lang påskeferie, en flott mulighet til å hente inspirasjon og kreativitet. Iallefall ble dette blogginnlegget født. Så krisen er herved avblåst og jeg skal ta meg en hvil og se litt på tv. Heretter vil jeg nok tenke litt mer på hva jeg faktisk sier til meg selv fremover !

Ha en strålende krisefri dag, forhåpentligvis  MED sol 🙂

 

 

krise

 

 

4 comments

  1. Fy søren, Monica, du e bærre super t å ordlægg dæ:):):)
    Æ flira høgt og læng over hestekjønnsorgan:):):)

    HÆRLIG Monica:) Stor klæm

    1. hehe 🙂 Tusen takk Linda. Flira litt sjøl mens jeg skrev det også .)
      Klem

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.