Indriel Body & Soul

Fra bloggen

Tema: Sorg og sorgbearbeidelse

Også jeg kunne hatt bruk for en bedre sorgbearbeidelse. En som betydde mye for meg i ungdommen gikk bort for en drøy måned siden. Jeg kjenner enda på en dyp tristhet. Jeg tenkte først at jeg  ikke kunne tillate meg å føle sorg. Det er jo så mange år siden jeg har sett ham, og enda lengre siden det var han og jeg. Jeg har ingen kontakt med familien hans og det er lenge siden jeg både så og snakket med han. Vi snakker om år, likevel sørget jeg, veldig.

Mye av følelsene mine handler om medfølelse med familien og det faktum at han døde så ung, men også sorg fordi en person som jeg har følt så mye for, nå er borte. Jeg ”arresterte” meg selv gang på gang de første dagene og prøvde å skjule følelsene mine. Jeg vurderte hvorvidt min sorg hadde ”validitet” eller ikke… –  Hvilken rett hadde jeg til å føle sorg liksom?

Jeg måtte jobbe litt med den indre kritikeren i meg som sa meg at jeg hadde ingen rett til å sørge fordi det var mange som sto han nærmere enn jeg. som hadde det verre enn meg. Og hva med min nåværende kjæreste, hva ville vel han si over min sorgreaksjon over en ungdomskjæreste? Ville han føle seg truet?

Heldigvis er han såpass fin at jeg kan være meg selv og jeg fortalte ham åpent om hva som hadde skjedd og han ga meg rom til å føle det jeg følte. Det er virkelig stort av ham, å tillate meg å sørge over en ungdomskjæreste, uten å ta det personlig. Det ble da så mye lettere for meg og tillate meg selv å føle det jeg faktisk følte..

Følelser kan ikke rasjonaliseres eller forklares, de er det de er. Jeg undrer meg over hvorfor vi mennsker har så mange uskrevne regler for følelser og hva som passer seg. Hvordan vi av hensyn til andre, legger lokk på egne følelser. Det er mange som har problemer med å vise og å takle vanskelige følelser. Enda vanskeligere kan det være hvis det i tillegg er uforståelig for alle andre hva du føler.

Det er uskrevne sosiale regler for hvem som kan sørge, hvor lenge kan man sørge, hensyn man må ta osv. Bryter man noen av disse reglene vanker det kritikk. Men hva gjør vel det egentlig? Er det ikke viktig å tillate seg å føle det man føler? i all sorgbearbeidelse er det nødvendig å kunne erkjenne alt man føler på. Det går ikke å arbeide med/ forløse noe man fortrenger og/ eller fornekter.

Jeg tror at det er mye sunnere å anerkjenne det man faktisk føler, enn å undertrykke følelsene.

Sorg er ikke ukjent for meg, det er noe som jeg personlig har fått føle på, gjentatte ganger i livet. Direkte ved at mange nære og kjære har gått bort, så kjærlighetssorg og adskillelser og mer indirekte gjennom møtermed andres personlige kriser.

Død og tap er en naturlig del av livet. I gamle dager var døden kanskje en mer naturlig del av livets gang. Det var helt vanlig at syke mennesker døde i sitt eget hjem og ble lagt på likskue i flere dager. Alle som ønsket det, kunne komme å vise respekt og ta sitt farvel. Lenge var det også tradisjon å fotografere den døde. Det å lage dødsmasker av gips var også vanlig på 1700 og 1800 tallet.

Nå i vår tid har vi nok fjernet oss fra døden. De syke dør som oftest på sykehus og begravelsesbyråer tar seg av alt det praktiske. Likskue eller syning er ikke lengre like vanlig. Dermed er det lagt opp slik at mange ikke får se den døde. Barn skjermes ofte ved at de ikke er deltakende i begravelser. Man kan diskutere hva som er best med tanke på sorgbearbeidelse, men det er ikke en diskusjon jeg skal ta for meg her og nå.

