Jeg har kontemplert i dag over hvor vanskelig det er å holde tilbake egne behov for å hjelpe, spesielt sine nærmeste, når hjelpen ikke er ønskelig. «Slik jeg ser det, er det stor forskjell på å være en sterk urokkelig klippe, et stødig fjell jeg og andre kan stå trygt på, kontra å være som et steinras som styrter nedover hodet på noen når de minst aner det! – Jeg er ikke og ønsker ikke hverken være eller oppfattes som et steinras, jeg aspirerer til å være stoisk som en klippe, hva med deg? » Deler også et dikt som kom som inspirasjon mens jeg kontemplerte