Hurra, endelig er jeg forfatter

Når kan man endelig våge å si at man er forfatter?

Mange vil kanskje si at man er forfatter om man skriver reglemessig. Andre mener kanskje at man ikke er forfatter før man utgis, på en eller annen måte. Jeg har følt at jeg egentlig ikke kan smykke meg med den høythengende tittelen forfatter, før jeg har utgitt noe eget. Sånn er nå jeg.

Min store drøm har vært å bli forfatter så lenge jeg kan huske. Joda jeg har hatt mange andre drømmer, også. De har kommet og gått, men forfatterdrømmen har alltid vært der. Kanskje den eneste drømmen som aldri bleknet etterhvert..

Min første bok lagde jeg sammen med min mamma da jeg var rundt tre år. Det var historien om en krabbe som ikke fant huset sitt. Mamma og jeg diktet den sammen, og hun tegnet tegninger med blå penn, etter min instruksjon. Så stiftet mamma arkene sammen. Klippet den til og voila: vi hadde laget en liten bok! Jeg var så stolt. Glemmer det aldri.

Jeg hadde «boken» med meg over alt, og viste den til alle som kom på besøk. Da jeg var liten, på slutten av sekstitallet, var det helt vanlig at folk bare kom innom på besøk. Omtrent daglig, enten det var naboer, venner, eller slektninger. Det var alltid kaffe på kjelen og kake i fryseren. Da benyttet jeg sjansen og presenterte boka. Alle måtte se i den, aller helst lese den, til min sprekkeferdige glede. Helt blind for at gleden ikke nødvendigvis var på deres side.. For jeg skjenket dem jo en ære! Nå i voksen alder skal jeg gjenta bragden. Jeg vil skjenke DEG æren, av å få lese min helt nye bok. Om du leser videre får du se….

Boken, eller det lille heftet om Krabben, som det jo egentlig var, ble med meg når jeg skulle legge meg. Hadde den under hodeputa. Frydet meg over forfatterskapet. Mamma måtte lese den til meg både tidt og ofte. Så ofte at jeg tenker nå at hun kanskje ble litt lei, kan ikke huske at vi lagde flere bøker. Jeg gjorde det selv da jeg ble et par år eldre. Mammas engasjement dabbet litt av kan du si.

Mamma var likevel den som ga meg lesergleden. Hun var en lidenskapelig boksamler, leste alt hun kom over. Skrev dikt og drømte om å gi ut bok. Etter at hun døde fant jeg refusjoner fra ulike forlag. .Mamma Leste for meg, spilte gitar og sang. Dessuten var hun veldig flink til å tegne. I det hele tatt var hun en veldig kreativ person. Som 15 åring vant hun en talentkonkurranse i Harstad, med en låt hun hadde skrevet selv. Både tekst og melodi. Premien var platekontrakt med selveste Arne Bendiksen….

Mulig jeg tar litt i, men det var nok datidens svar på Idol.

Desverre var hun alt for ung, og fikk ikke tillatelse av foreldrene til å reise sørover for å spille inn plate. Det var nok hennes store sorg. Sjansen hun ikke fikk benytte. Vakker var hun også. Jeg er overbevist om at hun hadde slått an, hadde hun fått lov. Hun sang jazz vakrere enn Karin Krogh. I stedet giftet hun seg som 19 åring.

Det var altså mye gitar og sang hjemme, da jeg var liten, og bøker. Alltid bøker, og jeg elsket det.

Var jeg forfatter allerede før jeg var tre år, siden vi hadde diktet den krabbe historien? Eller var jeg forfatter som 16 åring da jeg kjøpte en elektrisk skrivemaskin, for egne penger, og begynte på mitt første manus? Når jeg leser det manuset i dag, er det faktisk ikke så verst, selv om det aldri ble helt ferdig.

Som 17 åring fikk jeg meg kjæreste, han som etterhvert ble min ektefelle og faren til mine barn. Vi slo oss ned i Saltstraumen etter noen år i Oslo. Forfatterdrømmen bleknet litt i alt dette, men var alltid der i periferien et sted.

Var jeg forfatter da jeg ble «journalist», og skrev artikler til et veldig lokalt, lite magasin på hjemstedet mitt?

Var jeg forfatter da jeg gikk på lærerskolen ( Førskolelærer), og lagde min egen bok som hovedoppgave i Norsk? Jeg diktet et eventyr etter et lokalt sagn. Tegnet egne bilder, som jeg fargela med fargeblyanter. Laminerte sidene, og heftet dem sammen i en perm. Jeg fikk karakteren 2 som da var nest høyest. Eventyret ble senere trykket i det samme lokale magasinet som jeg skrev for.

Var jeg forfatter fordi jeg skrev dikt i ny og ne? Fordi jeg diktet eventyr til barna?