Det å miste noen man er glad i, gjør vondt. Uansett om man er forankret i en tro, hva dødsårsaken er eller hva vedkommendes alder var på dødstidspunktet. Sorg vil før eller senere påvirke de flestes liv.

Uansett hva som forårsaker en dyp sorg er det viktig å ta på alvor den smerten man føler. Å rasjonalisere bort en sorg vil være som å koste skitt under gulvteppene… Det kan fungere en liten stund men ikke i lengden….

Jeg forstår mer og mer rekkevidden av hva sorg gjør med et menneske over tid helt uavhengig hva årsaken til  sorgen måtte være.

Sorg defineres som: en i hovedsak emosjonell respons på tap, med ulike psykologiske og fysiske reaksjoner.

Da jeg for mange år tilbake tok førskolelærerutdannelse, var jeg med på et prosjekt om barn og sorg i faget drama. Der gikk vi igjennom ulike sorgprosesser og viktigheten av å ta barns sorg på alvor. Vi var innom mange fagpersoner og teoretikere. Atle Dyregrov forekom meg den gang som klok og dyktig og det mener jeg han fremdeles er. Jeg har bygget videre på forståelsen jeg da fikk av hvor viktig det er å ta sorg på alvor og viktigheten av å bearbeide smerten for å ivareta både fysisk og psykisk helse.

Bærer man på en ubearbeidet sorg, vil enhver ny lignende opplevelse bli en ny smerte lagt til den allerede eksisterende sorgen. Sorgen vokser seg dermed større og dypere uten sorgbearbeidelse. Min påstand er at mennesker som har opplevd mange dødsfall egentlig bærer på EN sorg. En sorg som bare vokser seg større og mer omfattende for hver gang. Blir sorgen for dyp, for vanskelig og for komplisert slik at man blir stående fast i den. Ikke kommer videre. Da er det tale om en komplisert eller kronisk sorg.

Hva forsårsaker kronisk sorg?

Det er som regel en ”coctail” av årsaker til det. Men det er alltid snakk om en fastlåsthet i følelsene som gjør at mange ikke kommer seg videre uten hjelp. Kanskje trenger man en nødendig avslutning, eller man har hatt mangel på oppfølging, forståelse, støtte og hjelp. Det kan være at personen frakobler seg sorgen for å kunne fungere og dermed ikke bearbeider følelsene sine.

Sorgen forsvinner ikke, den blir liggende i det ubevisste og skape et trykk/ kronisk stress som før eller siden vil gi utslag psykisk eller fysisk.

Jeg er opptatt av å ta tak i årsaken til et problem for å kunne gjøre noe med det og tror at å ta tak i årsaken og løse problemet direkte og konkret, ofte er en mer effektiv terapiform enn å bare snakke om det.

Med denne tilnærmingen har jeg kunnet hjelpe mange. Personer som i årevis har gått ut og inn i psykiatrien, uten å komme noen vei. Det er faktisk også slik jeg har hjulpet meg selv vidre fra sorg og tap i eget liv. Det jeg beskriver her er personlige tanker og  teorier. Det er viktig å understreke. Teoriene er ikke er testet ut vitenskapelig. Kanskje sorgbearbeidelse skulle forskes mer på?

 

At jeg tenker og lager meg teorier er ikke dermed sakt at jeg påberoper meg å vite bedre enn dyktige fagfolk eller inneha mer kunnskap enn dem som er etablert i de vitenskapelige kretser.

Det tenkes stadig nytt innen forskning omkring sorg. Jeg leste akkurat i Tidsskrift for Norsk Psykologiforening Vol 43, nummer 8, 2006, side 779-786 Atle Dyregrovs artikkel : Komplisert sorg: teori og behandling ( sitater med fet skrift er fra denne artikkelen og avhandlingen den bygger på)

Han skriver: ” Holly Prigerson og Shelby Jacobs har forsket på komplisert sorg (Lichtenthal, Cruess & Prigerson, 2005; Prigerson et al., 1997; Prigerson & Jacobs, 2001). Tidligere har det vært anvendt ulike termer for å beskrive vanskelige sorgvarianter, for eksempel abnormal sorg, patologisk sorg, traumatisk sorg, maskert sorg, overdreven sorg og utsatt sorg. Av disse begrepene er kronisk sorg det som brukes mest pålitelig av klinikere (Enright & Marwit, 2002), da i betydningen intens sorg som ikke får en avslutning og som har en overdreven varighet (Worden, 1991).”

Det er altså mange benevnelser på sorg som blir kronisk. Forskningen har søkt å utvikle metoder for å identifisere og tilby forebyggende behandling til personer som befinner seg i faresonen for å utvikle tapsrelaterte helseproblemer fra kronisk sorg. Det er imidlertid ingen fasit på dette pr dags dato. Kanskje vil det bli vanskelig å lage en fasit fordi vi mennesker er så forskjellige?

En følelse er aldri statisk. Jeg opplever at følelser er som bølger som varierer i styrke og intensitet. Fordi en følelse er så forandelig kan det dermed kjennes som om en sorg har mange sider. Spekteret av følelser kan gå fra en tung kvelende tristhet til en uoverkommelig smerte. Innimellom kan det oppleves lettere, men så kommer bølgen av tyngde og smerte tilbake igjen. Skyller over en. Tegnet på at man har en normal sorgbearbeidelse er å se på sorgfasene. Det klareste tegnet på at man er er på vei videre ut av sorgen, er at de lette periodene kommer oftere og varer lengre. At smerten blekner mer og mer. Siden alle er forskjellige og er på forskjellig sted i sin sorbearbeidelse, skal man være svært forsiktig med å mene noe om mennesker som sørger;

– Hva eller hvordan eller hvor et menneske befinner seg i de ulike fasene i sin sorgbearbeidelse, kan aldri sammenlignes. Å finne ut av hvorfor de står fast er nødvendig for å kunne finne løsningen for den enkelte.

Ulike sorgfaser

De ulike sorgfasene er det som tradisjonelt har gitt en pekepinn om hvordan en sorg oppleves og bearbeides. Det er i senere tid oppstått uenighet blant fagfolk om man virkelig kan skissere sorgfaser slik som man tidligere har gjort.

Siden sorg ikke er en statisk følelse, vil den naturligvis utarte seg ulikt for hvert individ. Det som påvirker forløpet, avhenger av situasjonen som førte til sorgen/ tapet samt graden av styrke personen har og hvilke redskaper de har for å bearbeide den.

Ved kjærlighetssorg er det viktig å oppnå ”closure” for å kunne gå videre med prosessen med å lege et knust hjerte. Jeg er enig med Atle Dyregrov i det at å få en avslutning er viktig i alle former for sorg/ tap. Når noen dør er det veldig ofte at man står igjen med alt man ikke fikk sakt eller gjort. mange ubesvarte spørsmål. Det kan ofte være årsaken til at noen ikke klarer komme seg igjennom det. Hvordan kan man oppnå en slik ”closure” i forhold til noen som har gått bort? Heller ikke her kan man finne ET fasitsvar som vil gjelde alle.

Det har vært mye diskusjon om og kritikk i media og på sosiale medier om hvorvidt noen faktisk kan snakke med avdøde og hvordan de som påstår å kunne det, utnytter sårbare mennesker.

Jeg kan ikke svare for alle andre. Men for meg handler det ikke om å tre noe ned over ørene på noen. Jeg er tilgjengelig på forespørsel men tilbyr meg aldri mine tjenester. Ikke engang om jeg skulle oppleve en kontakt eller få beskjed til noen ubedt, så går min respekt for deres sorg foran alt annet. Man trenger seg ganske enkelt ikke på sørgende mennesker med slike ting.