Årene gikk. Jeg ble skilt, barna var store. Tanken rundt denne skrivingen min skrumpet til at dette bare var en liten hobby jeg holdt for meg selv.

Jeg flyttet til Trøndelag sammen med en ny kjæreste. En som var like glad i litteratur og poesi som meg. En som skrev dikt, og var akkurat en sånn kunstnersjel som jeg trekkes mot. Da ble jeg enda en gang trukket inn i litteraturens verden. Min kjære ble headhuntet av et forlag som ville gi ut hans dikt. En ære som var så stor at det var nesten ikke til å tro. Boka Marengshjerte ble utgitt. Noe som inspirerte meg veldig.

Så ble vi kjent med en gjeng poeter som møttes jevnlig, delte dikt, og hadde det hyggelig. Det var en fin øvelse i å deklamere dikt for hverandre. I hverfall for meg. Vi ville bane vei for Poesien som syntes å ha dødd litt hen der ute. Forlag ga sjelden ut diktbøker. Vi kalte oss for Poetene KulOgPen, (Pun Intended) hadde masse planer om ulike arrangementer med poesi i fokus.

Så skjedde livet da, som det ofte gjør. Vi flyttet fra Buvika til Stjørdal, og avstanden gjorde at vi ikke deltok så ofte. Sykdom, familiære omstendigheter, samt min kjærestes nye jobb, kom foran. Poesien kom i bakevja, men jeg fortsatte å skrive dikt.

Hadde noen manus i bakhodet som jeg også ruget litt på. Så tok jeg etterhvert mot til meg og tok et år med skjønnlitterært kurs hos forfatterskolen.no. Fortsatte å følge webinarer lenge etterpå. Gikk flere skrivekurs. Fullførte min første roman. Del en, av en planlagt trilogi. Jeg var så gira. Endelig skulle det bli noe av drømmen min.

Da var jeg kommet så langt at jeg turte å sende inn tekster til vurdering. For første gang sendte jeg dikt og noveller til ulike tekstkonkurranser. Tanken var, at om noe skulle bli antatt, så var det tegn på at jeg var på rett vei. Jeg elsket å skrive, men visste jo ikke om det holdt mål. Jeg sendte inn tre dikt til ukens dikt på forfatterskolens diktforum i løpet av året mitt der, så fire dikt og to noveller til tre ulike planlagte antologier i 2017 og 2018. Tenk så fikk jeg alle tekstene antatt! Jeg var helt stum. Trodde ikke at det var mulig!

Var jeg endelig forfatter nå? Når jeg ble publisert på diktforum og i tre ulike bøker, sammen med andre medskribenter?

Var jeg forfatter fordi jeg hadde vært med i redaksjonen til Fagtidsskriftet Lymfeposten og fått utgitt en rekke artikler der?

Jeg følte det ikke helt selv… Var jeg en Wannabe?

Som den intuitive jeg er, skriver jeg også veldig intuitivt. Ordene bare kommer av seg selv. Ble inspirert til å utvikle et intuitivt skrivekurs i 2019, Det ble veldig godt tatt imot.

Jeg og du som skriver, ER jo forfattere når vi skriver…. Å bli en utgitt forfatter, er kanskje noe annet, noe MER? For meg blir det litt som om en skiløper er tatt ut til et viktig renn, sammenlignet med en som kommer på pallen. Å utgi en egen bok, er for meg å vinne GULL! Det er selvfølgelig bare min helt subjektive følelse, og aldeles ingen fasit andre må rette seg etter. Min samboer hadde jo utgitt sin egen bok. Det var min drøm også. Mitt ultimate mål!

Det er en kjent sak at jeg har en del kroniske sykdommer. Noe jeg har hatt i store deler av mitt liv. I perioder fungerer jeg bra, men i andre perioder slår det meg helt ut. Etter en operasjon i 2018 gikk jeg ned for telling. Jeg hadde mindre og mindre overskuddsenergi til å skrive. Var mye syk og reduserte på både klienter og alt annet. 2020 kom. Ny operasjon og ny smell. Verre denne gang.

Covid19 lukket ned landet bare halvannen måned etterpå. Jeg var mye syk uansett, så selve nedstengingen gjorde ingen nye inngrep i min hverdag. Den var jo bare sånn det var… Hadde knapt energi til det aller mest nødvendige. Det var med dyp sorg jeg måtte erkjenne at jeg bare måtte organisere «begravelse» for min forfatterdrøm. Det var vondt, og litt flaut også, fordi jeg hadde utbasunert på lokalradio, samt på sosiale media alt om min romantrilogi som skulle komme. Jeg innså nå at jeg ikke evnet å skrive den ferdig, slik helsa var.

Det var altså ikke viljen, men evnen, det skortet på. Bommullshodet klarte å holde tritt med kortere tekster men romanstørrelser, da gikk det helt i surr. Hjalp ikke å ha hele historien klar, når jeg ikke klarte å organisere skrivinger og holde tråden. Tok derfor avgjørelsen på at manus måtte bare ligge. At jeg heller skulle prise meg lykkelig for det jeg hadde fått til. Alt jeg hadde lært, og den anerkjennelsen jeg tross alt hadde fått.

Drømmen ville likevel ikke la seg begrave. I gode perioder liker jeg å holde på med noe. DA kommer det snikende, tankene, ideene, drømmene…-Hadde lenge hatt en visjon om en bok som ville ut. De beste diktene mine skulle utgis i kombinasjon med utvalgte fotografi jeg hadde tatt. Det virket mer overkommelig også..For diktene var jo der, bildene også…

Jeg er veldig glad i å fotografere. Å søke naturen har vært en måte å fornye energien på, når jeg ikke har det så bra. Noe jeg mener har vært «livreddende» for meg. Det å jakte motiver i stedet for antall skritt på skritt-telleren, ble min «trim».

Jeg lagde først en kalender for 2021 med dikt og foto. Evnet ikke sette sammen en hel bok enda, pga helsa og ville teste markedet..

Kalenderen ble veldig godt mottatt. Fikk mange lovord om både dikt og bilder.

Var jeg forfatter nå?

i 2022 kviknet forfatterdrømmen til igjen, fordi helsa hadde stabilisert seg litt. Hadde jeg det i meg enda? Våget jeg blåse liv i drømmen?

Testet meg selv med å sende inn et «kanalisert» dikt jeg var glad i, og det ble antatt i en diktantologi som fikk navnet: Årets dikt 2022. Jeg var så lykkelig. Rett etterpå fikk jeg publisert et dikt på Poesiringens Facebookside. Jeg vet at de er nøye med hva de legger ut. Derfor opplevdes det som en ære for meg. Helsa var mer stødig, og jeg kjente at visjonen om diktboka igjen ropte på meg.

Lekte så litt med tanken på den boka jeg hadde sett for meg. Resultatet ble en liten søt fotobok, som jeg ble veldig stolt av.

Var jeg endelig forfatter når jeg plutselig satt med min egen bok, som jeg hadde laget selv, i hendene? Lagde kun et bittelite første opplag, og bøkene ble solgt ut på en dag.

Det gikk ikke mange dagene før jeg fikk tilbud fra StioraForlag på Stjørdal om å gi ut boken på nytt, gjennom forlaget.

-Nå gir jeg altså ut en større, revidert, og utvidet utgave! Det blir plass til enda flere dikt og bilder.

Jeg jublet innvendig. Tiden var endelig inne. Visjonen min skal faktisk bli virkelighet. Klar jeg vil det!

I Juli kommer altså den nye boka mi!

Folkens nå ER jeg endelig Forfatter. Jeg er så hoppende glad. Klarer ikke vente med å fortelle det. Og DU skal få den ære av å kunne sikre deg boken allerede nå!

Den blir så utrolig fin. Tittelen på forsiden blir skrevet i uthevet gull, med en nydelig håndskriftsfont <3 Må jo ha litt bling også!

Jeg har blitt tatt imot på en profesjonell måte av Stiora Forlag og de er imøtekommende, dyktige, og hjelper meg til å utforme boka akkurat som jeg vil at den skal være. De har greie på alt jeg ikke vet noe om. Elisabeth Sofie Berg er en utrolig dyktig og treffsikker grafisk designer. Føler meg godt ivaretatt og trygg på kvaliteten.

Jeg går omtrent rundt meg selv av glede om dagen, og siden det er fullmåne og jeg er en smule «lunatic» åpner jeg forhåndssalget allerde nå. Den lille «treårige» forfatteren inne i meg løper igjen rundt, overivrig etter at akkurat DU skal få æren av å oppleve boka mi.

Boken heter Stemninger.

Blir 18X17 cm, 76 sider med fine fotografier og dikt. – Veldig fin som gavebok.

Prisen på forhåndsalget blir kun kr 249,- pluss porto. Bilde og presentasjon av den nye utgaven vil komme snarlig!

Ta kontakt på mail indrielnor@gmail.com eller sms til 98419205 skriv antall bøker, og ta med ditt navn og adresse.

Endelig er jeg en ekte forfatter! Tuuusen takk for at akkurat DU viser interesse og kjøper boka mi <3

Boken kommer i begrenset opplag, og blir selvfølgelig signert av meg <3

I lys og kjærlighet

M

«Du hadde et hjerte av stein

Jeg gjorde alt for å mykne det

Det forandret lite -Bare meg»

-Fra boka Stemninger