Jeg opplever at den type ”closure” som mange mennesker kan få i en mediumsession, kan være uvurderlig for deres sorgbearbeidelse. ( merk: jeg legger til grunn opplevelser jeg selv har vært vitne til i egen praksis, med påfølgende tilbakemeldinger)

Også i healingsituasjoner har jeg sett hvordan en slik type avslutning kan forløse tunge følelser og blokkeringer forårsaket av kronisk sorg. Det kan være med på å skape en ny begynnelse og ny livskvalitet for dem det gjelder.

Jeg er glad for disse opplevelsene og betrakter dem som verdifull erfaring. Jeg har stått på begge sider av slike situasjoner. Jeg har formidlet budskap som medium og jeg har blitt fått budskap fra andre medium etter at noen av mine var gått bort. Jeg er likevel skeptisk, ja faktisk!

Ikke til at det går an, men fordi man aldri vet hvor gode mediumene er. Det er dessverre ikke alle som er like dyktige. Og uansett hvor dyktig man er, så er det ikke alle seanser som er like klare. Noe slikt går det umulig an å styre. Sett fra min side ligger det en del manglende kunnskap, om hvordan mediumskap foregåt, bak en del av uttalelsene og forventningene i media.

Noen syns kanskje det er rart at jeg er skeptiker, men det er jeg. Jeg mener man skal kunne gjenkjenne budskapet man får og man skal kjenne det i hjertet, det skal alltid hjelpe til med å forløse sorg eller gi svar som kan gi klienten den avslutning og fred de trenger. Jeg er uansett tilhenger av at alle skal tenke selv og kjenne på hva som føles rett for dem.

Ha uansett respekt for andres følelser og overbevisninger, hva vet vi om hva som kan være til hjelp for andre? Hva vet vi om hva som gir andre mennesker den freden de trenger for å komme videre i sin sorg? Må ikke hver enkelt selv bedømme det? Skal noen, bare fordi de ikke tror og ikke er åpen for muligheten, nekte andre mennesker mulighet til å finne fred eller lindre sin smerte?

”I studier utført av forskergrupper rundt Margareth Stroebe, Holly Prigerson, Mardi Horowitz og George Bonanno, er det nå utviklet et mer nyansert syn på sorg. Vi har ikke lenger en forventning om at det finnes en riktig måte å gå igjennom eller bearbeide tapsopplevelser på”

Som nevnt ser jeg viktigheten av å komme inn til sakens kjærne for å kunne bearbeide effektivt. Alle ”årsakers mor” som mine guider kaller det. ”Det er først når man kommer ned til sakens egentlig kjærne, at man kan løse et problem”, sier de. For meg er det logisk og blir mer og mer logisk jo mer jeg tester det ut.

Å finne nøyaktig hva smerten består av, når oppsto den for første gang, hva er det vedkommende trenger for å finne sin ” closure”. Gå inn i følelsene og anerkjenne, forstå for så være villig til å gi slipp.

Mange jeg er i kontakt med sier;  ” Jeg har da jobbet så lenge med dette, må da være ferdig med det snart? ” – likevel fortsetter det å påvirke en. Hvorfor?

Jeg har fått forståelsen av at det generelt sett er mange lag å jobbe med i et menneske. Personlig utvikling blir ofte sammenlignet med å skrelle en løk, man jobber seg igjennom lag for lag. Sånn er det med følelser også, hvis man ikke går rett til årsaken med en gang. Ofte blir også bearbeidelsen holdt på et mentalt nivå. Det vil aldri være nok. Å forstå hvorfor man føler, løser ikke følelsene som har satt seg.

Det er mange aspekter å jobbe med i dypet av mennsket:

Det mentale plan ( tanker og tankemønstre) Det fysiske plan ( fysisk helse, sunnhet og celleminner) det spirituelle plan ( åndelige behov/ lengsler og evner ) og det emosjonelle plan ( positive/negative følelser samt traumer)

Jeg ser på mennesket som helhetlig vesen og er av den overbevisning om at man kan ikke bare behandle en del og tro at alt skal bli bra. Jeg tror at alle delene av mennesket henger sammen og har en symbiotisk interaksjon med hverandre. En del påvirker alle andre og alle deler må fungere harmonisk sammen, for at man skal være hel i seg selv.

Når man ser det sånn, er det kanskje ikke så rart at mange sliter, og at mange som har jobbet med seg selv enda ikke er ferdig med gamle ting. Mange griper kanskje bare tak i den mentale forståelsen.

Det er lett å bli værende i hodet, bearbeide ting mentalt. Man forstår det, men føler det egentlig ikke. Dermed integreres ikke forståelsen helhetlig.

En total mental tilnærming er uansett ikke bortkastet, fordi det skaper bevissthet og fokus. Men det løser ikke nødvendigvis flokene på sikt for å si det sånn.

”Bonanno og medarbeidere (Bonanno, Mihalecz & LeJeune, 1999; Bonanno et al., 2002) har i en serie studier vist at de fleste er i stand til å gjenoppta sine funksjoner i hverdagen og gå videre i livet. Dette gjelder spesielt etter forventede tap. De har også vist at det finnes lite empirisk dokumentasjon for såkalt utsatt sorg”

Jeg tenker at om sorgen blir liggende mer eller mindre ubearbeidet emosjonelt og utføres på det mentale planet, vil det kunne være som enten å ”koste følelsene under teppet” eller som om å si: – ”jeg forstår det og er ferdig med det”. Men følelsene har som sakt sitt eget liv. De forsvinner sjelden av seg selv, og blir værende som en ubevisst ”byll”som bare vil vokse seg større for hver krise i livet. Går det hull på denne byllen vil også den mentale mestringen smuldre.

Noen har muligens hatt tid til å forberede seg på dødsfallet om det er forventet. Når selve dødsfallet skjer, er sorgprosessen kanskje allerede godt i gang. De har kanskje fått tatt farvel på en god måte og har fått den nødvendige avslutningen. Andre står kanskje alene med ansvar og må skyve egne følelser til side for å fungere… Å utsette sorgen er det samme som å fortrenge den. Det ubevisste stresset vil før eller senere komme tilbake og skape problemer.

Bonnanno et.al 2002 sier at : ”Tilsvarende har de dokumentert at tap også kan resultere i positive konsekvenser over tid. Forskergruppen har reist problemstillingen om at noen av de som greier seg bra, faktisk kan få forstyrret sin mestring om de tilbys behandling”

Jeg tenker når jeg leser dette, at muligens fant de dette fordi noen mennesker har en egen evne til å ”bite tennene sammen” og legge all sin energi i noe annet som er betydningsfullt for dem. Da omdannes energien til en slags drivkraft.  Kanskje er det også tilfeller der man vil oppfylle den avdødes ønske eller noe man har lovet dem før de døde. Når det da ikke går så godt, kan det være fordi at behandlingen ”river ” ned de mentale murene den sørgende har bygget opp for å kunne holde de reelle /undertrykkede følelsene inne? Kan det være at behandlingen ripper opp i og gjennoppliver følelsene, mer enn faktisk å bearbeide dem? Disse vinklingene burde blitt tatt i betraktning i denne forskningen.

La oss si at de sørgende har funnet et levelig nivå gjennom en mental mestring, og behandlingen er årsak til at den mentale mestringen forsvinner? -Klart at det vil forstyrre den tilsynelatende oppnådde mestringen….

Jeg vil sammenligne ubearbeidede følelsmessige traumer med nystekte flak av butterdeig. De er porøse og man må arbeide med forsiktighet, for hvert lag inneholder igjen mange flortynne lag. Jeg liker å forklare ting i bilder, kanskje fordi jeg ser ting i bilder og selv lærer best visuelt.

Det er da lett å forstå at man kan risikere å gjøre mer skade enn gavn. Jeg har tro på at bearbeiding må skje på den sørgendes premisser og i den sørgendes eget tempo. Den sørgende må fokusere på å være i kontakt med og anerkjenne de reelle følelsene sine. Det er på ingen måte en enkel prosess. Hverken for den sørgende eller for en behandler.

”En konsekvens av den nyere forskningen er at vi nå har et mye mer differensiert og fleksibelt syn på sorg. Vi har ikke lenger en forventning om at det finnes en riktig måte å gå igjennom eller bearbeide tapsopplevelser på”

Følelsene i oss forsterkes og utvikles på flere måter. Tankene våre påvirker hva vi føler i stor grad. Det vi tenker om oss selv , omkring hendelser og det vi forestiller oss at andre tenker om oss. Tankene kan skape et klima som følelsene forsterkes i. Det kan skje ubevisst og følelser er alltid rent subjektive. En klient må derfor alltid oppmuntres og hjelpes til å kjenne seg selv godt.

Likevel vil følelsene vi har, både bevisste og ubevisste, være medvirkende faktorer som er med på å forme vår selvfølelse. Selvfølelsen er plattformen som enten gir oss en grunnleggende trygghet og styrke eller usikkerhet og manglende evne til å møte motgang og vanskeligheter. Vårt følelsesliv påvirkes altså i stor grad av intereaksjon og tilbakemeldinger i relasjoner og nærhet til andre.

Sterke følelser og emosjoner som undertrykkes kan på sikt føre til psykosomatiske lidelser. Alle deler i oss ( kropp, sjel og sinn) påvirker hverandre gjensidig. Sanser påvirker tanker og følelser. Tanker som påvirker følelser. Følelser som forsterker tanker og sanser og alt dette påvirker kroppens funksjoner. Mye av dette skjer helt automatisk og ubevisst via det autonome nervesystemet.

Slik jeg ser det, er det å kun ha en mental tilnærming til sine traumer/ følelser, på linje med å gi en paracet for å helbrede hjernehinnebetennelse. Det kan dempe smerten litt der og da, men det gjør deg ikke frisk og kan være svært skadelig i lengden.

Nå kan det muligens høres ut som jeg mener at man skal velte seg i sin sorg og eneste utvei er å grave seg ned i følelsene, slik er det ikke. Men bevissthet omkring sine faktiske følelser, spesielt når det gjelder dyp sorg, gir en større mulighet til å komme videre og unngå at den blir kronisk.

Jeg tenker at man må jobbe innenfra og utover mer enn utenfra og inn… Det hjelper ikke så mye å skrape i overflaten og samtale omkring en dyp kronisk sorg for eksempel. Selvfølgelig vil det å snakke om vanskelige ting alltid være godt. Men å finne og bringe hovedfokuset til sakens kjerne, er en mer konstruktiv måte å jobbe på. Det er ikke alltid like lett å finne ”årsakenes mor” blant emosjonenes alle lag og flak, det er utfordrende og kan oppleves som å løpe i en labyrint hvis man jobber med det alene. En dyktig terapeut vil kunne hjelpe.

Mine guider snakker mye om det å gå på søken i seg selv og finne det vesentlige. Det som er vesentlig, altså ”årsakens mor” vil alltid være forskjellig fra menneske til menneske. To søsken som mister en forelder vil begge sørge, men det som ligger til bunn og den nødvendige avslutningen ( closure) kan være helt forskjellig. Alle sørger på sine måter. Det finnes ganske enkelt ingen fasit og jeg tror ikke forskerne vil finne en. Å finne et gjennomsnitt er greit men jeg tror ikke heller det vil hjelpe alle.

Mange som lider av kronisk sorg trenger ikke engang være klar over det selv, det kan være mange år siden den hendelsen som forårsaket sorgen. Den bevisste og ubevisste sorgen forårsaker  kronisk stress som plutselig kan manifestere seg som utbrenthet, sykdom, depresjon og / eller andre plager.

Mange prøver muligens på et punkt å dirigere sine følelser eller undertrykke dem fordi de føler de ikke kan sørge så dypt lengre, eller at de har sørget lenge nok. Kanskje undertrykkes sorgen fordi vedkommende bare ikke orker mer sorg.

Jeg har et brennende ønske om å finne en god mal på forløsning av traumer. Rammer å gå ut ifra og som kan tilpasses til den enkeltes behov.

 

Jeg har altså nå oppdaget noen lag av smerte i meg, jeg trodde var borte. Jeg har erkjent at også jeg har inntatt en rasjonell og mental holdning til deler av min egen sorg. Hvorfor? Fordi jeg tenker at døden er en naturlig del av livet. Og den som dør går over i en annen ”dimensjon” der de lever videre og har det godt. Da «kan» jeg ikke sørge, for det er jo bare egoistisk er det ikke? Jeg har dermed  inntatt en mental tilnærming. jeg har ikke tatt de reelle følelsene mine på alvor, ikke anerkjent dem og dermed ikke kunnet bearbeide dem.

Min første store kjærlighets bortgang, har gjort noe med meg. Noe positivt, midt i det vonde. Jeg har fått muligheten til å kjenne på ekkoet fra disse rommene av uforløst sorg som jeg går å bærer på. Deriblandt sorg over mennesker jeg har satt pris på som ikke er døde, men som av ulike grunner ikke lengre kan være en del av mitt liv. Savn er altså en del av min sorg, også savnet etter familie og venner som bor langt unna.

Jo, jeg er nok både mer sensitiv og følsom enn gjennomsnittet og dermed blir det enda viktigere å bearbeide og forløse følelsene. Erkjenne at følelsene er der og anerkjenne dem som legitime er viktig i prosessen mot forløsning. Nå har jeg tatt i et tak. Klart man skal sørge hvis man faktisk gjør det!

Mens jeg skriver dette kommer disse ordene klart til meg og jeg vil dele dem med dere:

” Sorgens hus bygges kontinuerlig ut. Hvordan er ditt emosjonelle hus? Har du bygget en løvhytte eller en borg? -Murene som bygges kan til syvende og sist mure ditt hjerte inne, gjøre deg frakoblet. Løvhytten er et skjørt byggverk og vil lett falle sammen. Erkjenn og ta på alvor alt det som din sorg rommer. Tårer er sjelens skatt, vever deg regnbuer i lyset om du lar dem få solskinn. Blir til stener i mørket om du stenger dem inne. Slipp tårene fri og skap regnbuer.”

Uansett hvor sensitiv eller emosjonell du er kan altså det å ikke ta dine følelser på alvor,  påvirke deg mye mer enn du tror. Nyere forskning viser at sorg og andre traumer forandrer hjernen og kan også forandre genene. Det gjenstår å se om det er en genetisk sammensetning som gjør noen mer sårbare for traumer. Uansett viser forskningen at sorg og traumer som ikke bearbeides riktig, forårsaker stress og over lang tid er det skadelig. Det er beviselig påvist forandringer i hjernen over tid, både av kronisk stress, kronisk sorg og depresjon.

Alt som undertrykkes ligger lagret og er mer aktivt i din underbevissthet enn du kanskje tenker over. Derfra påvirker det igjen dine følelser, tanker, holdninger og adferd.

Det er faktisk tale om å gjøre kronisk sorg til en egen diagnose, fordi det påvirker både fysisk og psykisk helse. Ingen går igjennom livet uten å møte på kriser, sorg og tap, det er som det er. Vær i kontakt med følelsene dine og ta bearbeidelsen av dem på alvor så er du sterkere rustet.

Holdningene i Samfunnet er at alle skal være så effektive som mulig, fungere normalt så raskt som mulig igjen etter et tap. Det er bare du selv som kan definere din egen prosess, avgjøre dybden av din sorg. La ikke smerten din bli kronisk, Ikke begrav smerten, løft den opp i lys og forståelse og skap regnbuer i tårene dine!

Å skrive en en fin bearbeidelse, jeg gjør det mye. Her er en link til  noe jeg skrev med tanke på min avdøde mor for litt siden

 

Skap REgnbuer

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.